Av: Gro Elisabeth Paulsen, leder i Norsk Lektorlag
Forslaget markerer slutten på allmennlæretanken. Ettersom vi får mer forskning på hva som gir gode læringsresultater, blir det stadig vanskeligere å forsvare allmennlærerideologien. Ingen hevder lenger at pedagoger ved hjelp av de rette pedagogiske metodene kan undervise i hva som helst, også fag de selv ikke behersker. Forslaget markerer også en erkjennelse av at kommunale skoleeiere må forpliktes sterkere dersom barn og unge skal få god undervisning uavhengig av hvor i landet de bor.
Likhetstanken og profesjonsstriden
Da den 9-årige ungdomsskolen ble innført på 1960-tallet, fikk allmennlærerne som tilhørte den 7-årige folkeskolen, utvidet sitt arbeidsområde til også å dekke den tidligere realskolen, som var trinnet før gymnaset. Dette førte til en profesjonsstrid der universitetsutdannede adjunkter og lektorer måtte gi tapt for allmennlæreren. Argumentene for allmennlærersystemet, bortsett fra at det er enkleste og dermed billigste løsning, er at yngre barn trenger færre voksne å forholde seg til. Men allmennlærertanken har også vært en del av bevegelsen bort fra den fagsentrerte skolen. Den åpnet for at pedagogiske metoder og prosesser preget skolens utviklingsarbeid på hele 90-tallet, mens faglig kompetanse og læringsresultater ble neglisjert. Det er enklere å legge timeplaner når tverrfaglighet opphever alle fagstrukturer.
Likhetstankegangen i norsk skole har gjort det vanskelig å være faglærer eller lektor med høyere ekspertise enn kollegene, selv på et så begrenset område som et par skolefag. Vektleggingen av metoder og prosesser har fulgt med som nissen på lasset også i Kunnskapsløftet, noe som blant annet har vist seg i etterutdanningstilbudene. Det er greiere for skoleeier å sende hele undervisningspersonalet på kurs i slikt som prosjektarbeid, samarbeidslæring og læringsstiler enn å gi spesialisert etterutdanning i emner som tysk dagligtale, nye forskningsfunn innen fysikk eller asiatisk samtidshistorie. Dersom departementets historiske forslag om fagkompetanse for å undervise i fag som norsk, engelsk og matematikk blir vedtatt, må det følges opp med forpliktende etterutdanningstilbud i fagene. Det betyr at dagens allmennlærere bør få anledning til å spesialisere seg og konsentrere seg om færre fag.
Tidsbegrenset overgangsordning og krav i alle fag
Motstanderne av forslaget reiser ikke lenger tvil om at faglig kompetanse er viktig og nødvendig for god undervisning. Motargumentene handler først og fremst om at det er umulig å skaffe kompetente fagfolk. Det stemmer for så vidt, for skolen har langt på vei priset seg ut av arbeidsmarkedet for høyt kompetente fagfolk, både med og uten pedagogisk utdanning. Dette har skjedd over en lang periode og viser at det er tvingende nødvendig med innstramming i forskriften. Kommunene bør ikke lenger kunne ansette dem de kan få tak i til en gitt, lav lønn, men må heve prisen for å rekruttere den kompetansen som faktisk er nødvendig.
Den foreslåtte forskriftsendringen er prinsipielt viktig, men kun et lite skritt i riktig retning. Norsk Lektorlag ønsker en tidsbegrenset overgangstid på fem år, ikke en overgang basert på naturlig avgang. Når vi først er enige om at faglig kompetanse er så viktig for elevenes læringsutbytte, må vi også sørge for at dagens elever, ikke bare neste generasjon, opplever forbedringene. Norsk Lektorlag mener dessuten at krav til kompetanse selvsagt skal gjelde for alle skolefag. Dessverre finnes det en tradisjon for å tenke at fag som kroppsøving, forming og musikk ikke krever samme ”seriøse” tilnærming som andre fag, for her skal elevene ”slappe av”. Dette fører til at ganske mange elever avspises med ufaglærte lærere, og at lærere nektes nødvendig videreutdanning i disse fagene. Norsk Lektorlag er slett ikke enig med departementet når det foreslår at kompetansekrav kun skal gjelde fag som norsk, engelsk og matematikk.
PISA 2009 – også et vendepunkt?
Kritikere har hevdet at internasjonale målinger av læringsresultater bidrar til en todeling i ”viktige” og ”uviktige” skolefag fordi det fokuseres for smalt. PISA, TIMSS og PIRLS retter søkelys på grunnleggende ferdigheter som lesing, regning, problemløsning og forståelse av naturvitenskapelig tenkemåte. Norsk Lektorlag mener at disse undersøkelsene er nødvendige fordi de gir kunnskap om læringsresultater på områder som er meget viktig for alle fag.
Den norske skolen trenger ekstern vurdering. Da resultatene av PISA 2009 forelå i desember i fjor, vakte det stor glede at den negative trenden etter 2000 synes å ha stoppet opp. Den gode nyheten er at færre elever scorer på laveste nivå i leseferdighet. Dette vendepunktet innebærer at flere 15-åringer nå går ut av grunnskolen med brukbare leseferdigheter. Dette er av stor personlig betydning for hver eneste ungdom det gjelder, og det viser at økt innsats for lesning virker.
PISA 2009 – trøbbel for enhetsskolen
En annen side ved PISA 2009 har fått mindre politisk oppmerksomhet: Stadig færre 15-åringer scorer på de høyeste nivåene. Norsk skole svikter de flinke elevene. Man har lenge villet tro at dyktige elever greier seg uansett. Sammenlignet med svakere medelever gjør de jo det, og lærere føler seg alltid forpliktet til å hjelpe de svakeste først. Slagordene om differensiering og rett til tilpasset opplæring skal i prinspippet gjelde alle elever, også de flinkeste innen ulike fag. Men det er meningsløst å håpe at lærere som selv har svak faglig kompetanse, skal gi undervisning tilpasset de beste elevene. Særlig flinke elever vil lett oppleves som en trussel for lærere som selv føler seg usikre i faget. Norsk skoles autoritet og status avhenger av at systemet takler denne utfordringen, men vi ser liten politisk vilje til en åpen debatt om dette temaet. I det lange løp kan vi ikke leve med et skolesystem som forsømmer de beste. Blant annet skal det rekrutteres mange nye, gode hoder til å erstatte de lektorene som ble utdannet på 1960- og 1970-tallet, og som nå går av med pensjon.
Pisa-undersøkelsene avdekker den store spredningen i 15-åringenes ferdighetsnivå. Ferdighetene inndeles i seks nivåer som fordeles på en poengskala. Det store flertallet av norske 15-åringer ligger på nivåene to, tre og fire som dekker poengskalaen fra cirka 420 til cirka 607. Når tretti poeng på skalaen tilsvarer omtrent ett årstrinn i faglig utvikling, ser vi at differensen mellom nederste del av nivå to og øverste del av nivå fire tilsvarer mer enn seks årstrinn. Selv om vi ser bort fra de aller svakeste og de aller flinkeste, vil altså spredningen blant vanlige elever tilsvare seks årstrinn. Det er denne spennvidden norske ungdomsskolelærere daglig møter i klasserommene. Mange skolepolitikere vil helst bagatellisere disse enorme forskjellene, som jo utfordrer prinsippet om enhetsskolen. Det blir interessant å se om stortingsmeldingen om ungdomsskolen som skal komme i april, blir et vendepunkt. Skal frafallet i videregående skole reduseres, må flere 15-åringer lese bedre. Og skal Norge hevde seg i den internasjonale kunnskapsøkonomien, må flere opp på nivå fem eller seks og hevde seg som ”world class knowledge workers of tomorrow.”
Denne artikkelen ble publisert i Lektorbladet nr 1, februar 2011.