Jeg veit ikke hvorfor noen aviser foretrekker å snakke med andre enn skolefolk om det som skjer i skolen. Er det for kjedelig det vi sier, vi som er her? For vanskelig å vinkle?
«Skoleledere innrømmer. 20.000 elever i videregående får ikke lovpålagt timetall»
«Elev fikk hjelp av rådgiver til å be læreren om å få slippe boklesing»
«Det ble reprimande fra sjefen da lærer ga fire elever karakteren 1»
Kanskje litt krøkkete overskrifter, men jeg har ikke desk. Jeg er sikker på at hovedstadsavisene hadde klart å sprite dem opp.
I stedet får vi sånne saker som skylder kreativitet, der andre folk uavbrutt får fortelle om hva som etter deres syn mangler i skolen. Ikke den verste, men siste av samme sort sto i VG 30. april og handlet om hvor dårlig det står til med videregående opplæring fordi en student, en professor og en kunnskapsminister (som har laget et reform som skal ordne opp) sier det.
Saken var til forveksling lik PR-materiellet til Fullføringsreformen. Og jeg skjønner jo at det da er best å droppe kilder som kan fortelle en annen historie.
Likevel skulle jeg ønske at flere journalister som skriver skolesaker hadde tid eller lyst til å spørre noen på den eller den skolen. Som da kunne fortalt at joda, vi driver da med både langlesing og studieteknikk, men det er ganske mange elever som blir sure på oss når vi gjør det, og da får vi dårlige tilbakemeldinger når de skal rate undervisningen eller svare på Elevundersøkelsen, så skoleledere støtter oss lite i at dette er viktig når foreldrene klager og vi blir bedt om å smile mer i stedet.
For ikke å snakke om at flere i klassen på 32 sjeler har så lite lese- og skrivekompetanse at de ikke makter å dra nytte av opplæringa, noe som også rammer de elevene som kan det, fordi også de trenger arbeidsro og veiledning. Så joda, elevene får en hel del anledninger til lesing, analytiske oppgaver og skriving, men vi er ærlig talt usikre på om de får det helt med seg.
Videre skulle jeg ønske at journalisten ikke ga seg, men også ringte den skolen med ett av fylkets høyeste inntakspoenggrense. Der de kunne få historien om elever som allerede når de starter veit at notater for hånd er en uovertruffen studieteknikk, der det er økonomi til å prioritere lærebøker på papir, og der de faktisk klarer å levere på læreplanen og derfor produserer studieforberedte elever på løpende bånd, noe som også vil si at med ressurser og elevforutsetninger på plass, er det null stress og null behov for reform akkurat nå.
Sånn. Nyansering kalles det.
I stedet får vi altså en sak som avsluttes med studenten som mener at hun ble reddet av et utvekslingsår i Australia: «Der gjorde vi mye mer av det man gjør på universitetet. Vi leste, analyserte og gikk mer i dybden enn man, etter min erfaring, gjør i norsk skole».
Ja. Altså. Dette stemmer nok for dette ene mennesket. Det finnes sikkert også skoletimer der man ikke gjør den slags, og noen av dem har nok jeg ansvaret for. Men. Altså. Å generalisere det til at vi i norsk skole ikke leser, analyserer og går i dybden? Sorry. Det står rett og slett ikke til troende. Ja, en og annen latsabb er det kanskje, som bare viser serier i stedet for å variere undervisning, men jeg nekter å tro at en og samme elev skal treffe på la oss si ti eller tjue av den kaliberen i løpet av sin tid på videregående.
Jeg er lei av sånne saker. Selv om professoren i akkurat denne saken er en fornuftig stemme og studenten faktisk ikke har tro på å kutte i fellesfagene, så er det dette elementet av vranglære fordi saken ikke klarer å formidle ett ord fra feltet som blir omtalt. Samtidig som kulturfeltet endrer seg til at skuespillere skal ha legningen eller diagnosen de spiller, blir altså folk som opererer i virkeligheten, og da sikkert ikke bare lærere og ikke bare i pressen, systematisk utelatt.
Derfor er det også nok kategoriske påstander fra folk som ikke har satt skolebein på tjue år, men som fordi de har oppnådd en status på et annet felt får uttale seg skråsikkert om et felt vedkommende helt åpenbart mangler kompetanse på. De tror kanskje de er elevenes advokat, men det er det utrolig nok vi som jobber med elever som er.
Nok. Når jeg igjen ser en sånn sak, kommer jeg til å henge den ut i sosiale medier og jeg oppfordrer alle andre sure tryner til å gjøre det samme. Kanskje er det fåfengt, men kanskje smetter en sånn uthenging en vakker dag ut av ekkokammeret og blir lest av en redaktør som ber skolejournalisten sin om å ringe noen som jobber i skole. Fordi det faktisk ligger historier her også.
Innlegget ble først publisert på bloggen «Gammal sur lektor» 1. mai 2021.
Lektorbloggen publiserer stoff om norsk skole og utdanningssystemet. Innlegg fra gjesteskribenter er ikke Norsk Lektorlags standpunkter.