 |
| Illustrasjonsfoto:iStock |
Av: Frode Stenseng Professor i pedagogisk psykologi ved NTNU og professor i spesialpedagogikk ved DMMH
Det er prisverdig at kommunedirektør for oppvekst og utdanning i Trondheim kommune, Camilla Trud Nereid, ønsker en debatt rundt befolkningsundersøkelser på ungdom generelt, og Ungdata spesielt. I Adressa den 24. februar er Nereid kritisk til denne undersøkelsen, og trekker derfor Trondheim kommune ut av dette ti år lange samarbeidet med NOVA. Ifølge Selma Mogstad Leraand i Ungdommens Bystyre er ungdommene selv mindre kritiske til undersøkelsen. Hovedbegrunnelsen for å trekke kommunen ut av undersøkelsen virker å være at den tegner et for ensidig negativt bilde av dagens unge ved å stille for mange negativt ladede spørsmål. Jeg er selv tilhenger av en styrkebasert tilnærming til barn og unges utvikling, med fokus på deres styrker, ressurser, og verdier, men noen av de argumentene som Nereid baserer beslutningen på behøver et kritisk lys, siden beslutningen virker å bero på minst tre misforståelser.
Den første misforståelsen er knyttet til antakelsen om at barn og unges psykiske helse blir dårligere ved at vi spør dem om hvordan de har det. Nereid argumenterer for at ved å spørre ungdommer om ensomhet og psykiske helseplager, så vil de begynne å kjenne litt ekstra godt etter, og etterpå oppfatte seg selv som mer ensomme og med dårligere psykisk helse enn før undersøkelsen. Det fryktes altså at man ved å besvare slike undersøkelser kan få langvarige psykiske mén. Det er en modig påstand at man gjennom å besvare 10-15 spørsmål om egen psykisk helse skal bli betydelig mer syk. Har kommunen belegg for at Ungdata i seg selv gjør Trondheims ungdommer sykere, og ikke at samfunnet utvikler seg i en retning som er mer krevende for dagens unge enn tidligere? Hvis kommunen legger bevis for dette på bordet bør det fatte nasjonal og internasjonal interesse.
Den andre misforståelsen er knyttet til bruken av Ungdata. Nereid sier at rektorer i kommunen opplever at undersøkelsen har lav nytteverdi i direkte møte med elevene. Det er nok helt riktig. Denne undersøkelsen er anonym, slik at elevene kan svare helt oppriktig uten at noen andre, inkludert lærere, kan spore hva de har svart. Dermed kan ikke lærere bruke Ungdata for å finne de i klassen som føler seg ensomme, eller føler seg nedfor, slik at lærerne kan følge dem ekstra godt opp. Mangel på personidentifisering er en kjent begrensing, men også en styrke i slike befolkningsundersøkelser. Denne typen undersøkelser er ikke egnet til å følge opp enkeltpersoner, men er derimot et godt verktøy for å følge opp trender blant ungdommer over tid. Når mange fødselskull deltar, med sine mange tusen elever, så vil det avtegne seg et verdifullt bilde av hvordan skolehverdagen til kommunens ungdommer utvikler seg over år og tiår. Kommunens prosjekt Stein-Saks-Papir, som er ment å fremme mer fellesskap og relasjonell velferd blant kommunens ungdommer, vil forhåpentligvis ha en slik innflytelse, men utbyttet får vi ikke vurdert hvis vi ikke har noe å se dagens kull opp mot. Når vi ikke kan se fortidens Ungdata-resultater opp mot tiden etter Stein-Saks-Papir, inkludert spørsmålene om ensomhet, så vil effekten av prosjektet i beste fall baseres på kvalifisert gjetning.
Den tredje misforståelsen er knyttet til oppfatningen om at en styrkebasert tilnærming står i kontrast til Ungdata. Nereid sier at kommunen jobber med å utvikle en ny undersøkelse som skal belyse ungdommens håp og drømmer. Det høres lovende ut, siden det absolutt er på sin plass å ikke bare kartlegge ungdommenes utfordringer, men også livets lyse sider. Det som er problematisk er at Nereid setter et sårbarhetsfokus og et styrkebasert perspektiv opp mot hverandre. Hvis man ønsker å forske på fellesskap, så utelukker vel ikke det forskning på ensomhet? Hvis man forsker på lykke i hverdagen, så må vel dette også ses i lys av negative følelser? Mange vil vel si at dette er to sider av samme sak? Man ønsker jo at Stein-Saks-Papir skal føre til mer fellesskap, og det må vel også bety mindre ensomhet? Med andre ord, det burde være rom for både Ungdata og mer styrkebaserte tilnærminger.
Når håp og drømmer trekkes frem som hovedfokus i en ny undersøkelse, så er det verdt å nevne at nyere forskning antyder at sosiale medier gir ungdommer uoppnåelige håp og drømmer for sine egne liv. Sosialpsykologen Jean Twenge har vist—basert på store befolkningsundersøkelser som strekker seg tilbake til 1950-tallet—at den eksplosive bruken av sosiale medier henger tett sammen med en betydelig økning i psykiske helseplager blant ungdommer i USA. Det er derfor grunner til å advare mot å fokusere for mye på fremtidens drømmer, og heller fokusere mer på nåtid, og lære ungdommene å justere sine egne håp og drømmer i møte med virkeligheten.
Debatten rundt Ungdata håper jeg vil føre til en bredere forståelse for hvordan man kan få oversikt over, analysere, og følge opp barn og unges utvikling. Vi behøver å belyse sårbarhet og styrker for å dekke hele bildet av ungdommenes livsverden, vi trenger å se alle kommunens ungdommer, men også hver enkelt ungdom. Ulike tilnærminger utfyller hverandre, de utelukker ikke hverandre.
NB. Undertegnede har aldri brukt datamaterialet fra Ungdata, og har ingen egeninteresser i undersøkelsen.
Innlegget er tidligere publisert i Adresseavisen