I 2013 tok norsklærerne sommerferie da forslaget til revidert læreplan ble sendt fra direktorat til departement, også med plan om å avslutte sidemålsopplæringa i VG2 med eksamen for alle.
Vi var mange som så fram til mer opplæring enn vurdering i norsk. Det at elevene det siste skoleåret skulle få konsentrere seg om å skrive på hovedmålet sitt kunne også gagne elevene med nynorsk som hovedmål, fordi de allerede, mer eller mindre frivillig, bader i bokmål og ofte behersker det best.
Men nei. Sånn ble det ikke.
Jeg aner ikke hva som skjedde der inne i Kunnskapsdepartementet den sommeren.
Det jeg veit, er at det skjedde noe med mange norsklærere. Vi ble så skuffa at jeg tror det var da flere forlot skapet der vi hadde holdt for oss selv at egen sidemålskarakter ikke er veien til språklig mangfold, eller økt kompetanse i norsk for den del.
Vi har altså vært her før.
Nå er det roboten Apertium som har fått spørsmålet om sidemålskarakteren ut av esken. Ikke fordi vi hater nynorsk eller roboter, men fordi vi mangler verktøy til å stenge roboten ute fra vurderingssituasjoner.
Ehem, sier vel du, kan ikke elevene bare bruke den? Jo, men nei.
Utdanningsdirektoratet sier at roboten ikke hører til på eksamen, det vil si vurdering, men når vi ber om avklaring av vurderingspraksis, sier de at det er en sak mellom eleven og læreren. Det åpner for at vi i norsk, der vi allerede vurderer for mye, skal vurdere robotkompetanse.
Eller, da direktoratet ble utfordret på dette i Dagsnytt Atten nylig, dro de trikset papirprøver opp av hatten.
Så mens de sier nei nei nei til at en eneste del av noen eksamen foregår uten hjelpemidler, skal vi i norsk skrive for hånd.
Med spanskrør bak ryggen?
Vi må bare lukke øynene for at det finnes folk med lese- og skrivevansker, og andre med krav på hjelpemidler, pluss den lille detaljen at elevene skal kjenne igjen opplæringa på eksamen.
Det framstår lettvint å skyve ansvaret ut i skolene når vi er ved noe så ømtålig som språklig mangfold. Direktoratet som her lar humla suse når vi ber om hjelp til pålitelig vurdering, planlegger samtidig fragmentering av norskeksamen fordi det skal gi mer pålitelig vurdering. Jammen sa jeg tillit.
Vi som jobber med norskfaget til daglig og reiser denne diskusjonen, og samtidig utfordrer antall karakterer i norsk, blir blant annet møtt med argumenter om at vi mangler språkkompetanse eller sparker på språklige minoriteter. Sånt svir jo litt i en språklærer, i hvert fall de første gangene.
Hvis lærerutdanningene fortsatt pisker studentene ut i ring for å hoppe og klappe verbtider, så skal ikke jeg være den som underslår så som så kompetanse hist og her. Det kan også være et problem at både lærerutdanning og videregående skole har såpass mye på planene at vi må forvente at grunnleggende grammatikk allerede er på plass.
Og før noen setter i gang gnål om bedre språkopplæring i grunnskolen, så vil nå jeg si at det at elever ikke lærer noe, ikke nødvendigvis betyr at muligheten ikke har vært der. Kanskje er de mer opptatt av sosiale manøvrer, eller kanskje sover de dårlig på grunn av alle testene, men det må ikke bety at de har en inkompetent norsklærer som hater nynorsk.
Et annet argument som gjerne møter forslaget om å droppe sidemålskarakteren, er at da kommer vi til å slutte med nynorsk i opplæringa.
Heh?
Det er ganske klysete å si at norsklærere er uinteressert i både opplæringsloven og språklig mangfold. Kanskje klarer noen å hoste opp en eller annen som finner på å neglisjere opplæring om samiske språk, dialekter og språkhistorie, fordi det ikke får egen karakter, men det er og blir på sida. Og helt ærlig: finns det, på ordentlig, andre som er så irriterende pliktoppfyllende som norsklærere?
Men om mistroen er for stor, kan også det kontrolleres, for eksempel ved å teste lesekompetanse i sidemålet på eksamen.
Så er det argumentet om at roboten også brukes i andre språkfag. Ja, men der blir kompetanse også vist muntlig. Også det er forbeholdt en egen karakter i norsk. Er det rart faget vårt er så uutholdelig for mange elever?
Tre standpunktkarakterer, eller fag i faget, i 10. klasse og på VG3, skal være basert på at elevene har vist kompetanse på «flere og ulike» måter. Det betyr gjerne tre vurderingssituasjoner per fag per terminoppgjør. Altså ni, bare i norsk. Det gjør noe med eleven som i ett og samme fag skal opp til doms ni ganger i halvåret, og tre av dem på en målform de fleste ikke behersker, hvis vi et øyeblikk ser bort fra elevene som heller ikke behersker hovedmålet sitt.
Nå er det imidlertid drahjelp å få i Apertium. Men når direktoratet sier nei, samtidig som de sier at det er tilstrekkelig at eksamensvakter passer på at den ikke blir brukt, og at skoler, lærere og elever får bli enige om resten av vurderingene, blir det ganske fritt fram for både robot og vilkårlig vurderingspraksis i en bråte vurderingssituasjoner på norsk. Det blir ikke nødvendigvis språklig mangfold av sånt, men mangfoldig motstand erfarer vi norsklærere daglig.
Innlegget ble først publisert i Dagsavisen 31. mai 2021.
Lektorbloggen publiserer stoff om norsk skole og utdanningssystemet. Innlegg fra gjesteskribenter er ikke Norsk Lektorlags standpunkter.