Hvorfor inneholder de nye læreplanene «livsmestring» som et gjennomgående tema? Og hvorfor bruker faglærere stadig mer tid på å hjelpe ungdom gjennom hverdagen i stedet for å undervise i de fagene de er utdannet til å drive undervisning i?
De siste ukene har en rekke psykologer uttalt seg i media. Mens Janne Lund skriver i Aftenposten at problemet kanskje
er at vi fokuserer for mye på problemene, hevder Peder Kjøs i samme avis at det er viktig at
problemene kommer til overflaten sånn at unge forstår at de ikke er alene med problemene sine.
Det er selvsagt ikke noe fasitsvar på dette, men det kan være en idé å se på hvorfor det er blitt sånn. All fokuseringen på problemene er jo kommet fordi det er mange ungdommer som ikke har det greit.
Eller er det voksengenerasjonen som koster curlingbaner eller svever over de unge i helikopter sånn at de aldri får prøvd og feilet. Dermed klarer de ikke å bygge seg opp til å bli sterke og selvstendige.
Hva gjør det med selvtilliten til ungdommer at voksne lærer dem at de ikke greier ting selv? Må de virkelig kurses, serveres, kjøres og hjelpes for å klare de samme tingene som generasjonene før dem klarte helt
selv?
Et viktig moment er individualiseringen. Alle elever skal ha tilpasset opplæring som er tilrettelagt sånn at de kan lære optimalt. De skal ha individuelle samtaler der de får vite hva som skal til for at de skal bli bedre. Det de skal lære, er formulert som klare mål. Med et sånt system forventer både foreldre, elever og lærere at elevene hele tiden skal bli bedre.
Men siden det i alle fag ligger en naturlig progresjon, vil en firer gjennom hele året være et tegn på at elevene har lært, og forbedret seg. Slik oppfattes det ofte ikke. I stedet for at tre og fire er de karakterene man kan forvente, er målet seks, eller til nød fem. Det sier seg selv at det ikke er realistisk.
Dermed tar mange til orde for å droppe karakterer, fordi elevene blir stressa og lei seg når de ikke får sekserne sine.
Dagens elever snakker ikke om prøver, det er vurderinger. Kanskje oppleves disse vurderingene i større grad som en vurdering av dem som mennesker enn en tilbakemelding på innleveringen eller prøven det faktisk dreier seg om.
Ungdommene våre blir også vurdert på sosiale medier. Noen får mange likes og «fina», «pena» og flammer og hjerter, andre får ingen ting. På samme måten som målarkene skal gi dem gode karakterer, finnes det oppskrifter hos influensere og bloggere som har svaret på
hvordan de skal bli tynne, sterke, få sprettromper, fine biceps, lange øyevipper eller andemunn.
Det finnes et svar på alt, og det er de unges egen feil hvis de ikke lykkes med å skape den beste varianten av seg selv. Og derfor velger de psykologi. De siste årene er psykologi blitt et av de aller mest populære fagene i skolen. For her finner man vel svaret på hva som skal til for å bli best, eller i hvert fall gode forklaringer på hvorfor det ikke ble sånn? For er det blitt sånn at det er noe galt med ungdom som ikke er smartest, penest, best trent og mest populær?
Jeg sier ofte til elever at de bør vurdere å velge sosiologi i stedet for psykologi.
Årsaken er at der fokuserer vi mer på samfunnet i stedet for individet. Hva er det som gjør at menneskene lever de livene de gjør? Hvorfor er det mer kriminalitet, selvmord og vold i noen samfunn, mens andre har høyere levealder, mer lykke og samhold? Det er jo heller ikke sånn at opplevd lykke nødvendigvis er størst hos dem som utad er mest vellykket.
Det er viktig å vise at et samfunn trenger alle mennesker. Og at det normale er å ikke være best. Det vanlige er å grue seg til prøver, å bekymre seg for om man blir bedt på fest, å ønske at man var
morsommere og mer populær. Men det er ikke lett å se det når man sitter foran et speil, eller en PC-skjerm med all verdens løsninger.
Siden Norge de senere årene har havnet på toppen i en rekke kåringer som verdens beste land, verdens rikeste land, og verdens lykkeligste folk er det ikke rart at unge tror de er syke når de kanskje verken er rike, best eller lykkelige.
Jeg tror det kan være en god idé at vi voksne forteller at det er helt vanlig å føle seg ensom, stygg og dum. At det å ha skikkelig dårlige dager er helt normalt, og slett ingen sykdom.
La dem høre «Tøff i pyjamas» med deLillos og «Du skal få en dag i mårå» med Prøysen.
Innlegget er også publisert i Drammens Tidende.