De politisk bestemte rammene rundt Oslo-skolen gir alle som jobber der incentiver til å holde ulik type informasjon skjult, både for offentligheten og internt i organisasjonen.
Etatsledelsen må i større grad bruke handlingsrommet sitt til å motvirke at dette skjer.
Bildet er tydelig
Ett eksempel er inntaks- og finansieringsordningen i Oslo. Alle politikere burde kunne innrømme at denne har en negativ side: Konkurranse om elevene kan spore til bedre innsats, men også til å skjule problemer.
Rektor på min skole fortalte i fjor vår mediene om problemer blant våre elever. Da rektor på Stovner i fjor høst gikk ut om uro og vold på sin skole, tenkte noen at endring var på vei. Og politikere fra høyre til venstre reagerte med bevilgninger.
Men etter oppslagene skjedde det som ikke var vanskelig å spå. Åtte elever har søkt på studiespesialisering hos oss i 2018. Idrett vg1 legges ned. Stovner mistet 18 søkere på studiespesialisering. Årsakene er flere, men bildet er tydelig. Systemet straffer åpenhet. Hvem vil være neste rektor som kontakter pressen når problemene hoper seg opp?
Må innrømme problemet
Her må alle i skolen bli tydelige. Vårt politiske oppdrag er ikke å skjule problemer. Når dagens system har som konsekvens at samfunnsnyttig informasjon holdes tilbake, må vi aktivt motvirke det. Rektorene kan ikke la kolleger stå alene i mediestormen, og systemproblemer skal ikke reduseres til utfordringer ved enkeltskoler.
Etatens rolle er den aller viktigste her. Den må signalisere tydelig at også den innrømmer problemet. Trykket lokalt på å holde viktig informasjon tilbake fra offentligheten, må aktivt motvirkes sentralt. Etaten har oversikten og maktmidlene.
Rapportering av vold
I debatten de siste par ukene har flere bekymringer knyttet til åpenhet i skolen kommet for dagen.
Lærer Clemens Saers’ rettssak (lenke til Aftenposten) har aktualisert problemer med intern rapportering av voldssaker. I 2014 ble han overfalt av en elev. Dommen sår tvil om etatens rutiner for å informere om farlige elever er gode nok.
Et annet spørsmål er: Gjør etaten nok for å sikre at de selv får all informasjon om vold i skolen?
Trenger ledelsen å vite at det skjedde?
Psykologisk er lærere, rektorer og utdanningsdirektører ganske like. Ingen liker at en negativ tilstand man selv kan sies å ha et formelt ansvar for, gjøres «offisiell». Hvis du blir dyttet i brystet av en sinna 16-åring, men han roer seg og sier unnskyld, trenger ledelsen å vite at det skjedde? Og trenger rektor å synliggjøre ved å registrere?
Etaten på sin side rapporterte ikke overfallet på Saers til Arbeidstilsynet. Han ble trolig skadet for livet.
Enhver tvil om slikt bør utløse initiativer for å forbedre rutinene og lete etter kilder til underrapportering. Nye rutiner må reflektere at selvbeskyttende mekanismer er virksomme på alle nivåer i systemet og motvirke at disse får avgjørende innvirkning på rapporteringsgraden.
Brysomme lærere
Til slutt: Kan «mobbeloven» brukes til å «ta» brysomme lærere?
«Ulsrudsaken» gir meg ikke grunnlag for å beskylde noen, men det er reist tankevekkende kritikk, både mot lovens ordlyd og tolkningene etaten har gitt. Og bildet jeg har tegnet av et system som gir incentiver til å holde kritikk internt, og som ikke er designet for å nøytralisere slike incentiver, bør i seg selv være grunn til varsomhet.
Det kreves kanskje en ny politisk instruks til Utdanningsetaten. Det må bli en kjerneoppgave å overvåke åpenhetskulturen og ha særlig blikk på de mekanismer som svekker den. En høring i bystyret og et seminar om ytringskultur i regi av byråden åpner kanskje for reelle endringer.
Innlegget er også publisert i Aftenposten