Et regjeringsnedsatt utvalg har i vår hatt som formål å se på eksamensstrukturen i ungdomsskolen og videregående opplæring. Det er garantert mye å ta tak i på den fronten, men hovedproblemet i norsk skole med hvordan faglig måloppnåelse -og nivå vurderes er ikke via eksamen, men standpunktkarakter.
Standpunktkarakter skaper dårlige relasjoner, press, primitiv og mekanisk læring og dreper faglig nysgjerrighet. Den bør skrotes. Dette gjelder først og fremst for studieprogram på videregående skole som gir generell og spesiell studiekompetanse. La meg forklare hvorfor:
For det første ødelegger standpunktkarakter forholdet mellom lærer og elev
Det viktigste for læring i skolen er elevens egeninnsats (elefanten i rommet som få vil prate om), dernest relasjonen mellom lærer og elev. Standpunktkarakter ødelegger denne relasjonen i all hovedsak på to måter: For det første handler det om at læreren ender opp som en vurderingsrobot i stedet for en stimulerende fagperson, både for eleven og seg selv. Vi ender da opp med at vurderingen er viktigere enn det faglige arbeidet. Det er det ingenting motiverende eller dynamisk ved for noen parter.
Læreren ender opp som en vurderingsrobot i stedet for en stimulerende fagperson.
Det handler også om at selve relasjonen påvirker den faglige vurderingen av eleven. Målet med all vurdering bør være å måle faglig nivå på en mest mulig objektiv måte, uavhengig av relasjon. I så henseende fremstår standpunktkarakter som en selvmotsigelse. Lærere som påstår at det ikke foregår sosial vurdering av elever som smitter over på det faglige arbeidet er i beste fall naive. Såkalt trynefaktor er en realitet, om man vil eller ikke.
For det andre er standpunktkarakter urettferdig
Rettferdighet må være et fundament hva angår vurdering i skolen. Både den individuelle vurderingen av eleven av faglærer, mellom elever i samme klasse/gruppe, innad på samme skole og til slutt mellom skoler og kommuner/fylker, må være på plass hva angår rettferdig. Alle med et trent øye ser at dette er mer eller mindre en umulighet ved bruk av standpunktkarakter.
Hva måles og hvordan? Det er like mange svar som det er elever og faglærere. Er en firer på en videregående skole i Vestland det samme som en firer i Innlandet, eller naboskolen for den saks skyld?
Standpunktkarakter kan ikke bli rettferdig, verken på mikro –eller makronivå, simpelthen fordi spriket mellom hva og hvordan det måles, samt ulikheten i forventningene av hva som kreves, er for stor.
For det tredje hindrer standpunktkarakterer for dybdelæring
Et uttalt mål med Fagfornyelsen (Nye læreplaner fra og med skoleåret 2020/21) er økt fokus på dybdelæring. Det er bra! Dybdelæring er et gode i seg selv, men de positive bivirkningene, som forståelse av og bruk av kilder, kritisk tenkning og intra- og interforståelse av det aktuelle faget, er vel så viktig.
Hva kreves for å bedrive dybdelæring? Tid og kontinuerlig faglig arbeid. Med det evinnelige kjøret for både elever og lærere mot å skaffe seg nok vurderingsgrunnlag for å sette standpunktkarakter, blir det naturlig nok liten tid til å faktisk gå inn i materien innenfor ulike emner. Man ender opp med å skrape i overflaten, hvor eleven vet at etter en periode med gjennomgang av pensum kommer det en vurderingssituasjon hvor målet urovekkende ofte er å reprodusere kunnskap eller teorier som er gått gjennom av faglærer i den gjeldende perioden. Så testes eleven i pensum, før man går videre til nytt emne.
Det er en mekanisk måte å bedrive faglig arbeid på. Jakten på vurderingsgrunnlag gjennom testing for å sette standpunktkarakter står i direkte opposisjon til veien mot dybdelæring og en mer organisk måte å jobbe med fag på.
For det fjerde skaper den kroniske vurderingen i alle fag unødig stress og feil fokus hos elevene
Press er noe alle har godt av bli møtt med i ulike situasjoner i livet. Det skaper aktivitet og produksjon. Stress er ikke positivt. Å bli nervøs ved muntlige og skriftlige vurderingssituasjoner er menneskelig. Dette er dog ikke hovedårsaken til stresset rundt vurderingen av elever. Det er vissheten elevene riktig har om at hvordan vurderingen håndteres faktisk påvirker fremtiden deres.
For å sette det på spissen, tenk å ha flere konstruerte situasjoner hver uke som påvirker hvordan livet ditt kommer til å se ut. At dette skaper stress er hevet over enhver tvil. Det bør være et mål å dempe dette stressnivået, for læringens skyld, og for elevenes psyke.
Gitt alle vurderingene elevene må ha på grunn av standpunktkarakteren, vil fokuset åpenbart dreies i retning av selve vurderingssituasjonen. Fokuset bør ligge på læringa, gleden ved å lære, ikke lære for å bli vurdert.
Fokuset bør ligge på læringa, gleden ved å lære, ikke lære for å bli vurdert.
Det er sjelden lektorhjertet mitt brister mer enn når elevene spør: «Kommer dette på prøven?» Svarer jeg» nei», mister de interessen, svarer jeg «ja» rettes fokuset mot å huske det til neste vurderingssituasjon. Man underviser ikke om Holocaust eller parlamentarismen fordi det kan komme på en prøve.
Samtidig har jeg forståelse for at elevene tenker slik, det er nettopp det som er problemet, og det er ikke deres feil.
Dette innlegget er publisert hos vg.no 17. desember 2020.
Lektorbloggen publiserer stoff om norsk skole og utdanningssystemet. Innlegg fra gjesteskribenter er ikke Norsk Lektorlags standpunkter.