Av: Gro Elisabeth Paulsen (Debattinnlegget sto på trykk i Klassekampen 19.mai)
I Klassekampen den. 4.mai skriver professor Kaare Skagen om utviklingen av eksamensordningene i skolen: Utdanningsdirektoratet undergraver tilliten til eksamen som kunnskapsprøve. To avdelingsdirektører fra Utdanningsdirektoratet svarer den 6.mai med blank avvisning under overskriften Professor på villspor.
Svaret illustrerer et av Skagens poeng. Direktoratets talskvinner viser ingen lydhørhet og ingen erkjennelse av at utdanningsbyråkratiet har et tungt medansvar for å ha ledet skolen i gal retning de siste 15 årene. Seinest i NRKs Brennpunkt fikk vi denne uken en påminnelse om hva som har skjedd: Mellom hver fjerde og hver femte elev går ut av ungdomsskolen med så svake lese- og regneferdigheter at de ikke makter yrkesopplæringen i videregående skole. Økende funksjonell analfabetisme rammer sosialt skjevt, og er både et etisk og et demokratisk problem. Vi kan ikke leve med et skolesystem som er innrettet på å ikke oppdage hvordan det går med elevenes faglige utvikling. Det siste tiåret har både vurderingsregler, vurderingskriterier og eksamensordninger tilslørt kvalitetssvikten i skolen.
Skolene anklages for at de ikke er lærende organisasjoner. Utdanningsdirektoratet burde muligens ta ledelsen og vise hvordan man utvikler en læringskultur. Man kunne starte med en samlet analyse av de rundskriv om eksamensordninger og vurdering som direktoratet og dets forgjengerne har sendt ut til skolene. En slik undersøkelse kunne vise i hvilken grad det er innholdet i rundskrivene som har ledet skolen på villspor, eller om det var skolene selv som mistolket. Etter 2006 har vi sett en tverrpolitisk – og økende – erkjennelse av at skolen igjen må legge større vekt på at alle elevene lærer noe faglig. I min hyppige kontakt med skolefolk over hele landet registrerer jeg mye skuffelse over Utdanningsdirektoratets håndtering av Kunnskapsløftet, av eksamensordningene og av forskriften om vurdering. Man spør seg om byråkratiet viderefører den eksamenspolitikken som ble utviklet i forbindelse med feilgrepene på 90-tallet. Det er vanskelig å vite hvilke(t) kunnskapssyn som gjelder.
Nasjonal skolepolitikk handler om å stille tydeligere krav til elevene på alle nivåer, og man venter på at direktoratet skal utforme eksamensordninger og vurderingskriterier som beveger skolen i den retningen. Mange er kritiske til ordningen med ukontrollerbare hjelpemidler til skriftlig eksamen, og mange er kritiske til den typen muntlig eksamen som ble innført på 90-tallet. Den siste er lokal, og det gjøres stor forskjell på elevene rundt omkring i landet, blant annet med forberedelsesdelen, slik Skagen skriver. Det er positivt at vi nå har fått en ny, to-delt skriftlig eksamen i flere realfag, der elevene bruker hjelpemidler i den ene halvdelen. Denne to-delte eksamensformen ble kjempet fram av fagmiljøene etter stor misnøye med eksamenspolitikken etter 90-tallsreformene.
En rapport om den nye, to-delte matematikkeksamen vurderer den som vellykket, men påpeker at det er utfordringer knyttet til hjelpemiddelbruk, og at der er uholdbart at eksamensforholdene ikke er de samme for alle elever.
En økende forskjellsbehandling av elevene under eksamen har pågått i 15 år, og dette har svekket tilliten til det faglige vurderingssystemet. Dersom Kunnskapsløftet skal rette opp de feil som ble begått etter 90-tallsreformene, må direktoratet også være villig til å lære av de feilvurderinger som er gjort av skolebyråkratiet selv.