Kjære landsmøtedelegater, kjære æresmedlemmer, dirigenter, deltakere og sekretariat. Velkommen til Norsk Lektorlags landsmøte i 2021. Dette er min siste landsmøtetale, men jeg har ikke tenkt å mimre. Jeg vil heller forsøke å peke på noe av det vi står midt oppi akkurat nå og i tiden fremover.
Norsk Lektorlag bruker mye tid på å jobbe politisk med tariffspørsmål og utdanningspolitikk, og vi bygger kontinuerlig en organisasjon som skal ivareta medlemmenes viktigste behov via blant annet et godt tillitsvalgtapparat, fylkeslag, fagutvalg og bistand til medlemmer i forhandlinger og når de har problemer i arbeidsforholdet. Tariffpolitikken skal vi bruke mye tid på senere på Landsmøtet, så jeg skal ikke gå i dybden på den her. Likevel må jeg løfte frem den svake lønnsutviklingen for lektorene og stadig flere oppgaver som skal løses innenfor den samme arbeidstiden.
For offentlig sektor og utdanningsgruppene kan det se ut som om frontfaget er fasit og diktat i tariffoppgjørene, i stedet for den normen det skulle være over tid. Våren 2020 ble et korona-oppgjør, med magert resultat på grunn av stor økonomisk usikkerhet. Det var jo egentlig lektorenes tur, i og med at de med kortest utdannelse hadde fått et lønnshopp i 2019. Våre medlemmer i Drammen og Horten streiket i årets mellomoppgjør, og vi fikk gitt en tydelig beskjed om at vi ikke var fornøyd med tilbudet vi fikk og den dårlige lønnsutviklingen over tid. Systemet med sentral lønnsdannelse gagner ikke langtidsutdannede lektorer.
Lønnsutviklingen må også vurderes ut fra behovene vår sektor har. Hvordan skal vi rekruttere og beholde lærere når vi sakker akterut sammenlignet med andre med tilsvarende utdannelse?
Vi vet at for å rekruttere og beholde flere kvalifiserte i skolen må lønna opp, men arbeidsgiver KS og politikere peker på hverandre, fraskriver seg ansvaret og satser på kampanjer vi vet ikke virker. De unge velger heller andre yrker, mens erfarne lærere og lektorer går for AFP så fort de fyller 62 år. KS kan gjøre noe ved å prøve ut kollektiv lokal lønnsdannelse i videregående skole, og Stortinget kan bevilge mer penger slik at kommuner og fylker kan gi lærere et lønnsløft. Og kunnskapsministeren kan tørre å si at også lærere og lektorer er «vanlige folk», og at det nå er vår tur.
Forventningene til hva skolen og lektorene skal løse og ordne opp i er store. Verktøyene og tiden vi har til rådighet står ikke i forhold til alt skolen skal fikse: Vi skal danne og utdanne, vi skal jevne ut sosiale forskjeller, vi skal skape lærelyst og motivasjon, vi skal legge grunnlaget for folkehelse, livsmestring, demokrati og medborgerskap og bærekraftig utvikling. Og det skal vi ha: Vi prøver, vi strekker oss og vi opplever heldigvis også at vi lykkes. Kanskje det er motoren vår og det som gjør at vi holder ut? De daglige møtene med barn og unge mennesker, gleden og de gode samtalene der vi kan møte dem med vår faglighet, vårt engasjement og våre erfaringer og kunnskaper. Vi bidrar faktisk til å dempe forskjellene i Norge, men da må vi sørge for at noe fortsatt skal være felles. Vi må ta vare på de faglige tradisjonene, kjernebegrepene og de fagligspesifikke metodene.
Hvilke ambisjoner skal vi ha på norske elevers vegne? Ambisjonene er for lave når regjeringen Støre nå senker kravene til lærernes kompetanse. For Arbeiderpartiet er jobb nummer én å skaffe nok kvalifiserte lærere i skolen, samtidig som de ikke vil ha kompetansekrav og systematisk videreutdanning i engelsk, matematikk og norsk for de som i mange år har undervist uten å ha et eneste studiepoeng i faget.
Ap/Sp-regjeringen varsler en ungdomsskolereform. Det er ingen tvil om at en vellykket fullføringsreform vil avhenge av det som skjer i grunnskolen. Våre fagutvalgsmedlemmer melder om at elevenes grunnleggende ferdigheter ikke er gode nok når de begynner på ungdomsskolen, og videregåendelærerne fortviler over at elever begynner i vanlige og overfylte klasser i videregående uten å ha karakterer i flere av fellesfagene. Å kunne lese, skrive og regne og ha god progresjon i disse ferdighetene burde være en selvfølge, men er det ikke. Elever flest leser lite på papir, har dårlige lesestrategier og er mest vant til å skrolle. De mister fort konsentrasjonen og motivasjonen. Er mer praktisk læring løsningen?
Lektorenes frihet til å velge de verktøyene de mener er de beste for elevenes læring, snevres inn. Vi får stadig flere pålegg utenfra som påvirker arbeidssituasjonen og det didaktiske og faglige handlingsrommet. Når skoleeier bestemmer at alle elever skal ha Ipad eller Cromebook og at alle læremidler skal være digitale, gir det ikke nødvendigvis bedre læring. Men de sparer penger på å lempe mer arbeid over på våre medlemmer.
Vi jobber nå med en høring på forslag til ny opplæringslov, og høringsfristen er rett før jul. Kunnskapsdepartementet foreslår der å fjerne bestemmelsene om at fylkeskommunen skal holde elevene med nødvendige trykte og digitale læremidler og at skolene skal ha tilgang til nødvendig utstyr, inventar og læremidler. Vi er sterkt imot å fjerne disse. Det er dessverre ikke lenger noen selvfølge at elevene får oppdaterte og nødvendige læremidler, gratisprinsippet gjør at vi ikke lenger kan tilby ekskursjoner og kulturopplevelser, og lærerne ender opp med å måtte bruke stadig mer tid på å bygge opp gode læringsressurser fordi skolene skal spare penger.
Den nåværende arbeidstidsavtalen har som forutsetning at læreren har tilgang til helhetlige læremidler, men vi hører mange historier om at det ikke er tilfelle. Medlemsundersøkelsen for ett år siden dokumenterte at bare rundt halvparten av elevene hadde fått læremidler tilpasset fagfornyelsen. Fagutvalgsmedlemmene våre var svært tydelige da vi diskuterte dette for tre uker siden: De vil at elever og lærere skal ha tilgang på både trykte bøker og digitale læremidler og læringsressurser. Det er spesifikke kunnskapskulturer i de forskjellige fagene, og læremiddeltilgangen må styres av fagenes egne behov og myndighetene må ta inn over seg at forskningen er tydelig på at skriving og lesing på papir gir best læring.
Det er også temmelig forstemmende å høre om elever i Viken som ikke har råd til PC og både leser, skriver og finner lærestoff og ressurser på en liten mobil. Da er det kanskje ikke rart at de får hodepine og blir slitne.
I forslag til ny opplæringslov legger Kunnskapsdepartementet opp til å fjerne kravet om at kommuner og fylker skal ha et system for kompetanseutvikling. Dersom det skjer, er jeg stygt redd for at det blir enda dårligere tilbud om etter- og videreutdanning som er i tråd med den enkeltes behov for faglig kompetanseutvikling. Norge er allerede blant landene i OECD som bruker minst tid på etter- og videreutdanning, og den desentraliserte etterutdanningsordningen er i stor grad lagt opp slik at det mer er tilpasset skoleeiers behov for pedagogisk utvikling av alle i samlet flokk fremfor å vektlegge hva faggruppene og enkeltindividene trenger. Tilpasset opplæring skal tydeligvis bare gjelde for elever, ikke for lærere.
Læreplanene i fagfornyelsen er klare, men debatten om og rammene for vurdering og eksamen er ikke avsluttet. Ap/Sp-regjeringen er heldigvis eksplisitte i Hurdals-plattformen på at det skal være eksamen og karakterer i ungdomsskoler og videregående. De skriver at de vil gjennomgå behovet for nye former for vurdering i tråd med nye læreplaner og undervisningsformer. Vi hører fra fagutvalgene og medlemmer om karakterdempet vurdering, økte krav om tverrfaglige opplegg og vurderinger, og vet at flere partier på Stortinget vil skrote eksamen og innføre mappevurdering eller det Utdanningsdirektoratet kaller langtidsoppgave.
At elevenes karakterer har vært svært mye bedre de to siste årene brukes som argument for å kutte ut eksamen, mens våre folk melder om at det faglige nivået ikke står i stil med de høye karakterene elevene har med seg fra ungdomsskolen. Vi hører også at universitets- og høyskolesektoren er sjokkert over manglende kunnskap hos studentene. For eksempel har NMBU måttet sette i gang forkurs i matematikk og fysikk. Det er en reell fare for at universiteter og høyskoler – som mange i videregående – tilpasser og senker nivået for å få best mulig gjennomføringsgrad. Denne utviklingen er ikke samfunnet tjent med.
Samtidig som regjeringen vil innføre en tillitsreform ser det paradoksalt nok ut til at de vil styre metodikken ved at de vil at det skal være mer praktiske læringsmetoder, vurderings- og eksamensformer i alle fag. Norsk Lektorlags grunnleggende holdning er at det er faglærerne som velger de metodene og vurderingsformene som er mest hensiktsmessige for faget, temaene og den aktuelle klassen. Det skal ikke styres ovenfra.
Regjeringen vil styrke etter- og videreutdanningstilbudene innen praktisk læring. De vil også gjøre lærerutdanningen mer yrkesrettet ved å gi studentene mer praksis. Hva som skal ut av lærerutdanningene og hva som skal nedprioriteres, sier de ingenting om.
Den nye regjeringen legger opp til at vi skal ha kunnskap I skolen, heldigvis, men man kan lure på om de egentlig vil ha kunnskaper OM skolen. Kvalitetsvurderingssystemet, som bidrar til at vi får systematisk informasjon om og forskning på elevenes progresjon og læring, blant annet gjennom nasjonale prøver, kartleggingsprøver, PISA og TIMSS, vil de kanskje ikke videreføre, og progresjonsprøvene er allerede fjernet i forslag til nytt statsbudsjett. For å utvikle oss og skape en god skole for elevene trenger vi kunnskap og forskning, ikke bare ideologisk baserte virkemidler.
Forskningen må også handle om hva som skjer i klasserommene. Ekspertgruppen som så på skolebidrag – det vil si hvorfor noen skoler bidrar bedre enn andre for å løfte eleven – spurte bare skoleeiere og skoleledere om hvordan man kan utvikle kvaliteten i skolen. Hvorfor involverte de ikke de som underviser? Skal elevene lære mer, må vi som har skoene på få si hva vi mener skal til for at vi som profesjon skal kunne utvikle oss. Ekspertgruppen burde sett på hva lærerne på skoler som har stabilt høyt skolebidrag gjør, og ikke minst burde de sett på hvilken betydning variasjoner i formell kompetanse har for skolebidraget.
Norsk Lektorlag har klart seg godt under koronapandemien. Alle i organisasjonen, medlemmer, tillitsvalgte, politisk ledelse og sekretariatet ble satt på en hard prøve med mange nye oppgaver i tillegg til de vanlige, stikkord her kan være digitalisering, ekstraarbeid og frykt for smitte og sykdom. Jeg er skikkelig stolt over hva vi sammen har klart. Vi klarte overgangen til hjemmekontor og digital undervisning og møter, vi fikk mange ekstraoppgaver knyttet til korona, og slitne medlemmer og tillitsvalgte greide å stille opp for både elevene sine og organisasjonen selv om de allerede hadde alt for mye å gjøre.
Vi har hatt svært høy aktivitet i organisasjonen, og jeg kommer tilbake til en del av dette i rapporten for landsmøteperioden. Men jeg vil spesielt trekke frem at vi har gjennomført digitale kurs og digitale møter for sentralstyret, tillitsvalgte, fagutvalg og studenter, og at fylkesstyremøtene og årsmøtene har blitt gjennomført til tross for koronapandemien. Fylkeslederne har spilt en viktig rolle i forbindelse med tariffoppgjørene, og var i tett dialog med sentralstyret i forkant av avgjørelsen om å gå til streik. Norsk Lektorlag har vist styrke og handlekraft i mange sammenhenger, og våre tillitsvalgte på skolene, i kommuner og fylkeskommuner har gjort en enestående innsats i en periode der det i tillegg til korona var kommune- og fylkessammenslåinger og nye læreplaner i alle fag.
Vi har hatt en bra medlemsvekst i perioden, særlig blant betalende medlemmer. Verdien av å være fagorganisert verdsettes heldigvis fortsatt av mange, og mange av de nye medlemmene har blitt vervet mens de var lektorstudenter – og Lektorlaget må være lektorstudentenes foretrukne fagforening.
Medlemsveksten er størst blant lektorer som jobber i ungdomsskolen, og som organisasjon må vi rigge oss slik at flest mulig av disse har tillitsvalgte som kan ivareta deres interesser lokalt. Det viser seg at det ikke alltid er så lett å få til. Det er ikke alle som ønsker å stille som tillitsvalgte, og da må vi tenke nytt. For eksempel er det ingenting i veien for at medlemmer i en kommune velger en felles tillitsvalgt. Å bygge fellesskap og bidra til å utvikle tillitsvalgtapparatet lokalt er en oppgave vi sentralt må løse i tett samarbeid med fylkeslagenes styrer og tillitsvalgte.
Regjeringen Støre har varslet at de vil reversere fylkessammenslåinger, og det vil også få konsekvenser for vår organisasjon. Vi vet at Troms og Finnmark skal skilles, og er spent på hva som skjer i Viken og andre sammenslåtte fylker. Jeg synes det er frustrerende at mye tid og penger vil gå med til å organisere seg tilbake til de gamle fylkene fremfor å bruke ressursene til å få en bedre skole, for eksempel ved å gi lektorene mer tid til å gjøre arbeidet.
Hvordan skal Norsk Lektorlag utvikle seg fremover? Vi vokser, og er en aktør som har tyngde og nyter respekt både i politikken, i Akademiker-fellesskapet, i medbestemmelsesmøter og forhandlinger og på arbeidsplassene. Landsmøtet skal senere diskutere hvordan vi ønsker å utvikle organisasjonen og hvilke saker vi ønsker å prioritere i neste periode. Jeg kommer til å følge utviklingen tett selv om jeg gir meg som leder, og håper jeg kan bidra til at den nye lederen får like god støtte som jeg har fått. Takk for at dere har vist meg tillit og for at jeg har fått muligheten til å lære mye nytt og bidra til å fremme vår politikk.
Tusen takk til alle i sekretariatet som har gitt meg gode faglige råd, som har stilt opp og jobbet sent og tidlig til beste for alle medlemmene. En særlig takk til Nina Sandborg som har vært min høyre hånd som generalsekretær. Også en varm takk til alle tillitsvalgte, fylkesledere, styremedlemmer og fagutvalgsmedlemmer som har bidratt til at vi er et kraftfullt lektorlag.
Lektorlaget er klar for fortsatt innsats for å ivareta medlemmenes interesser gjennom arbeid for bedre lønns- og arbeidsvilkår, og vi skal fortsatt bidra til en opplyst og god debatt om hvordan vi mener utdanningssystemet bør være. I tillegg skal vi fortsette å bygge en effektiv organisasjon der veien er kort for å få innflytelse og hjelp. Jeg forventer debatt og engasjement også på dette landsmøtet, og gleder meg til to dager sammen med dere.