Kunnskapsministeren uttaler 24. januar at han ikke har mulighet til å påvirke NDLAs monopollignende posisjon på det digitale læremiddelmarkedet, det er Norsk Lektorlag uenig i. I tillegg til å endre hvordan budsjettmidlene styres, som Heidi Austlid betimelig peker på, bør han stille kvalitetskrav.
I regjeringens plan for å fornye kunnskapsløftet (Stortingsmelding 28), skriver Isaksen at varierende kvalitet på læremidlene spesielt gjelder digitale læremidler, og lover å bidra til å stimulere til god kvalitet på tilbuds- og etterspørselssiden. Hvordan skal den stimuleringen foregå?
Stortingsmeldingen beskriver hvordan Danmark allerede har utviklet kvalitetskriterier og analyseverktøy til vurdering og sammenligning av læreverk, og hvordan lektorer og lærere veiledes i å vurdere kvaliteten. I Norge vil Isaksen allikevel ikke innføre kvalitetskriterier annet enn som et pilotprosjekt for matematikkfaget. Og evalueringen av piloten skal avgjøre om det i det hele tatt skal stilles kvalitetskrav i andre fag.
I prinsippet er valg av læremidler delegert til læreren, som samarbeider i skolens faggrupper. Men i praksis er det utopi at valget kan styres av faglig skjønn, slik det burde. Vi som jobber i skolen merker paradoksalt nok at Stortingets vedtak om gratis læremidler har forverret elevenes situasjon, fordi budsjettet sjelden rekker til læremidler. Noen av våre medlemmer forteller at de i praksis blir nødt til å lage læremidlene selv, fordi skolens lærebøker er utdaterte, og de ikke har alternativer.
Lektor Arne Jørgen Løvland har tidligere analysert NDLA i fellesfaget norsk for andre og tredje klasse i videregående skole. I en grundig artikkel, der også brukeropplevelsen gjennomgås, er konklusjonen at NDLA norsk SF er et ufullstendig, uferdig og lett kaotisk læreverk, som ikke innbyr til differensiering, nettopp på grunn av det uoversiktlige. Selv om verket også har mye bra, har vi oftest opplevd det motsatte skriver Løvland. Mye har en vanskegrad som passer for elever i tidlig grunnskolealder, og verket sliter med å innfri en hel rekke kompetansemål.
Kvalitetskrav til læremidler trengs i alle fall, og må stilles uavhengig av leverandør. Dette kan med fordel koordineres opp mot den vedtatte læreplanfornyelsen og skje i samarbeid med forlag, fageksperter fra UH-sektoren og de nasjonale kompetansesentrene. Arbeidet med læremidler blir ofte hastverksarbeid, derfor bør dette på plass så tidlig som mulig i prosessen.
Å få læremidler som holder mål er for viktig til at regjering, storting og fylkeskommuner kan fortsette problemskyvespillet, det er elevene som taper på ansvarsfraskrivelsen. I stedet for å la lektorer og lærere velge læremidler på den enkelte skole, vedtar fylkeskommunene, med Oslo som hederlig unntak, at 20 % av læremiddelpotten skal gis til én aktør. I realiteten skvises det profesjonelle handlingsrommet vi trenger for å gi elevene en god utdannelse.
Kommentaren stod på trykk i Dagens Næringsliv 30.01.2017.
Relaterte lenker:
