I en kommentar i Adresseavisen 31. juli spør Maria Can hvorfor vi har kommet dit at realfag har blitt viktigere enn språk. Grunnen til at hun stiller spørsmålet, er at søkertallene til enkelte fremmedspråkstudier i Norge har gått ned de siste årene.
Can refererer også til dekanen for Det humanistiske fakultet ved NTNU, Anne Kristine Børresen, som etterlyser en nasjonal satsing på fremmedspråk. Can foreslår for eksempel å inkludere språkfag i undervisningen allerede på barneskolen eller å gjøre fremmedspråk obligatorisk for alle som tar høyere utdanning. Sammenligningen med realfag er interessant, og noe man bør se mer på.
Strukturelle utfordringer
På tross av ulike tiltak for å styrke fremmedspråksferdighetene i kjølvannet av Humaniorameldingen fra 2016-2017, sliter fremmedspråkopplæringen fortsatt med flere grunnleggende strukturelle utfordringer:
- Fremmedspråksfaget starter for sent og er valgfag. Når man begynner på ungdomsskolen, er man allerede for gammel til å tilegne seg språk gjennom naturmetoden. Fremmedspråk er ikke obligatorisk for andre enn de som tar et studiespesialiserende program på videregående.
- Ungdomsskolene er kun forpliktet til å tilby minst ett av fremmedspråkene fransk, spansk, tysk eller russisk, og faget har bare to uketimer.
- Fremmedspråk i ungdomsskolen regnes som et «muntlig fag», i motsetning til for eksempel matematikk og norsk, som er «skriftlige fag». Kompetansekravet for lærerne er et halvt års studier (30 studiepoeng), halvparten av det som kreves for å undervise i de skriftlige fagene.
- Det teoretiske aspektet ved språklæring i skolen er nødvendigvis sterkt nedtonet, siden det er snakk om et muntlig fag med få uketimer.
- Tilbudet om fordypning i språk på videregående (nivå III) er svært mangelfullt, noe som spesielt rammer elever i distriktene, hvor man ofte heller ikke har noen garanti for å få fortsette med språket sitt fra ungdomsskolen på videregående.
Språkfagene faller mellom alle stoler
I høyere utdanning faller språkfagene ofte mellom alle stoler, siden finansieringsmodellen til Kunnskapsdepartementet gir større uttelling for antall uteksaminerte studenter på gradsnivå enn for studiepoengproduksjon.
Denne ordningen er foreslått endret, men fram til nå har den vært med på å usynliggjøre fremmedspråkstudentene i systemet, og fått det til å se ut som om færre studerer språk enn det faktisk gjør. Fransk, spansk og tysk inngår allerede som mulige fag 2 i lektorutdanningen og i Europastudier ved NTNU, og om man ikke går så langt som å gjøre fremmedspråk obligatorisk i alle studieprogram, slik Maria Can tar til orde for, kunne man med fordel ha inkludert fremmedspråk som en del av for eksempel en bachelorgrad i økonomi eller sivilingeniørstudiet.
Fremmedspråk er ressurskrevende
Alle som har prøvd å lære seg et fremmedspråk, vet at det er ressurskrevende. At det trengs mange timer, tidlig start og kompetente lærere til å undervise i matematikk i skolen, er det vel ingen som vil være uenig i, men pussig nok er det få som etterlyser det samme for fremmedspråksundervisningen.
For å bli i stand til å forstå, snakke, lese og skrive fransk, spansk eller tysk, trengs imidlertid også alt dette. Og ja, grammatikk forstått som grammatiske begreper (metaspråk) og regler for hvordan ord uttales, bøyes og kombineres til enkle og sammensatte setninger, er helt nødvendige byggeklosser i språkopplæringen, på linje med basiskunnskaper i regnearter og andre formler som trengs for å kunne løse ulike problemer i matematikken.
I tillegg må man tilegne seg et ordforråd, og det tar tid. Uten ordforråd og grammatikk vil man aldri bli i stand til å oppnå en effektiv språklig kommunikasjon på et nytt språk, med mindre man oppholder seg i det aktuelle språkområdet over lengre tid eller på annet vis utsettes for massiv eksponering av språket. Siden fremmedspråkene har mindre plass i offentligheten vår enn det engelsk har, så skjer denne eksponeringen først og fremst på skolen.
Når man godtar at realfagene er teorifag, og at man må kunne regler for å regne avanserte regnestykker, hvorfor i all verden skal grammatikken i fremmedspråksundervisningen gjemmes bort og snakkes ned? Det er vel ingen som sier «slapp av, vi skal bare løse noen praktiske regneproblemer, det handler ikke om å bli en racer i tall og formler, det er bare for dem som er ekstra nørd», som Can kaller de som er interesserte i (teoretisk) fordypning.
Hva må til for å styrke fremmedspråkskompetansen i Norge?
Kanskje er det på tide at man, i tillegg til kulturfag, i større grad begynner å anse språkfag som ferdighetsfag på linje med matematikk. For å få til det, trengs det en nasjonal satsing på fremmedspråk på linje med realfagsatsingen. Et endret grunnsyn på hva språkfag er, sammen med en økning i timetall og lærerkompetanse, vil sannsynligvis heve språkfagenes status, også i høyere utdanning. I tillegg bør institusjonene som tilbyr fremmedspråk få tilstrekkelig uttelling for å inkludere fremmedspråk, gjerne med et opphold i et land hvor de bruker det aktuelle språket, i ulike studieprogram.
Dersom man vi vil at nordmenn skal kunne flere språk enn norsk og engelsk, så holder det ikke å si at språk er viktig. Man må ta noen nødvendige grep og gjøre det viktig!
*
Ane Christiansen er spansklærer ved Charlottenlund videregående skole, lærebokforfatter og ph.d. i spansk språkvitenskap.
Inghild Flaate Høyem er professor i tysk språkvitenskap og programleder for fremmedspråk ved NTNU.
Kjersti Faldet Listhaug er førsteamanuensis i fransk språkvitenskap og prodekan for utdanning ved NTNU.
Gro Nygård er førsteamanuensis i spansk språkvitenskap ved NTNU.
*
Denne kronikken er publisert i Midtnorsk debatt 10. august 2022.
Lektorbloggen publiserer stoff om norsk skole og utdanningssystemet. Innlegg fra gjesteskribenter er ikke Norsk Lektorlags standpunkter.