Professor Stein Ludvigsen, som har ledet prosjektet, pekte på noen hovedfunn i et intervju i Aftenposten. Han sier at reformen har forbedret norsk skole, og grunnen er at vi har fått flere data om skolen: «Reformen har gjort at vi kan utvikle skolen basert på kunnskap, og ikke ideologi. Synsing kan møtes med fakta». Økt kunnskap om skolen fører imidlertid til at også ubehagelige kjensgjerninger blir belyst. At det er store kvalitetsforskjeller mellom skoler og skolekommuner, og at relativt mange elever lærer for lite i grunnskolen, ble tidligere avfeid som spekulasjoner. Forskningsprosjektet konkluderer nå med at det får få konsekvenser når en skole eller rektor ikke lykkes i sitt arbeid. De ulike tiltakene for å løse problemer, som frafall i videregående skole, blir ofte overflatiske og lite omfattende. Jo mer kunnskap vi får om skolen, jo tydeligere blir det at man burde ha lyttet mer til flere kritiske røster.
Det har ikke manglet tiltak og hastig, men overflatisk, endringsvilje i ledelsen av norsk skole. Tvert imot har vi sett en ”kenguruskole” der kravet om ”endringsvilje” driver skolen hoppende gjennom rekker av ”pedagogiske nyvinninger”. Skoleledelser må henge med, ”vær i front” og vise handlekraft. Skolen skal selvsagt være i forandring og ikke stivne. E
En viss mengde prøving og feiling som metode er både nødvendig og ønskelig, men metoden forutsetter vilje til å innrømme at man har feilet, og at elevene ikke lærte så mye man hadde håpet. I stedet blir påfallende mange prosjekter erklært som vellykkede, men likevel springer man videre til enda noe nytt. Pedagogiske eksperimenter av stor skala er risikabelt fordi man skalter og valter med unge menneskers skoletid, og den får de aldri igjen. Hva tenker politikere og skolemyndigheter om sin egen rolle de siste 20 årene når de nå leser stadig flere forskningsrapporter som tyder på at tradisjonell og lærerledet undervisning gir elevene det beste læringsmiljøet? Leses disse forskningsrapporter i de kommunale skolekontorene?
Nylig meldte aviser over hele landet at elever lærer mest av gammeldagse lærere. Bakgrunnen var en forskningsrapport fra Det Nationale Forskningscenter for Velfærd utarbeidet på oppdrag for det danske Ministeriet for Børn og Undervisning. Professor Søren Winter, som var en av hovedmennene bak rapporten, minnet om at det er noen klassiske dyder som ikke bør kasseres. En klassisk dyd er søken etter sannhet og vilje til å endre oppfatning når ny kunnskap, eller evidens, kommer for en dag. Det er et paradoks at en så viktig kunnskapsinstitusjon som skolen har utviklet ledelseskulturer der åpenhet, informasjon og kritikk blir sett som et problem, og som bakstreversk. Ett eksempel er mentaliteten ved innføringen av baseskoler, som startet som en moteretning fra Sverige for drøyt 15 år siden under betegnelsen Skola 2000. Skolene skulle bygges slik at arkitekturen hindret de gammeldagse og gjenstridige lærerne i å drive tradisjonell undervisning. Vi snakker i bunn og grunn om en autoritær arkitektur, påført undervisningspersonalet av skolemyndigheter og skoleeiere. En undersøkelse i Oslo-skolen viste at flertallet av lærere ikke ønsket denne typen skolebygg, og ingenting tyder på at lærere andre steder i landet har en annen oppfatning.
På Norsk Lektorlags debattmøte om ytringsfrihet på Litteraturhuset i Oslo i mai 2011 uttalte stortingsrepresentant Kjersti Toppe (Sp) at hun som tidligere kommunepolitiker neppe ville ha stemt for å bygge baseskoler i Bergen dersom hun hadde blitt informert om lærernes pedagogiske innvendinger. Hun understreket at politikere er avhengige av åpenhet og fri flyt av kritisk informasjon for å kunne fatte gode beslutninger. Stortinget har lagt særlig vekt på at ytringsfrihet skal gjelde offentlig ansatte, fordi gode, demokratiske beslutninger krever at saker blir skikkelig belyst. Derfor er også Sivilombudsmannens vurdering av saken fra Askøy kommune (se omtale annet sted i Lektorbladet) så viktig. Det burde være en selvfølge at kritiske innvendinger mot diverse skoleprosjekter ikke først må siles, modereres og ufarliggjøres gjennom ”tjenestevei” før de slippes ut i dagslys. Norsk skole kunne sannsynligvis unngått mange feilgrep dersom flere hadde opptrådd like rakrygget som Norsk Lektorlags medlem i Askøy, som ikke aksepterte å bli refset av sine overordnede på grunn av en debattartikkel i en avis. Mange kommuner har de siste årene arbeidet for å bedre sitt omdømme, ikke minst for å kunne rekruttere velutdannet arbeidskraft. Kommuner som krever av sine ansatte at de skal snakke opp kommunen, risikerer at dette slår tilbake i det motsatte. Slike kommuneledelser avslører overflatisk forståelse av prinsippene for offentlig meningsbrytning og forsøker å redusere demokratisk meningsbryting til et system av kartlagte tjenesteveier.
Den uttalte motviljen mot alt som snakker skolen ned, som det heter, kan være én forklaring på alt oppstyret rundt bruk av nasjonale prøver. Evalueringen viser (NIFU, april 2013) at nasjonale prøver er et nyttig styringsverktøy dersom kommunene følger opp sine skoler. Sannsynligvis vil også åpenhet og debatt om resultatene i en kommune, anspore til å satse mer og bedre på skolene i kommunen.
Resultatene fra TIMSS 2011 og PIRLS 2011 tyder på at norsk skole har skiftet kurs etter Kunnskapsløftet, og at det går bedre. De gode nyhetene gjelder først og fremst lesing i matematikk på 4. og 5. trinn. For matematikk på 8. trinn derimot, ser vi ikke mye bedring. Det kan virke som om årskullene på ungdomstrinnet drar med seg følgene av en svak skolestart innenfor L97-skolen. TIMMS-rapporten viser også at elevene i 2011 scorer dårligere enn de norske 8-klassingene i 1995: 26 prosent av elevene lå den gang på høyt nivå, mens i 2011 var det kun 12 prosent som scoret så høyt. Denne nedgangen bekrefter inntrykket i videregående skole; fortsatt ser vi årskull av elever som ikke har et godt nok utgangspunkt for videregående, og etter hvert høyere, utdanning.
Eksamensresultater i matematikk i 2012, både 1P og 1T, viste nedgang i landsgjennomsnittet for tredje år på rad. TIMSS viser at nedturen startet på 1990-tallet, og det vil ta tid å hente igjen det forsømte. For ungdom som har vært med på nedturen, kan dette være bittert. Hvorfor hindret ikke lærere og lektorer, rektorer og skoleledere, foreldre og politikere at dette skjedde? Svaret er at skolen, dessverre, i løpet av 1990-tallet utviklet en ledelseskultur som var svært lite lydhør for kritikk. Mange snakket høyt om at undervisningspersonalet var uvillig til å la seg lede, og det fulgte en mistanke om at dette bunnet i en form for latskap – man ”ville bare snu bunken”, var ikke ”endringsvillig” eller villig til å la seg kontorisere – og kontrollere.
Vi trenger skoleledelser som våger, ønsker – og gir incentiver til kritiske debatter om pedagogiske metoder i skolen. Et nytt Kunnskapssenter for utdanning er planlagt av Forskningsrådet på oppdrag fra Kunnskapsdepartementet og åpner i mai 2013. Senteret skal oppsummere resultater fra utdanningsforskningen og gjøre disse tilgjengelig for allmennheten og selvsagt for skolen. Når tilgangen til relevante forskningsrapporter blir enklere for både undervisningspersonale og skoleledere, kan det gi bedre og mer velbegrunnede valg av metoder og organisasjonsmodeller. Og kanskje vil vi også få flere skoleledere som tar kunnskapsbaserte og velbegrunnede avgjørelser, som tåler både avisdebatter og spørsmål fra journalister – og som ikke frykter at ansattes ytringsfrihet blir en trussel for deres autoritet som pedagogiske ledere.
Gro Elisabeth Paulsen, 21.mai 2013