Rita Helgesen, Lektorbladet 2-2017
Norsk Lektorlag er en fagforening som arbeider for å bedre medlemmenes arbeids- og lønnsforhold. I tillegg er vi også en faglig forening med det mål å øke fokus på og verdsetting av fagenes og kompetansens betydning for god læring.
Lektoridentiteten er nær knyttet til det faglige, og er ett av fundamentene for stiftelsen av Norsk Lektorlag i 1997. Vi er nå i gang med den såkalte Fagfornyelsen, som innebærer nye læreplaner og debatt om fagenes innhold, mål og arbeidsformer. Vi forventer at fagutvalgene og medlemmene bidrar med gode innspill for at fremtidens skole skal bli så god som mulig. Hvor står jeg i denne prosessen? Jeg er både en typisk tillitsvalgt som er opptatt av at arbeidspresset stadig øker, samtidig som jeg brenner for fagene mine. Ikke sjelden møter jeg meg selv i døra. Fordi jeg er så opptatt av å formidle fagene på gode måter, har jeg hatt en tendens til å jobbe mye mer enn timene som er avsatt i arbeidstidsavtalen. Dette dilemmaet er jeg antakelig ikke alene om.
Norskfaget står mitt hjerte nær som fagperson, som lektor og som privatperson. Det har vært mye debatt om hva faget er og bør være. Det har handlet om fagets hva, hvordan og hvorfor i én og samme saus. Hovedingredienser har vært lærebøkene, skjønnlitteraturen, læreplanene og kanon. NRK arrangerte til og med et debattmøte med tittelen Hva er galt med norskfaget? Jeg har praktisert som norsklærer i videregående skole i nesten 30 år, og har vært med på både Reform -94 og Kunnskapsløftet. Faget er krevende å undervise i, og arbeidsmengden er stor. Antall læreplanmål og faglige emner har økt, mens timetallet har stått stille. Hver elev skal ha tre karakterer, og forventningene om tilpasset opplæring og grundige vurderinger og veiledning har økt arbeidsmengden. I 2011 undersøkte Språkrådet hva norsklærerne mente om faget. Jeg kjenner meg godt igjen, og tror ikke forholdene har endret seg nevneverdig. 89 prosent oppga at de har for stor arbeidsmengde, og 61 prosent rakk ikke å gjennomføre det planlagte arbeidet innenfor arbeidstida. Likevel trivdes nesten alle, og nesten samtlige likte å undervise i faget. Hva er det med norskfaget som gjør at vi elsker det og synes det er det viktigste faget, til tross for den nesten uoverkommelige arbeidsmengden?
Disiplinfaget nordisk på universitetet er den faglige ryggraden min, og de kunnskapene jeg ervervet meg i studietiden, har hatt stor betydning for mitt arbeid som lektor i skolen. Det har gitt meg det faglige fundamentet for å gå inn i fagets mange ulike temaer, og har kanskje vært en slags indre «kanon» for hva jeg anser som viktig å formidle. Men vel så viktig er nok erfaringen jeg har opparbeidet meg gjennom undervisningen. Jeg har brukt mange ulike læremidler og undervisningsmetoder opp gjennom årene, og har etter beste evne forsøkt å jobbe både med muntlige ferdigheter, formelle skriftlige ferdigheter i hovedmål og sidemål, forståelse og tolkning av tekster samt kunnskaper om språk- og litteraturhistorie. Kulturarven er formidlet, og jeg har stort sett bestemt hva vi skal lese og hvordan vi skal arbeide med forskjellige typer stoff. Det er jeg som har den faglige, didaktiske og pedagogiske kunnskapen. Elevene har fått gjøre valg innenfor gitte rammer, for eksempel valg av ulike tekster, oppgavetyper, arbeidsformer og vanskelighetsgrader. Det har stort sett fungert godt, jeg har laget planer for noen uker av gangen, med innlagte leselekser, frister for innleveringer og muntlige vurderingssituasjoner. Jeg har samarbeidet tett med mine norskkollegaer, og vi har hatt ukentlige møter der vi har laget felles faglige opplegg, evaluert og delt seire og nederlag.
Norsklærere er pliktoppfyllende og grundige, så også jeg. Jeg har fulgt opp læreplanene, tenkt variasjon og aktualitet, og har sjelden «snudd bunken». Jeg håper fremtidens norskfag vil gi meg friheten til å prioritere og planlegge ut fra akkurat den klassen jeg har, og at arbeidet mitt ikke skal detaljstyres. Gi meg tillit, gi meg muligheter til å arbeide på ulike måter med ulike delmål og temaer uten å kontrollere om jeg til enhver tid skriver opp målet på tavla. Mye av norskfaget er typisk «arbeid pågår», vi bygger stein på stein. Faget er identitetsfag, redskapsfag, kunnskapsfag og dannelsesfag – og ofte alt på en gang. Vi tenker, skriver, snakker, tolker, leser, argumenterer og vurderer omtrent hver eneste læringsøkt. Nå begynner hjertet å banke ekstra hardt, kjenner jeg. Det er jo akkurat dette som gjør det så morsomt å være lærer. Å få lov til å være med på elevenes dannelsesreise, være sammen med dem når de plutselig forstår mer av seg selv og verden gjennom arbeidet med det faglige stoffet.
For meg var kjærligheten til skjønnlitteratur og film inngangen til studier og yrkesvalg. Jeg begynte å studere nordisk og allmenn litteraturvitenskap fordi jeg alltid har likt å lese, og historieinteressen min ble vekket gjennom lesning av blant annet sagaene, Dickens, Falkberget og Undset. Mamma jobbet i bokhandel, og i hyllene hjemme var det mye spennende lesestoff. I tillegg var jeg en flittig låner på skolebiblioteket. Jeg slukte det meste, og sånn er det fortsatt. Skolen stimulerte leselysten min, og jeg har alltid likt å skrive.
Jeg har hatt mange norskelever opp gjennom årene, og mange av dem har jeg fulgt gjennom tre år på studiespesialiserende. Men jeg har også alltid hatt mange klasser på yrkesfag, og jeg har møtt elever som har hatt et vanskelig forhold til norskfaget. Min jobb blir da å finne tekster – enten det er skjønnlitteratur, sakprosa, sanger, filmer eller blogger – som kan gi elevene opplevelser av gjenkjennelse, mestring eller noe som provoserer dem. For meg er det ingen motsetning mellom nytten og gleden ved å lære, og læringstrykk og faglig støtte henger sammen. Jeg skal følge elevene mine på veien mot å kunne uttrykke seg korrekt, godt og kunnskapsbasert om faglige emner både skriftlig og muntlig. Norskfaget er kanskje på den måten alle fags mor, grunnlaget for fremtidige studier, jobb og samfunnsliv.
Skjønnlitteraturen er helt sentral når det gjelder å få innblikk i kulturarven, historien og andre menneskers tanker og erfaringer. Et eksempel: Høsten 2015 leste vi Anja Breiens bildefortelling Kaniaw i min førsteklasse. Jeg leste høyt for elevene, og klassen ble med på en ung jentes reise inn i Syria og Kurdistan. De hadde så mange tanker og spørsmål, og vi hadde givende samtaler om blant annet det å være norsk og å stå mellom ulike kulturer. At handlingen foregikk i et landskap vi hørte om i aviser og nyheter, gjorde det vanskelig å skille mellom virkelighet og fantasi. Et par elever ble sinte på meg da jeg avslørte at dette var fiksjon, de hadde levd seg så inn i stoffet og anså bildene som «bevis» for at dette virkelig hadde skjedd. Slike reaksjoner er gull for å få til refleksjon, læring om kilder og utvikling av kritisk sans. Vi hadde en felles leseopplevelse, og dialogen ga kunnskap med stor overføringsverdi.
Når læreplanene nå skal endres, skal fagets kjerneelementer defineres. Faget skal slankes for at det skal bli tid til fordypning. Jeg har opplevd det som stressende med alle ulike temaer som skal gjennomgås, og kanskje er det min egen feil fordi jeg så gjerne vil at elevene skal få innsikt i alt det jeg synes er viktig? For rekrutteringen av fremtidige norsklærere er det helt nødvendig å gjøre jobben overkommelig. Men hva er kjerneelementene, hva skal ut, og hva skal vi fordype oss i? Hensikten med faget må styre prioriteringene. Fagets hovedmål må antakelig fortsatt være å øve opp ferdighetene innen lesing, skriving og muntlig kommunikasjon, og å bygge kunnskaper om norsk språk og litteratur, men hvordan skal vi prioritere? Er det plass til både klassikerne, kulturforståelsen, arbeidet med tekstkompetanse, dannelse og identitetsutvikling?
NIFUs rapporter om studieforberedthet viser at norske studenter mangler erfaring med å lese store mengder sammenhengende tekst, og har for dårlig erfaring i å skrive fagtekster. Norskfaget omtales på denne måten: «Dårlige muligheter for å gå i dybden settes i sammenheng med de mange kompetansemålene, men også med krav til at læreren dokumenterer hva som er gjort ut fra et juridisk ansvar». Dokumentasjonskravene kan føre til overfladisk læring, og at det ikke blir tid til å jobbe grundig med for eksempel skriving av fagtekster og kritisk bruk av kilder. Dette er argumenter for fortsatt vekt på tekstkompetanse.
Rapport 1 fra forsøket med færre norskkarakterer peker på at «det er mange problematiske aspekter ved undervisning og vurdering i faget» og at «det opplevde problemet med vurdering (—) i virkeligheten er et dokumentasjons- og tidsproblem.» Stofftrengselen og kravet om tre karakterer hvert halvår stenger for mulighetene til å gå i dybden og jobbe langsiktig med alle de fagspesifikke kompetansemålene og samtidig gjøre elevene studieforberedt. Jeg tror færre karakterer vil øke mulighetene for å lykkes.
Viktigst for fremtidens norskfag er kanskje hverken læreplan, lærebok eller hvilke temaer som skal inn og ut. Viktigst er norsklærere og lektorer, og vår mulighet til å utøve vår norskfaglige og didaktiske kompetanse og profesjonalitet. Vi kan ta fornuftige valg basert på faglig skjønn, og vi bør få beholde den faglige autoriteten. Kjærligheten til hjertefaget og elevene, begeistringen for å formidle og gleden ved å se at elevene mestrer, får kunnskaper og utvikler sitt potensiale er følelsesmotoren som ikke må strupes av detaljert målstyring, byråkrati og manglende tillit til at jobben blir gjort.