Mange har nok fått med seg at Trondheim har sagt nei til å være med på Ungdata i år. Dette har ikke gått upåaktet hen, og det var også ett av argumentene til kommunaldirektør for oppvekst og utdanning, Camilla Trud Nereid. Hun ønsket nettopp å skape en debatt rundt denne store nasjonale spørreundersøkelsen, ved å trekke ut Trondheim kommune. Og det ser ut til at hun får ønsket sitt oppfylt. Mange har nok sine tanker og meninger om dette dristige og spesielle valget som makthaverne i kommunen har tatt.
Camilla Trud Nereid forklarer exiten med at Ungdata har et altfor negativt fokus rundt det å være ungdom, og at kommunen heller ønsker å satse på sin egen undersøkelse, «stein, saks papir», en strategi hvor de unges håp og drømmer skal bli styrket gjennom ulike tiltak. Jeg er den første til å være enig i at håp og drømmer er noe av det viktigste jeg ønsker at mine og andre barn skal få kjenne på. Men det ligger dessverre for lite faglig substans i håp og drømmer når faglige og strategiske planer skal legges, også for Trondheim kommunes unge innbyggere. Jeg har lest en del om «stein, saks papir» i det siste, og det er et spennende prosjekt. Det er masse gode ideer og intensjoner i strategiplanen deres, og man kan lett være enig i at det er viktig «å fokusere på den enkeltes styrker fremfor svakheter»; og å fokusere på «muligheter og drømmer fremfor vansker og symptomer».
Det er også prisverdig at kommunen er opptatt av at «behov og løsninger skal ikke lenger defineres av profesjonelle alene, men i en samskapingsprosess med innbyggerne». Dette har de blant annet konkretisert med et eget «ekspertpanel», der tredve vanlige trondhjemmere ble invitert inn for å komme med innspill om hva de mener er viktig for en god oppvekst. Dette er i tråd med tidsånden, der brukerstemmen og -medvirkningen trer inn de fleste steder, stort sett til det gode, men noen ganger som en utfordring. Ikke minst fordi mange faglige prosesser og avgjørelser er komplekse, og krever både innsikt, kontinuitet, og nettopp faglig profesjonalitet og gjennomføringsmyndighet. Det blir nesten litt komisk at det stedet der begrepet «ekspert» blir brukt i den lange rapporten, er om de vanlige borgerne, som helt sikkert har mye vettugt og viktig å komme med, for en bedre oppvekst i Trondheim. Men det er ikke definert noe sted om bakgrunnen for bruken av begrepet «ekspertpanel». Og det er nokså vanskelig å få helt taket på hvilken ekspertise i faglig forstand, som står bak en del av de konkrete forslagene og tiltakene, annet enn at noen forskere ifølge rapporten har bidratt.
I rapporten til kommunens «stein, saks papir»-plan, står det faktisk at deres egen nyopprettede spørreundersøkelse skal «supplere» den nasjonale Ungdataundersøkelsen. Hva skjedde? Når ble dette endret, slik at Nereid og hennes team faktisk kutter ut ny kunnskap om ungdommens vel og vel, og uvel, i byen vår? Jeg kjenner nokså godt til Ungdataundersøkelsen, fordi jeg har brukt den en del selv i faglig sammenheng. Og jeg kan være helt enig i at noen av de syv (!) spørsmålene som omhandler psykiske helse, med fordel kunne endret ordlyd. For eksempel så kunne man i spørsmålet om de den siste uken har «følt deg ulykkelig, trist eller deprimert» byttet ut ordet deprimert med deppa. Men like viktig er det å være klar over at Ungdata har mange både nøytrale og positive spørsmål som favner om viktige arenaer i livene til ungdommene, og som vi kan lære mye av. Jeg vet ikke hvorvidt det har vært forsøkt å komme med konkrete og konstruktive innvendinger fra kommunen overfor forskerne ved NOVA. Men det har vært tatt initiativ til å møtes for å diskutere situasjonen, det vet jeg.
Ungdataundersøkelsene gir et unikt innblikk i unges liv i Norge, og det er stor deltakelse, noe som gjør tallene verdifulle. Faktisk så svarer ni av ti at de syns undersøkelsen gir et godt bilde av hvordan de har det. At rektorer ikke syns svarene er særlig relevante er ikke så rart, men egentlig ikke så interessant. Dette er tall og funn som skal si noe om det store bildet, og det er svært viktig, og man mister mye verdifullt å jobbe med også lokalt dersom det forvitres.
Jeg heier på en salutogen tilnærming av arbeidet med barn og unge. Både vi og ungene våre trenger mer snakk om glede, mestring og muligheter, og mindre om alt som kan gå galt. Men det må gjøres på andre arenaer enn å droppe ut av Ungdata. Man bør forvente en faglig tungt fundert forankring i de mange ulike tiltakene som Trondheim kommune setter i gang, i sitt arbeid for at barn og unge skal ha det godt. Enten det gjelder spørreundersøkelser, fleksibel skolestart eller leksefri skole for den del. Men det er en annen historie.
Innlegget er også publisert i Adresseavisen