Vi er midt i eksamenstiden for norske elever. Noen får bruke Wikipedia, andre får det ikke. Noen jukser og plagierer, andre gjør det ikke. Noen får eksamenskarakterer som sikrer dem studieplass, andre gjør det ikke. Sensor skal på mindre enn en halv time gi en rettferdig vurdering av elevens fagkunnskaper uten å vite hvilke hjelpemidler den enkelte elev har brukt– og er nærmest sjanseløs på å oppdage plagiat og juks.
Halvparten av sensorene har hatt oppgaver der de mistenker plagiat, men de har ikke tid til å avdekke det. Retningslinjene fra Utdanningsdirektoratet er dessuten krystallklare. Fusk er ikke plagiat, bare umodenhet! Lærerens innsats for å bevisstgjøre elevene motarbeides hvert år gjennom håpløse eksamensordninger.
«De er bare umodne på kildebruk» er argumentet for at plagiat ikke skal føre til stryk. Sensor har mindre enn en halvtime per eksamen – og er i realiteten sjanseløs til å avdekke plagiat.
Hvis elevene ikke skal lære redelig bruk og kildekritikk i skolen, når da? Og hvis det ikke slås ned på – hva er det da vi lærer dem? At juks er greit så lenge det ikke oppdages?
For dette forplanter seg videre oppover. For noen år siden måtte den tyske forsvarsministeren gå, etter at det ble oppdaget plagiat og fusk i doktorgradsarbeidet hans. Det er heller ikke lenge siden det ble avslørt at en rekke norske journalister hadde kopiert andres verk.
En ferdig masterkandidat ved NMBU fikk annullert masteroppgaven, inndratt vitnemålet og ble utestengt fra studiene, etter at å ha plagiert en annen masteroppgave. Symptomatisk nok var det verken veileder eller sensor som oppdaget fusket. Det ble først avslørt da den plagierte selv varslet universitetet.
Antagelig ser vi bare toppen av et isfjell. Bjørn Hvinden, som i en årrekke har ledet en av våre nasjonale forskningsetiske komitéer, har varslet om betydelige mørketall for plagiering. Han påpeker at en viktig årsak til det ligger i norsk videregående skole, og spør om skolen bevisstgjør at plagiat både er uetisk og i strid med loven.
Svaret er dessverre et rungende nei. Lærerens innsats for å bevisstgjøre elevene slås effektivt i hjel av ubrukelige eksamensregler. Utdanningsdirektoratets retningslinjer gjør at klipp og lim på avsluttende eksamen i videregående ikke får konsekvenser.
Selv om dataprogrammer kan fange opp noe, har sensor med 26 minutter til hver besvarelse og et vell av mulige pensumkilder og læreverk, i realiteten svært små sjanser for å oppdage jukset.
Enda mer komplisert blir det fordi hvert enkelt fylke selv får avgjøre hvilke digitale hjelpemidler deres elever kan bruke. Både lærere og sensorer har i evalueringer påpekt at bruk av internett på eksamen gjør det lettere å fuske. Sensorene var ikke overbevist om at eksamensformen er godt egnet til å vurdere elevenes kompetanse, så mange som halvparten av dem fikk besvarelser der de mistenkte plagiat. Direktoratets svar – og nytt av året – er at direktoratet nå fratar den enkelte skole muligheten til å stenge internett, og presiserer at det er viktig at elevene får god nok tilgang til internett på eksamen.
Selv om hjelpemiddelbruken varierer fra fylke til fylke, nekter direktoratet utrolig nok like fullt sensorene å få vite hvilke hjelpemidler eleven har brukt – om det er en PC der harddisken kan være full av nedlastet pensumstoff, om det er med tilgang til Store norske leksikon eller Wikipedia, eller sågar i et fylke med full internett-tilgang på eksamen.
Etter 13 års skole bør avsluttende eksamen gi en lik måling av elevenes fagkunnskaper. Fusk, som å kommunisere eller bruke oversettelsesprogrammer kan gi annullert eksamen, tap av standpunktkarakter, og ett års utestengelse fra ny eksamen. Det er mørketall på plagiat i høyere utdanning, og da er det vanskelig å forstå hvorfor elever i videregående skal lære at plagiering er så mye mindre alvorlig enn annet fusk.
Det er vesentlig for kvaliteten i utdanningssystemet vårt, at eksamensordningene er rettferdige med små muligheter for juks og plagiering.
Utdanningsdirektoratet har innrømmet at dagens regler gjør det vanskelig å se kompetansen hos den enkelte elev. Likevel nekter direktoratet å rette opp feilene som fratar elevene muligheten til rettferdig vurdering, og ikke lærer dem betydningen av selvstendig arbeid. Direktoratet øker internettbruken, holder både fast på at plagiering ikke skal regnes som fusk, og at sensor ikke skal få vite hvilke hjelpemidler eleven har hatt tilgang til.
– Ikke fusk eller plagiat, men lav kompetanse, er direktoratets misforståtte skjønnmaling av situasjonen.
Løsningen er svært enkel, og kan gjennomføres umiddelbart. Noen få fag har allerede i dag todelt eksamen, én del med og én del uten hjelpemidler. Den kan innføres i de aller fleste fag. Så kan vi innføre felles nasjonale regler for hvilke hjelpemidler som skal tillates på eksamen – slik at ikke fylkesgrensen avgjør hjelpemiddelbruken, og påvirker eksamensresultatene ved nasjonalt gitt eksamen.
Et av våre medlemmer erfarte i fjor at to av hennes elever søkte på samme studium. Hun som hadde tøyd hjelpemiddelstrikken på eksamen og burde fått lavere karakter kom inn, for hun ble ikke oppdaget. Mens han som fulgte spillereglene ikke fikk studieplass. Slik kan vi ikke ha det. Elevene må allerede i videregående skole lære at de utvikler innsikt og dypere forståelse når de selv bearbeider kunnskapen – og ikke når de kopierer andre. Da må plagiat regnes som fusk i videregående, og eksamen må måle hva elevene har lært – ikke hvor godt de kan klippe og lime.
Rita Helgesen, leder Norsk Lektorlag
Kronikken var publisert i Aftenposten 27.05.2017
Rita Helgesen er leder i Norsk Lektorlag.