Professor Tony Burner fra USN går i et innlegg i Drammens Tidende ut og stiller seg positiv til den såkalte fullføringsreformen som kunnskapsminister Guri Melby la frem 26. mars.
Dette kom ved starten til det vi som jobber i skolen trodde skulle bli et deilig avbrekk fra et høyt smittetrykk uten beskyttelse, fagfornyelsen, en gjennomgripende reform i alle fag og på alle klassetrinn, samt IKT-løsninger som verken er formålstjenlige, eller virker sånn at det er mulig å utføre arbeidet sitt tilfredsstillende.
Målet med fullføringsreformen er, ikke overraskende, å få flere til å fullføre videregående skole. Reformen bygger på Ludvigsen- og Liedutvalgets arbeid som hadde som mandat å forberede skolen på fremtiden. Jeg synes det ligger noe passivt i dette. Vi kjenner ikke fremtiden, så det må jo være bedre å utdanne elever på en måte som gjør dem i stand til å skape en god fremtid?
Og nettopp derfor synes det naivt og nærmest latterlig å tro at vi kan skape et fremtidsfag. Derimot er det smart å drive fagopplæring i de fagene som elevene kan studere på universiteter og høyskoler etterpå, sånn at de vet hva de skal velge.
Den ene delen av reformen handler om at elever skal kunne bruke mer enn dagens ordning på tre år for å fullføre videregående skole. Det er selvsagt mange muligheter for elever til å bruke mer enn tre år innenfor dagens ordninger, men nå skal systemet bli enda mer fleksibelt. Dette kan være en god idé, men kan også føre til at en del elever ikke får det lille dyttet som det er å ha en frist.
Dessuten er fullføringsgraden på studiespesialiserende svært høy! Jeg frykter at vi må senke kravene betydelig dersom flere skal gjennomføre. Det er ikke sikkert det vil føre til at flere faktisk er studieforberedt.
Den andre delen handler om å gjøre store deler av fellesfagene, som kroppsøving, geografi, historie, religion, naturfag og samfunnskunnskap, om til valgfag på lik linje med de andre fagene. Dette er jeg dypt kritisk til, og jeg skal begrunne det her:
For det første lever vi i en omskiftelig tid der informasjonstilgangen er individualisert. Ingen får de samme nyhetene, og falske nyheter som sprer seg som ugress i forskjellige ekkokamre er en realitet. I denne verdenen er det avgjørende for et samfunn at det bygges en felles plattform. Det er selve mandatet til skolen. Da blir det helt feil å ta bort store deler av den grunnmuren fellesskapet bygger på.
Men, det er mulig å gi elevene valg uten å fjerne fellesfagene. I dag har elevene nesten bare fellesfag i VG1, nesten ingen fellesfag i VG2 og, etter mitt syn, passelig med fellesfag i VG3. Ved å flytte samfunnskunnskap og geografi til VG2 får man passe med fellesfag der, samtidig som elevene kan velge seg et hvilket som helst fag i VG1, og man unngår at «alt» er likt som på ungdomsskolen. Samtidig kan man fjerne systemet med programområder sånn at elevene kan velge fritt blant alle fag, hvis det å ha flest mulig valg er en verdi i seg selv.
For det andre blir dette nesten umulig å gjennomføre for skoler som organisasjoner. Hvis elevene nesten ikke har fellesfag, vil det bli svært varierende behov for lærere fra år til år. Med dagens utdanningssystem har lærere langt færre fag enn tidligere. Dette vil gjøre det nesten umulig å få stillingsplaner til å gå opp, i tillegg til at arbeidssituasjonen for lærere med kort ansiennitet vil bli usikker og vanskelig.
For det tredje kommer stortingsmeldingen på det verst tenkelige tidspunkt. Vi er i en pandemi, lærere har nesten jobbet seg i hjel, vi er midt i fagfornyelsen, og det sitter mange studenter alene på hyblene sine som lurer på om de nå har belånt en utdanning som de aldri kan benytte seg av. Dette er umusikalsk!
For det fjerde: De fleste elever synes det å ha så mange valg er stressende og krevende. Ofte velger de fag for å komme i klasse med venner, eller for å få spesielt populære lærere. På min skole har vi diskutert om vi skal lage fagpakker, tilsvarende de gamle linjene, for å gjøre det enklere for elevene.
Et annet poeng. Og det er kanskje det mest alvorlige: Dette er enda et skritt i den uheldige individualiseringsretningen. Hvis elever bare skal velge fritt, hvem skal de da klandre når de ikke trives, og når de ikke lykkes? Det blir fort dem selv. I fagfornyelsen, den reformen vi akkurat har begynt med, er livsmestring og folkehelse et gjennomgående tema. Mange av oss har vært kritiske til det. Men, å tro at det er riktig å fjerne fellesskapet og å overlate stadig flere valg til de unge; det kan være kritisk.
Det er mye bedre at elever skylder på gamle, sure lærere som meg, enn at de skal tro at alt kunne blitt bedre hvis de bare hadde valgt annerledes. Myndighetene har tidligere i år foreslått at elever skal velge hvilke fag de skal ha eksamen i: nok et håpløst innspill.
Og til slutt: 2022? Hvis noen tror at skoleadministrasjon og undervisningspersonell på noen som helst måte vil kunne være klare for så drastiske endringer om ett (1) år, vitner det om ekstrem mangel på bakkekontakt og beviser nok en gang at den som har skoen på, kjenner hvor den trykker.
Dette innlegget er først publisert i Drammens Tidende 6. april 2021.
Lektorbloggen publiserer stoff om norsk skole og utdanningssystemet. Innlegg fra gjesteskribenter er ikke Norsk Lektorlags standpunkter.