Med framlegget til statsbudsjett har regjeringen satt lærerutdanningene i en krevende posisjon der vi tvinges til nedskjæringer som uunngåelig vil gå på bekostning av både kvalitet og antall nyutdannete lærere. Det vil ha konsekvenser for skolen i Norge.
Norsk lærerutdanning er styrket de siste årene. Nesten et samlet Storting står bak at nye lærere som hovedregel skal ha mastergrad. Den største endringen er at grunnskolelærerutdanningene er endret fra et fireårig bachelorstudium til et femårig masterstudium. Dette løftet har krevd omfattende arbeid i utdanningene, med bygging av kapasitet, kvalitet og kompetanse, men som har vært meningsfullt fordi det signaliserer at faglig fordypning er viktig. Mastergrad gjør lærere bedre i stand til å tilpasse undervisningen til ulike elever og elevgrupper, utvikle seg selv i yrket og samarbeide med kolleger om å utvikle skolen.
Nesten et samlet Storting står bak at nye lærere som hovedregel skal ha mastergrad.
Regjeringens ambisiøse mål kommer tydelig til uttrykk i strategien Lærerutdanning 2025. Der er målene og forventningene mange: Mer og bedre forskning i fagmiljøene, mer samarbeid med skoleverket, styrket praksisopplæring, forbedret studentrekruttering, m.m. Institusjonene har strukket seg langt i dette arbeidet. I tillegg har vi stilt opp for å øke kompetansen i skoleverket, gjennom omfattende videreutdanning av lærere, kompetansehevingsordninger og veiledning av nyutdannete lærere. Dette har vi gjort med tillit til at finansieringen av vår hovedoppgave, forskningsbasert utdanning av nye lærere, måtte være i tråd med forventningene regjeringen har satt.
Trondheim huser Norges største lærerutdanningsmiljø. Det tilbyr utdanninger for hele skoleløpet, og har sterke fagmiljøer innenfor bredden av undervisningsfag i skolen. Institutt for lærerutdanning er involvert i en rekke forskningsprosjekter med direkte relevans for sektoren, og de ansatte etterstreber – slik målsetningen er i Lærerutdanning 2025 – å være aktive forskere samtidig som de har oppdatert praksiserfaring. NTNU har lange ventelister til de aller fleste lærerstudier, studentene er godt tilfredse og frafallet i studiene er delvis blitt oppsiktsvekkende lavt. Årlig tar vi nå inn nesten 400 studenter bare til grunnskolelærerutdanningene. Det er godt nytt for skole-Norge, der spørsmålet om lærermangel og framtidig mangel på dyktige lærere er en betydelig bekymring.
Første kull i de nye grunnskolelærerutdanningene starter sitt femte og siste studieår til høsten. I årets statsbudsjett er det bevilgning til NTNU for det nye femte året på under halvparten av det vi får for de første fire årene. Det er en dramatisk stor differanse. Samtidig krever det siste året åpenbart ekstra studentoppfølging knyttet til masteroppgave, spesialisering og høyere forskningskompetanse blant ansatte. At det koster, burde være åpenbart. Forslaget innebærer også at finansieringen av grunnskolelærerutdanning er lavere enn all annen masterutdanning, til tross for at det også er omfattende kostnader knyttet studentenes praksis og ferdighetstrening.
Denne underfinansieringen har ikke vært varslet. Hvordan det siste året skulle finansieres, har ikke vært kommunisert fra politisk hold. Samtidig har man altså stilt høye krav til miljøene.
I årets statsbudsjett er det bevilgning til NTNU for det nye femte året på under halvparten av det vi får for de første fire årene.
En årsak til den lave finansieringen er at regjeringen legger til grunn at vi skal ha færre studenter enn vi faktisk har. Det betyr at vi må ta opp færre studenter. Vi regner med at opptaket av nye grunnskolelærere på NTNU vil bli redusert med 20-25 prosent framover. Men denne nedgangen vil ikke få full økonomisk effekt før studentene kommer til sitt siste studieår i 2026. Vi har 1400 studenter som er underveis i studiet nå, og som vi har forpliktelser overfor. Hvordan skal vi håndtere det?
I tiden som kommer, er vi tvunget til å spare, og vi vil her skissere noen mulige scenarier. La oss med det samme understreke at ingen av disse er ønskelige, verken for vår del eller for skolen.
Vi har 1400 studenter som er underveis i studiet nå, og som vi har forpliktelser overfor. Hvordan skal vi håndtere det?
Vi kan ta inn færre studenter også på andre lærerutdanninger, slik som det ettårige PPU-studiet. Det vil føre til enda færre lærere ut i skolen, som jo ikke er ønskelig i et land med lærermangel. Vi kan ta opp like mange, men ikke gi dem den oppfølginga de har fått før og som de fortjener, på campus og i praksis. Vi må regne med at det gir økt frafall i studiene. Eventuelt kan vi senke faglige krav, slik at det blir lettere å komme gjennom, med den konsekvensen at lærerutdanning blir en lett-master sammenliknet med andre utdanninger. Vi kan kutte i faglig bredde, slik at vi utdanner kompetente lærere innenfor færre fag. Besparingsmulighetene ligger særlig i fag med få studenter, slik som religion og KRLE, og fag som krever ekstra oppfølging i forbindelse med ferdighetstrening, slik som naturfagene og i de praktisk-estetiske fagene. Vi kan prioritere grunnutdanninger på egen kjøl framfor å bidra så mye inn i etter- og videreutdanning i skolene. Vi kan gi ansatte dårligere forskningsbetingelser, slik at utdanningene får svakere forskningsbasering.
Det kan se ut til at vi står overfor valg mellom kvalitet og kvantitet. Som fagmiljø er det begrenset hvor mye vi kan gå med på å senke kvalitetskravene i forhold til annen høyere utdanning. Studentene må gis mulighet til å nå de målene som er satt. Vi kan ikke akseptere at lærerstudenter blir behandlet dårligere enn andre studenter, stikk i strid med de politiske styringssignalene.
Dette innlegget er først publisert Adresseavisen 27. oktober 2020.
Lektorbloggen publiserer stoff om norsk skole og utdanningssystemet. Innlegg fra gjesteskribenter er ikke Norsk Lektorlags standpunkter.