For noen år siden hadde jeg en klasse på Helse- og Oppvekstfag (HO) i norsk. I klassen var det femten elever. Mange av dem hadde et anstrengt forhold til skolen, og motivasjonen for norskfaget var ikke den beste. Det var dysleksi, sosiale og psykiske problemer, flere hadde et annet morsmål enn norsk. Det var historikk med skulk og stort fravær og manglende vurdering i fag fra ungdomsskolen. Et par av elevene hadde prøvd seg på videregående før, men hadde sluttet underveis.
Utgangspunktet er ikke spesielt uvanlig, dette hadde jeg opplevd før. Hvilke muligheter hadde jeg som norsklærer til å oppfylle skolens visjon om å skape «lærelyst for livet» og å «se det beste i hver enkelt»? I samarbeid med gode kollegaer – både faglærere, rådgivere og PPT – viste det seg at det ikke er umulig å skape godt klassemiljø, interesse for fagene og mestring.
De politiske skoledebattene er dominert av alt som IKKE fungerer i skolen, og svart-hvitt-fremstillingene av problemene får så stor oppmerksomhet at det kan skygge for viktige sammenhenger og nyanserende perspektiver. Det er ingen grunn til å bagatellisere verken frafall, dårlige resultater eller økt rapportering av stress blant elever, heller ikke at det er sammenheng mellom elevenes sosioøkonomiske bakgrunn og ferdigheter. Men hva kan man gjøre noe med? Ett utgangspunkt er å begynne med elevenes forventninger og motivasjon.
Ulike former for motivasjon
I praksis er det ikke mulig å skille skarpt mellom indre og ytre motivasjon. Motivasjonen kommer i en kontekst, ifølge professor ved Aalborg Universitet, Noemi Katznelson. Motivasjonen er resultatet av elevens erfaringer i og utenfor klasserommet. Hva som gir eleven opplevelse av mening og mestring, og hva som motiverer, varierer fra fag til fag, fra emne til emne og i ulike situasjoner.
Nysgjerrige, utforskende elever har en kunnskapsbasert og aktivt deltakende motivasjon, de vil gjerne finne ut hvordan ting henger sammen. Motivasjonen stiger dersom elevene ser relevans og praktisk nytte av det de skal lære, og synker hvis de ikke forstår hvorfor de skal lære noe de ikke tror de har bruk for. Opplevelsen av å lære og forstå noe gir mestringsmotivasjon. Da får elevene tro på egne ferdigheter, og de får støtte og konstruktive tilbakemeldinger fra læreren. Motstykket er elever som resignerer og bestemmer seg for at de for eksempel ikke kan klare å forstå matematikk.
Konkurranseorienterte elever er opptatt av å gjøre det godt og bli best, og er dermed resultatmotiverte. De såkalt flinke pikene har drevet dette så langt at resultatet kan bli utmattelse og demotivasjon. Vi kan også kjenne oss igjen i at læreren har hatt betydning for vår motivasjon i et fag. Det kaller Katznelson for relasjonell motivasjon. Det å høre til i klassen, å like læreren og ha det hyggelig kan oppleves positivt, men betyr ikke nødvendigvis at man lærer noe.
Holdninger til utdanning har også betydning for motivasjonen. Vi vet at elever som er etterkommere av innvandrere, jobber mer med lekser, og flere planlegger å ta høyere utdanning. Motivasjon og pådriv øker sjansen for å lykkes, og kan kompensere for et dårlig utgangspunkt. Vi ser at stadig flere innvandrerelever lykkes i høyere utdanning.
Holdningen blant mange elever kan likevel synes å være at skolen skal være motstandsløs. Betydningen av hardt arbeid for å få gode resultater bør ikke underkommuniseres: «Hemmeligheten bak god faglig framgang ligger i målbevisst arbeid mot definerte mål. At dette til en viss grad fortoner seg som litt av en hemmelighet i norsk skole, på tross av at det burde være velkjent nok, henger trolig sammen med at målbevisst arbeid mot definerte mål faktisk kan være ganske strevsomt.»
Systematisk arbeid
Skolens lektorer og lærere må forstå og arbeide systematisk med hvordan de kan skape omgivelser som gir elevene lyst og evne til å lære. Det handler altså om hvordan vi som fagpersoner kan gjøre en forskjell. Hva sier forskningen om dette?
Det er relativt lite forskning som ser på sammenhengene mellom elevenes motivasjon, lærernes faglige kompetanse, kvaliteten på opplæringen og elevresultater, men vi har noe. I matematikk og naturfag har man i rapporten Vi kan lykkes i realfag sett på disse sammenhengene med utgangspunkt i TIMSS-undersøkelsene for 4. og 8. klasse i 2015. Rapporten viser at det er klare sammenhenger mellom læringsmiljø, undervisningskvalitet og elevenes resultater. De finner tydelige sammenhenger mellom lærernes faglige kompetanse og elevenes resultater. Elevenes motivasjon påvirker deres prestasjoner i matematikk og naturfag, og sammenhengen mellom motivasjon og prestasjoner er sterkest på ungdomstrinnet. Lærernes formelle kompetanse er viktigere på 8. klasse enn i 4. klasse.
Dette bekreftes i rapporten Northern Lights on TIMSS and PISA 2018. Der beskrives lærerkvalitet som summen av formelle kvalifikasjoner (utdanningsnivå og spesialisering), faglig utvikling og kompetanse. Lærerens tro på egne ferdigheter, motivasjon og faglig samarbeid er sentralt. Det er positive relasjoner mellom lærerkvalitet, undervisningskvalitet og elevenes resultater, og klasseledelse, kognitive aktiviteter og støtte til elevene er viktig. Det er en signifikant og substansiell sammenheng mellom undervisningskvalitet og elevresultater i Sverige og Norge både i 4. og 8. klasse.
Høyt-presterende elever får mindre feedback i realfag
Motivasjon for fag handler om interesse for faget, å bli sett og få tilbakemeldinger av læreren. Det handler også om å ha tro på egne ferdigheter. PISA-resultatene i perioden 2006-2015 viser at elevenes interesse for og tro på egne ferdigheter i naturfag har økt i Norge, Sverige og Danmark, mens den har gått ned i Finland. Gutter tror de er bedre enn jenter, men testene viser at de ikke er det. Kan dette ha sammenheng med hva slags tilbakemeldinger elevene får?
Bent Sortkær fra Aarhus Universitet har med utgangspunkt i PISA-resultatene påvist at 15-åringer i naturfag får svært ulik tilbakemelding. Gutter og lavt presterende elever får mest feedback. Minoritetsspråklige elever får mer enn de innfødte, særlig i Sverige. Jo bedre elevene er faglig, jo færre tilbakemeldinger får de. Her utnyttes med andre ord ikke læringspotensialet hos alle elevene, og lærernes tilbakemeldinger til elevene favoriserer enkelte grupper. Av dette slutter jeg at vi som underviser, trenger forskning som dette for å bli bevisst mønstrene og få mer systematikk i hvem vi gir veiledning og hvordan vi kan gi tilbakemeldingene.
«Norsk er viktig, jo!»
I min klasse på HO brukte jeg alle mine fagkunnskaper og min lange erfaring til å yrkesrette skrivingen, lese relevante tekster som skapte engasjement og legge til rette for trygghet og gi rom for undring. Elevenes rapporter fra praksisdagene viste at de i stadig større grad klarte å reflektere over sin egen læring, bruke faglige begreper og bli bevisst at de i økende grad mestret å bruke skrivingen til noe nyttig. Foredragene elevene holdt om møter med ungdommer på det lokale asylmottaket, og hva det gjorde med deres holdninger og kunnskaper, rørte oss til tårer. Hun som for første gang våget å snakke foran hele klassen, og som fikk velfortjent ros fra medelevene for alt hun kunne om hester, fikk økt tro på egne muntlige ferdigheter. Den notoriske skulkeren fikk 5, og hun som hatet norsk, uttalte at «norsk er jo egentlig ganske viktig og morsomt, det!» og fikk stadig bedre norskkarakterer. At ingen sluttet i klassen, skyldtes dyktige og engasjerte programfaglærere og godt samarbeid om å bygge klassemiljø og skape faglig engasjement.
Med utgangpunkt i læreplanmål i de enkelte fagene, koblet mot holdningsmål i den generelle læreplanen, la vi opp til et nivå på samarbeidet som stod i forhold til de begrensede tidsressursene vi hadde til rådighet. Vi lyktes ikke med alt, men jeg ser tydelige sammenhenger mellom forskningen jeg har referert til, og de grepene vi valgte å satse på i vårt arbeid med å skape lærelyst, mestring og faglig utvikling hos elevene og oss selv.
Denne kommentaren er publisert i Lektorbladet #5 2018.