Noen gleder seg, mens andre gruer seg til vaksinen. Andre kommer på at de ble veldig glad i krydderurter og tomater i fjor og tusler en tur rundt huset eller snuser i verandakassa og tenker at joda, det går dette også. Det er da det begynner å krype innover oss, med en viss overbevisning, at vi sto han over. Nå som det nærmer seg julefri, er i hvert fall jeg villig til å håpe på det.
Mot slutten av forrige skoleår, ante jeg noe om denne høsten. Likevel er det først når virkeligheten siver inn, når høsten og vinteren kommer og sprer virus og kutter og tar, at vi erfarer hvor ille det er.
Alle har noe som er verst for dem. Jeg har minst en kollega som er livredd for smitte. Det er hans verste på en lang liste av det som ikke er stort bedre. Han isolerer seg privat på grunn av kronisk syke i familien og blir mer og mer frustrert og forbanna fordi myndighetene har bestemt at han ikke skal få holde meteren fordi han jobber i skole.
Vær glad du har jobb, sies det. Jo takk, sier han, resignert ettersom høsten går og gjentar samfunnsoppdraget. Resignert er bedre enn syk, og det er ham en gåte at vi fortsatt ikke har råd til å holde meteren i skole.
En annen kollega har de digitale lærebøkene som det aller verste. Hun gjør det, men ønsker ikke å be elever om å lese lange, komplekse tekster på skjerm, når de så avgjort er bedre å lese på papir, også fordi papiret ikke sitter fast i underholdningsmaskiner. Når teksten blir tung på papiret, går det an å lufte huet, for så å starte der du slapp. Når teksten blir tung på skjermen, da er du fortapt på nettet, og du vet det ikke, for det er så gøy. Det er henne en gåte at de som bestemmer vil at jobben hennes skal være unødvendig vanskelig.
En synes det verste er Teams, en annen VIS eller Fagfornyelsen oppi det hele, en tredje at den ene etter den andre blir sykmeldt. En del har det egentlig ganske greit, om det ikke var for alle de ekstra sure kollegene i år.
Vi har også minst én kollega som er redd for rommet med elever som hver for seg er unge, sårbare, genuint empatiske og med bøttevis av flotte verdier, men som likevel, i likhet med de fleste andre i alle aldre, kan rotte seg sammen ved lukten av frykt. Da hjelper det ikke at de har gått fra å være 27 til 32 de siste årene.
Mitt verste er fortsatt kuttene. På den måten helgarderer jeg jo, for kutt er samlebetegnelsen på 32 i rommet, digitale lærebøker, manglende meter og det meste annet som gjør vondt.
Vi prøver å mestre dette så godt vi kan, og vi gjør jo det, også de stadig flere som er blitt sykmeldt, som allerede ved skolestart varslet som kanarifugler om det som skulle komme.
For min del ble mestringen at jeg akkurat i år, dette hersens 2020, helt tilfeldig skulle få karrierebeste timeplan. Lærere vet hvor avgjørende den kan bli. I år med elendige timeplaner, kan vi trøste oss med at det går over, mens vi i år med en som jeg har nå, kan vite at dette må vi nyte, for det kommer ikke tilbake.
Det har også vært selvhjelp i denne raptusen av en blogg. Både fordi den er et utløp, men også fordi det blir gode tilbakemeldinger, og jeg er ikke mer avansert skrudd sammen enn at fine tilbakemeldinger gjør godt. Noen vil sikkert kalle oss klagekor, men de aner ikke hvor mye vi også ler.
Vår misnøyes vinter har én god side. Den er ikke her for å bli, selv om det kjennes slik en stund til. Snart snur sola, før det fortsetter å være mørkt. Særlig for familieforsørgere som har mistet jobben. Vi er også flere som dør en bit hver dag, av at hele livet, julenisser for de minste og besøk av barnebarna og fester og samtaler med venner, elever og fandens oldemor, foregår på avstand via bredbånd.
Selv om smittevernet ikke verner skolen, må jeg også si at det har gjort mer og mer godt å ha en jobb med fysisk opp- og folkmøte.
Så kommer det, helt umerkelig først, det som blir lysere og etter hvert mildere og mer håpefullt. Melby, som skryter av å være lærer med én tunge og dropper lærere i ekspertutvalg for sluttvurdering med en annen, har åpnet for flere lokale tilpasninger. Etter jul skal hun bestemme seg for om det er FHI eller hun som styrer opplæringspolitikken.
Deretter slipper mer lys til, uansett. Noen gleder seg mens andre gruer seg til vaksinen. Andre kommer på at de ble veldig glad i krydderurter og tomater i fjor og tusler en tur rundt huset eller snuser i verandakassa og tenker at joda, det går dette også.
Det er da det begynner å krype innover oss, med en viss overbevisning, at vi sto han av. Nå som det nærmer seg julefri, er i hvert fall jeg villig til å håpe på det.
Lektorbloggen publiserer stoff om norsk skole og utdanningssystemet. Innlegg fra gjesteskribenter er ikke Norsk Lektorlags standpunkter.
Dette innlegget er publisert på bloggen Gammal sur lektor.
Foto: iStock