Siden den gang har vi sakket akterut igjen. Ved inngangen av fjoråret var det etablert en slags enighet om etterslepet. Noen kaller det 50.000 i året, andre 14 prosent. Uansett var enigheten et resultat av at vi året før måtte stå å se på at utdanningsgrupper med lavere utdanning fikk et relativt stort løft.
Det som var litt moro i den forbindelse, var at regjeringen på denne måten løftet lærere med 3-årig utdanning samtidig som de i andre sammenhenger sa så ofte som mulig at de ikke ønsket lærere med så lav utdanning. Lærere med treårig utdanning har tjent skolen både lenge og godt, så jeg håper at også regjeringen unner dem pengene.
Arbeidsgiver er ganske motvillig til å bli med på etterslep-historien. Det er jo også ganske dyrt. En del var kanskje tenkt kompensert ved oppgjøret i fjor, men så kom pandemien, og nå er også de pengene brukt til noe annet. I år er det ikke er lagt inn nok til kompensasjon av etterslep i kommunenes budsjetter. Dette er mer problematisk enn frontfagmodellen, som ikke alltid har vært til hinder for å tilgodese grupper som har sakket akterut. Det største hinderet er arbeidsgiver.
Det er et hinder til. Andre grupper i offentlig sektor som ikke har etterslep vil kanskje være interessert i at årets oppgjør handler om noe annet. Vi er heller ikke den eneste gruppa som ønsker å kapitalisere på at vi for øyeblikket har bittelitt sympati på grunn av at flere har oppdaget at om ikke frontfagene er oss, så er vi i hvert fall frontlinja.
Vi kan uansett ikke holde kjeft om etterslep. Vi kan holde kjeft om arbeidstidsavtalen, for den er ikke med i år. Likevel ikke lett når både KS og SSB ignorerer at vi jobber i den ubundne tida. Det er heller ikke lett å holde kjeft om risikotillegget som burde vært utbetalt for lengst i mangel av vaksiner og anstendig smittevern. Som en kollega som ligger rett ut hjemme sier fra koronasykesenga:
«Vi som jobber i skolen veksler mellom parallelle univers. Utenfor skolen er samfunnet prega av strenge smitteverntiltak. På skolen er det meste som det pleide å være før pandemien.» Kanskje er det derfor hjemmekontoristene har hatt så tungt for å ta inn hvordan ståa har vært i skole. De har jo levd i noe helt annet.
Men det blir ikke noe risikotillegg. Okei, så gi oss heller et sabbatsår etter at denne sjauen er over, og jeg tar heller etterslepet nå enn aldri.
Avslutningsvis tillater jeg meg litt regionreform-sladder. I vårt fylke dukket det nemlig opp en del yrkesgrupper i administrasjonen som ved sammenslåinga kjapt fant ut at gruppa i det «andre» eks-fylket tjente bedre enn dem. Vips, så gikk de opp i lønn, og det fra tidspunktet for sammenslåing.
Tilsvarende forhandlinger på vegne av lærerne har ikke gått like radig. Det lille som er vunnet til nå er uten tilbakevirkning. Stridens kjerne er fortsatt at i ett av eks-fylkene har de brukt stillingskodene som finnes for adjunkter og lektorer med ytterligere 60 studiepoeng oppå tilleggutdanninga, mens det jo er en del overutdanna lærere i det andre eks-fylket også.
Det finnes både folk med doktorgrad og doble mastergrader, men arbeidsgiver har lagt seg på en praksis der stillingskoden blir forbeholdt nyansatte og de som har den den fra før. I praksis betyr det at nyansatte med lavere utdanning snart kommer til å rase forbi lønna til en del med langt mer utdanning. Forskjellen er ikke bare at den med høyere lønn har lavere utdanning, men også at den med lavere lønn allerede har delt sin kompetanse med både arbeidsgiver og elever i årevis.
Nå veit jeg at mange lærere oppfatter at vi gjør samme jobb og derfor skulle hatt samme lønn. Det er er en god tanke, men det er nå engang klekket ut koder for ulik utdanning og fartstid, og da tåler vi vel ikke at det er vilkårlig hvem som er plassert her og der? Tariffmoro skal kunne forklares. Uansett ønsker jeg oss alle tvi tvi i det som her og nå blant annet handler om etterslep.
Jeg har forresten tidligere skrevet at goodwill er for pyser, men det kan jo jeg så kjekt skrive som ikke har ansvar for forhandlingsresultat. Men til seinere planlegging av konfliktperioder skulle jeg ønske at lærerorganisasjonene kunne stå sammen om streikeuttak, så vi som er organisert slipper å gå på jobb på tross av at vi har like god grunn til å streike som kollegene våre.
Innlegget ble først publisert på bloggen Gammal sur lektor 26. mai 2021.
Lektorbloggen publiserer stoff om norsk skole og utdanningssystemet. Innlegg fra gjesteskribenter er ikke Norsk Lektorlags standpunkter.