Leders tale til Landsmøtet

Rita Helgesen ble gjenvalgt for to år på Landsmøtet i november.

Kjære landsmøtedelegater og venner av Norsk Lektorlag. Velkommen til vårt 15. landsmøte og feiringen av 20-årsju­biléet for gjenstiftingen av Norsk Lektorlag.

Norsk Lektorlag er blitt voksen, og står støtt på to bein; fagpolitikk og tariffpolitikk. De over 6 100 medlemmene over det ganske land er hjertet og hjernen i denne organisa­sjonen. At vi i år har fått flere medlemmer enn i rekordåret 2014, viser at vi når ut med budskapet vårt. Særlig gledelig er det at så mange lektorstudenter har Norsk Lektorlag som førstevalg, vi håper at de ser seg tjent med å velge oss også når de kommer i jobb.

Våre medlemmer brenner for fagene sine, enten de står i klasserommet, er universitetslektorer eller spiller i OFO. Våre tillitsvalgte på alle nivåer jobber iherdig for best mulig arbeidsvilkår for medlemmene. Dere synliggjør politikken vår, og påvirker viktige beslutninger. Fylkes­ledere og medlemmer i sentralstyret og fagutvalg fremmer og målbærer viktige saker regionalt og nasjonalt. Som den eneste er jeg frikjøpt for å fremme Lektorlagets politikk, så det aller meste er tuftet på frivillig engasjement. Det er viktig i en fag- og interesseorganisasjon, hos oss kombine­res det med frikjøp av tillitsvalgte i tråd med avtaleverket og bistand fra et effektivt sekretariat. Lav pampefaktor er et stort fortrinn for oss – våre aktive er tett på utfordrin­gene i klasserommet til daglig. I motsetning til mange av våre konkurrenters tillitsvalgte har dere fersk skoleerfa­ring – og medlemsnærhet. Det gir troverdighet at vi vet hvor skolen trykker. Vi går grundigere inn på vår organi­sasjonsmodell senere i landsmøteforhandlingene, men vil i jubileumsåret se nærmere på hva medlemmene våre mener: Hvorfor er de medlemmer, og hvor fornøyde er de med sine tillitsvalgte og sekretariatet?

Høstens medlemsundersøkelse, der nesten hvert tredje medlem deltok, gir oss verdifull informasjon om tilfreds­het hos medlemmene våre. De tre viktigste årsakene til at folk velger oss, er lektoridentiteten, utdanningspolitikken vår og at Lektorlaget passer best som fagforening når du er lektor. Sammenlignet med tallene fra 2014 er flere enn før opptatt av medlemsfordeler. Vi har konkurransedyktige for­sikrings- og bankavtaler, og et stort flertall av medlemmene som har fått juridisk rådgivning og bistand, er tilfredse med hjelpen de fikk, og synes tjenesten holder høy kvalitet. Vi klarer samtidig å holde kostnadene nede og er svært konkurransedyktige på hva du betaler for å være medlem.

Hovedbildet er at våre medlemmer også er fornøyde med Norsk Lektorlags arbeid lokalt og regionalt. Av dem med til­litsvalgte på arbeidsplassen er tre av fire svært tilfreds eller tilfreds med måten tillitsvalgte følger opp henvendelser og saker på, og over 70% er fornøyd eller svært fornøyd med til­litsvalgtes synlighet på arbeidsplassen. Dette er et svært godt skussmål, du som er tillitsvalgt, ta med deg denne rosen og anerkjennelsen av det viktige arbeidet du gjør.

Norsk Lektorlags sekretariat har nå elleve ansatte. Både blant medlemmer, arbeidsplasstillitsvalgte og fylkesledere er 8 av 10 tilfreds eller svært tilfreds med oppfølgingen når de hen­vender seg til sekretariatet. De melder om at henvendelser blir besvart på en effektiv og grei måte og at de får råd og bistand av høy kvalitet. Vi får tilsvarende tall på tilfredshet med kursing av tillitsvalgte. Som en av våre unge tillitsvalgte fortalte meg på et kurs nylig: «Blant oss tillitsvalgte går det sport i å kunne svare medlemmene så raskt og godt som mulig, og vet jeg ikke svaret, er det bare å ringe sekretariatet.»

Medlemsundersøkelsen gir oss samtidig viktige tilbake­meldinger på hvor vi kan bli bedre. Halvparten av dem som ikke har en egen arbeidsplasstillitsvalgt, er verken fornøyd eller misfornøyd med hvordan vi tar vare på dem. Med flere medlemmer og flere arbeidsplasstillitsvalgte vil flere oppleve å bli ivaretatt. Som tillitsvalgt har du rett til å delta på skolens drøftingsmøter, og på kurs får du kunnskap og kan drøfte utfordringer og utveksle erfaringer med andre tillitsvalgte. På kommune- og fylkesnivået er mange fornøyd med både gjennomslag og synlighet, men samtidig er hvert tredje medlem sånn passe fornøyd. Vi kan med andre ord bli bedre til å kommunisere ut, og til å jobbe systematisk med hvordan du som tillitsvalgt kan påvirke lokalt.

Både lokalt og nasjonalt er trepartssamarbeidet avgjørende for gjennomslag. Som leder påvirker jeg i jevnlige møter både stortingspolitikerne og andre nasjonale aktører. Vi deltar stadig i møter med Utdanningsdirektoratet og med embetsverk og politisk ledelse i Kunnskapsdepartementet. Norsk Lektorlag deltar som en likeverdig part, og får samme taletid som de andre organisasjonene på arbeidstaker- og arbeidsgiversiden. Ett eksempel på gjennomslag er da vi klarte å hindre den såkalte Berlinavtalen. Utdanningsfor­bundet ønsket en ny etterutdanningsmodell som ville gi dem økt kontroll over midlene. Norsk Lektorlag og Skole­nes Landsforbund, med støtte fra Akademikerne og LO, så at det var store prinsipielle problemer med en modell der våre medlemmer skulle søke en konkurrerende fagforening om statlig finansiert etterutdanning. Kunnskapsministeren snudde til slutt – det viser at vi ikke lar oss overkjøre av storesøster. Som samfunnsfaglærer er det oppmuntrende å oppleve organisasjonsdemokrati og medinnflytelse i prak­sis. Norsk Lektorlag er tett på i høringer, utvalg og refe­ransegrupper. Vi setter vår ære i å være grundige og godt forberedt, og har fått gjennomslag og gehør i viktige saker der vi for noen år siden stod alene på barrikadene.

Behovet for solid fagkunnskap og dybdekompetanse var utgangspunktet for de som gjenstiftet Norsk Lektorlag for 20 år siden. Lektorenes akademiske bidrag er avgjørende, og utrettelig har vi påpekt og motarbeidet utdanningsfiendtlige holdninger. Lektortittelens status øker, og 85% av medlem­mene ønsker å beskytte tittelen. Lektorutdanningenes søk­ning øker også, og interessen for fag er en viktig drivkraft for dem som velger lektorutdannelse.

Kompetansekrav har vært hovedsak i denne landsmøtepe­rioden, og vil bli høyt prioritert også i neste periode. 8 av 10 medlemmer mener norsk skole trenger kompetansekrav for undervisning i alle fag, både i barne- og ungdomsskolen. Norsk Lektorlag mener høyere lektortetthet gagner både elever og samfunn, det øker undervisningens faglige kvalitet. 75 % av medlemmene våre vil ha krav om minst 90 studiepo­eng for undervisning i programfag på VG2 og VG3. I dag er minstekravet 60 poeng, og bare 30% av de som underviser i videregående skole i dag har mastergrad eller hovedfag. Sta­tistisk sentralbyrås pågående kompetansekartlegging i videre­gående skole vil fortelle oss i hvilken grad minimumskravene til kompetanse blir oppfylt. Nå jobber Norsk Lektorlag med at undersøkelsen også skal gi tilstrekkelig informasjon om dyb­dekompetansen til dem som underviser. Man kan spørre seg om Kunnskapsdepartementet i sin bestilling til SSB helst ikke vil synliggjøre at lektorandelen i videregående skole fortsatt er for lav. At bare 23 % av medlemmene opplever av lektorkom­petansen deres blir verdsatt i stor grad på skolen, tyder på at vi fortsatt har en jobb å gjøre overfor skoleledelse og skoleeiere.

Etter- og videreutdanning er viktig for medlemmene våre. 9 % – færre enn 1 av 10 av våre medlemmer – svarer at de har fått det gjennom den statlige satsingen Kompetanse for kvali­tet. Myndigheter og skoleeiere ser ut til å løfte mest i bunnen gjennom tilbud til dem som mangler kompetanse. Senest ved Stortingets høring av kunnskapsbudsjettet for 2018 ba Norsk Lektorlag om at satsingen på kompetanseheving og karriere­veier for lektorer og lærere bedres. I Norge ligger vi i OECDs bunnsjikt av antall dager brukt til etter- og videreutdanning, og medlemmene våre melder om at situasjonen er forverret. Bildet bekreftes av TIMSS Advanced: «Etter- og videreutdan­ning som legger vekt på faglig utvikling, ser ut til å være man­gelvare for lærere i videregående skole. Selv lærere med en god basis fra sin grunnutdanning trenger jevnlig faglig påfyll basert på forskning omkring faglig innhold og metoder. Dette gjøres i langt høyere grad i andre land enn det gjøres i Norge.» Medlemmene ønsker faglig og didaktisk kompetanseutvik­ling, men møtes ofte med generelle pedagogiske tilbud. Mer enn halvparten av våre medlemmer oppgir at de ønsker nye faglige karriereveier som sensorspesialist og mentorspesialist.

Norsk skole står nå midt oppe i den såkalte Fagfornyelsen. Den overordnede delen av læreplanen som utdyper formåls­paragrafen og verdigrunnlaget er nå klar, og mange av med­lemmene våre har bidratt aktivt under prosessen. Arbeidet med å lage nye læreplaner med færre kompetansemål og mer dybdelæring er i gang, og kjerneelementgruppene – der vi også har medlemmer fra Norsk Lektorlag – mottar innspill fra våre fagutvalg. Jeg vil oppfordre dere som er her nå til å bidra til at medlemmer i Norsk Lektorlag blir represen­tert i læreplangruppene som etableres til våren. Alle kan gi innspill underveis, gjerne gjennom fagutvalgene våre. Slik gir vi vårt bidrag til at de nye læreplanene blir så gode som mulig. Ikke minst må vi benytte muligheten til å si tydelig fra om Utdanningsdirektoratets vanstyring av rammevilkårene for eksamen. Det burde være en selvfølge at fagmiljøene får vurdere hvilke hjelpemidler elevene skal bruke!

Lied-utvalget går nå gjennom struktur og innhold i videre­gående skole. Et viktig arbeid, for opinionen og politikerne ser raskt mest mot grunnskolen. Selvsagt er den viktig, men «tidlig innsats» alene er ikke nok for å bedre elevenes fag­lige nivå og motvirke frafall i videregående skole. Vi må tørre å skille mer mellom yrkesfag og studieforberedende. Over halvparten av våre medlemmer vil stille krav om et minimum karaktergrunnlag for å komme inn på ulike program i vide­regående opplæring. Tre av fire mener vi trenger nye tilbud i videregående skole for elever som har svake forutsetninger for å klare ett av løpene. NIFUs forskningsrapporter bekrefter dårlig studieforberedthet hos elevene som skal begynne på høyere utdanning. Ekspertutvalget ledet av Ragnhild Lied skal innhente kunnskapsgrunnlag, og anbefale organisa­toriske og innholdsmessige grep for å bedre videregående opplæring. Norsk Lektorlags nestleder Olav Myklebust sitter i utvalget. Han er den eneste av utvalgsmedlemmene som står i klasserommet til daglig.

I fjor kom Produktivitetskommisjonens andre rapport: Ved et vendepunkt: Fra ressursøkonomi til kunnskapsøkonomi. Et hovedpunkt er selvsagtheten at «Den viktigste forutsetnin­gen for produktivitet er kunnskapsnivået i befolkningen» og at «Utdanningssystemets viktigste bidrag til vekst er å levere kandidater med gode kunnskaper til arbeidslivet. Da er det en utfordring at vi ikke har høyere andel som tar mastergrad og doktorgrad». Dette gjelder ikke minst i skolen. Vi har for få lektorer både i grunnskolen og i videregående skole. Det har flere årsaker, blant de viktigste er lønn og arbeidsbetingelser.

Høy utdannelse verdsettes fortsatt ikke i norsk skole. Sentrale avtaler, likelønn og det å løfte de lavest utdannede har dominert lønnspolitikken siden 1970-tallet. Det har våre medlemmer tapt på, lektorene har lavere lønn enn yrkes­grupper med tilsvarende utdanning. Lektorene har dessuten hatt betydelig svakere lønnsutvikling enn andre i kommunal sektor. Norske lærerlønninger ligger under OECD-snittet, mens både Finland og Danmark ligger over.

Norsk Lektorlags lønnspolitikk er tuftet på vår tilslutning til hovedorganisasjonen Akademikerne. De feirer også 20 i år, og det er helt avgjørende for vår forhandlingsrett at vi har over 200 000 akademikermedlemmer i ryggen. Flere av våre tillitsvalgte er fellestillitsvalgte for Akademikerne i kom­mune eller fylke, og gjør mye godt lokalt tariffsamarbeid. Vårt felles mål er økt lønn og større kontroll over lønnsmas­sen gjennom kollektive lokale forhandlinger. Våre medlem­mer i statlig sektor, først og fremst ansatte på universiteter og høyskoler, har nå kollektive lokale lønnsforhandlinger. De fortjener også bedre lønn og uttelling for sin kompetanse.

Ekspertgruppen om lærerrollen har pekt på at norsk skole og lærerprofesjonen lenge ble styrt ovenfra. Norsk skole har med andre ord vært politiker- og byråkratstyrt lenge. I 2015 fastslo Produktivitetskommisjonen at økt byråkratisering ikke gir bedre undervisning, men sannsynligvis reduserer produktiviteten. Ja, det visste vi jo, og vi har sagt det lenge. Kampen mot tidstyver, økt dokumentasjon og detaljstyring av faglig arbeid fortsetter.

Selv om lektorene elsker å undervise, er arbeidshverdagen ofte tøff. I den ferske rapporten «Stress i skolen» burde vi forvente at undervisernes arbeidspress også omtales, men rapporten handler stort sett om elevene. Det er likevel ingen tvil om at både elever og lærere presses og stresses. Våre med­lemmer melder om en stadig mer krevende arbeidshverdag, og betaler prisen for skoleeiernes kutt i timer og ressurser. Skoleeierne på sin side er mest opptatt av å få budsjettene til å gå opp, dokumentere og nå politikernes mål.

Akkurat nå forhandler vi om arbeidstid i skolen. Norsk Lek­torlags viktigste krav er å få skjerme tid til undervisningen – vår kjerneoppgave. Lektorene melder om at stadig mer tid spises opp av møter og oppgaver som ikke handler om undervisning. Vi trenger ikke flere planleggingsdager og informasjonsmøter, vi må få sikret tid til for- og etterarbeid. Nå må vi bruke kraften i lokale forhandlinger og drøftinger, slik at mer av møtetiden på skolen rettes mot undervisning og faglig utvikling.

I 2014 krevde KS kontortid for oss som jobber i skolen. Dagen før arbeidstidsforhandlingene startet i høst, slapp KS en fersk rapport. Der ønsker et flertall av skoleeiere og skoleledere å utvide arbeidsåret med flere planleggingsdager og utvi­det arbeidstid bundet til skolen. Frem til nå har skoleeier og rektor i liten grad foreslått endringer – fordi de så små muligheter for å få gjennom slike endringer i de lokale for­handlingene. De tillitsvalgte har med andre ord brukt sik­ringen som ligger i arbeidstidsavtalen SFS2213 for å hindre utvidelse av arbeidsåret og økning av arbeidstid på skolen.

Fjorårets seier om overtidsbetaling i Arbeidsretten er et annet eksempel på at motstand nytter. Mange av våre med­lemmer i Østfold – også jeg – fikk i etterkant utbetalt over­tidsbetaling vi var snytt for som kontaktlærere. Rettssaken gav oss dessuten god innsikt i KS’ og arbeidsgivers virkelig­hetsforståelse. For eksempel hevdet KS i retten at «Lærerne har kortere arbeidstid enn andre kommunalt ansatte, bare 29 timer i uka». Når KS og skoleledelsen ønsker lengre arbeidsår og økt tilstedeværelse, ser det ut til å bunne i et kontrollbehov. Jeg spør meg: Mangler de rett og slett tillit til at vi gjør jobben? Det partssammensatte utvalget som ble satt ned etter strei­ken i 2014 skulle se på «ulike måter å organisere arbeidstiden på for å fremme elevenes læring og bedre arbeidssituasjonen for lærerne». Norsk Lektorlag løftet frem Undervisningsopp­draget som en måte å gjøre det på, men fikk ikke lov til å synliggjøre dette alternativet i en rapport preget av selvføl­geligheter. Å skrive under på en rapport som ikke svarer på mandatet, var uaktuelt.

Norsk Lektorlag har mange mødre og fedre, flere av dere er til stede i dag. Jeg vil likevel tillate meg å trekke frem Gro Elisabeth Paulsen som avgjørende for at vi er der vi er i dag. Som leder har hun lagt stor vekt på en akademisk tilnær­ming til utdanningspolitikken. Vi skal ikke bare synse, men argumentere saklig og basere oss på forskning. Hun har våget å være som gutten i eventyret om Keiserens nye klær. Hun har vært en iherdig og tydelig kritiker av kunnskaps­synet som har dominert norsk utdanningspolitikk gjennom årtier. Dessverre lever det samme selsomme kunnskapssy­net videre i pedagogikkmiljøene, blant en del undervisere, og endatil i deler av direktorat og departement. Gled dere til å lese mer om dette i Paulsens bok, som er vår jubileums­gave til landsmøtedelegatene. Så får dere selv vurdere om norske elever i dag er skolert eller spolert.

Jeg ønsker alle et godt landsmøte!