Neste vår fullfører det første kullet grunnskolelærere etter det nye femårige masterprogrammet. Dette blir en stor utfordring for fagmiljøer med lite tradisjon for masterveiledning. Hva gjør lærerutdanningsinstitusjonene når det ikke finnes nok folk til å veilede så mange masteroppgaver? Svaret er selvakkreditering.
Akademisk akkreditering
Jeg kan kalle meg for fysiker, kjemiker, naturviter. Dette kan jeg gjøre fordi jeg er akkreditert både i form av akademiske grader og fagfellevurderte arbeider. Men, selv om jeg har stor interesse for noen områder i det økonomiske fagfeltet, kan jeg ikke (i en akademisk kontekst) erklære meg selv for økonom, uansett hvor mange bøker jeg har lest eller hvor mye kunnskap jeg mener å ha i økonomi. I akademia har vi et system hvor man ikke får erklære sitt kunnskapsområde uten å først bli godkjent av upartiske, troverdige fagfeller. Man kan alltids gjøre det, men da med lite troverdighet. Og troverdighet er noe vi er avhengige av som akademikere, og universiteter som institusjoner. Er vi ikke troverdige, blir heller ikke de vi akkrediterer troverdige.
Nå har det gått litt over fire år siden —etter pålegg fra myndighetene— NTNU og andre institusjoner i Norge innførte den nye grunnskolelærerutdanningen. Hovedforskjellen mellom den nye og den tidligere utdanningen er at mens det tidligere var en fireårig bachelorutdanning, har vi nå en femårig masterutdanning (MGLU). Dette betyr at MGLU-studentene som nå er i sitt femte år blir de første som skal ut med mastergrad som en ufravikelig del av sin grunnskolelærerutdanning. De må snart skrive og få bestått en masteroppgave, ellers får de ikke grunnskolelærerakkrediteringen de trenger for å få seg fast jobb i skolesystemet.
På NTNU må masteroppgaven være enten i sosialpedagogikk, spesialpedagogikk, eller i ett av skolefagene. Ved NTNUs Institutt for lærerutdanning har de fått retningslinjer som sier at masteroppgaven skal være et selvstendig og forskningsbasert arbeid, og at de som velger et skolefag (som f.eks. musikk, samfunnsfag, naturfag) må skrive en masteroppgave med solid forankring i fag og fagdidaktikk.
Her er begrepet fagdidaktikk viktig. Slik begrepet brukes i lærerutdanningsmiljøet, skal det være stor forskjell mellom musiker og musikkdidaktiker, matematiker og matematikkdidaktikker, og så videre. Merkelig nok for mange, skal det også være forskjell mellom matematikklærer og -didaktiker, mellom musikklærer og -didaktiker. I lærerutdanningsmiljøet blir ordet fagdidaktikk brukt for å markere det som påstås å være et eget og veletablert akademisk fagfelt med et solid forskningsparadigme, et felt hvor det skal finnes eksperter samt internasjonale tidsskrifter som publiserer fagfellevurdert arbeid. Og, leter man etter disse, finnes det faktisk folk (i Norge og rundt i verden) som har master- og doktorgrad i tema som naturfagdidaktikk og matematikkdidaktikk.
I det akademiske lærerutdanningsmiljøet får bare disse folk lov til å kalle seg for fagdidaktikere i sitt respektive skolefag; fordi de er akkreditert i form av sine akademiske grader. Andre som ikke har de riktige akademiske gradene, kan allikevel oppnå æren av å være fagdidaktikere ved å publisere mange fagfellevurderte arbeider i relevante anerkjente tidsskrifter. Disse er altså kjennetegnene for en akademisk akkreditert fagdidaktiker: akademiske grader, og/eller fagfellevurdert akademisk arbeid. Ikke så annerledes fra andre fagfelt, faktisk. Og i likhet med andre fagfelt, er det fagdidaktikerne som i et velfungerende akademisk system har troverdighet til å veilede og sensurere masterstoppgaver i sitt fagfelt.
Selvakkreditering
Men, akkurat i Norge finnes det for få akademisk akkrediterte fagdidaktikere for å kunne veilede og sensurere alle de masteroppgavene som plutselig skal skrives kommende vårsemester (og hver eneste vår fremover) i forbindelse med den nye femårige grunnskolelærerutdanningen. Dette problemet finnes ikke bare på NTNU, men hos de fleste lærerutdanningsinstitusjonene i Norge.
Hva har blitt løsningen? Utbredt personlig selvakkreditering: En uformell ordning hvor hver underviser (fysiker, kjemiker, matematiker m.m.) som jobber i grunnskolelærerutdanningsmiljøet oppfordres til å erklære seg selv for fagdidaktiker i sitt relevante grunnskolefag. Men, plutselig er det ikke nødvendig å støtte erklæringen med akademiske grader eller fagfellevurderte arbeider. Nå er det tilstrekkelig å uttrykke interesse for feltet, og være villig til å veilede masterstudenter i det. Da er man å betrakte som fagdidaktiker, med tillatelse og plikt til å veilede og sensurere masteroppgaver med solid forankring i dette feltet. Man kan gjerne veilede stipendiater også.
Dette synes jeg ikke er en god idé. Under den uformelle —om enn veldig reelle— selvakkrediterte veilederordningen som foregår, blir det å være fagdidaktiker en sinnstilstand fremfor en akademisk milepæl. Dette kan oppleves som en paradoksal mangel på respekt for et fagfelt som samtidig vil gis høy akademisk status. I tillegg kan masterprosjektenes relevans, samt oppgavenes kvalitet påvirkes negativt av at veilederne ikke har tilstrekkelig kunnskap. Dette kan blant annet føre til et svekket internasjonalt omdømme for de didaktiske fagfeltene slik de praktiseres i Norge.
Ingen løsning på sikt
Tross min kritikk, har jeg forståelse for hvorfor det blir slik. Masteroppgaven er obligatorisk, og det finnes for få kvalifiserte fagfolk til å veilede studentene. Med mindre vi engasjerer andre veiledere, måtte vi stanset lærerproduksjonen. Jeg klarer dessverre ikke å foreslå en bedre løsning. Det jeg våger å foreslå er at kanskje det ikke var nødvendig å innføre obligatorisk master for absolutt alle grunnskolelærere. At det femte året kanskje er ugunstig bruk av studentenes tid og samfunnets ressurser. Og hvis myndighetene insisterer på et ekstra år, kunne et betalt turnusår i skoler som sliter med lærermangel vært et alternativ.
Dette innlegget er tidligere publisert i Khrono.
Lektorbloggen publiserer stoff om norsk skole og utdanningssystemet. Innlegg fra gjesteskribenter er ikke Norsk Lektorlags standpunkter.