Karakterer er et unødvendig onde

av Nils Håkon Nordberg, lektor ved Drammen videregående skole

Min utmerkede lektorkollega Anne Grønlie tar i Drammens Tidende (leserinnlegg 30. januar og intervju 5. februar) opp viktige problemer med det forventningspresset som ungdom møter i skole og samfunn, og konkluderer med at vi voksne bør bli flinkere til å fortelle ungdommen at det å ha skikkelig dårlige dager er helt normalt, og slett ingen sykdom.

Jeg er helt enig, men tillater meg å spille inn at det også er andre ting vi voksne kan bli flinkere på, og at vi faktisk også er i ferd med å bli det. Anne Grønlie nevner karakterer som et nødvendig onde, men det er en økende bevissthet i Skole-Norge om at man heller bør kalle karakterene et unødvendig onde. Karakterene er riktignok en mulig løsning på utfordringen med å skape transparens og læringstrykk i klasserommet, men det er – når det kommer til stykket – også en veldig kunstig løsning som nesten ikke finnes noe annet sted i samfunnet.

La meg formulere det på denne måten: Kunne du som vanlig arbeidstaker tenke deg å få tildelt karakter på daglig basis, er det ved hele tiden å bli fortalt hvor nærme eller hvor langt unna du er idealet (karakter 6!) at du utvikler deg til å bli «den beste versjonen av deg selv»?

Nå er det riktignok noen deler av arbeidslivet som fungerer slik. Eksempelvis bedrifter med selgere som går på provisjonslønn. Uke etter uke og måned etter måned må ansatte i slike bedrifter finne seg i å bli sammenlignet med hverandre og rangert. Noen kommer ut på toppen, og lever godt på det, andre takler ikke stresset og gir seg. Gjennomtrekket i slike bedrifter er stort. Misforstå meg rett, i et slikt miljø er dette helt sikkert den riktige løsningen. De ansatte har valgt å prøve seg i et konkurranseutsatt yrke, og det finnes tross alt en utvei hvis man ikke takler presset eller tenker at det heller er andre områder man vil prøve seg på. Man slutter.

Som elev har du ikke det valget. Du kan ikke slutte og søke lykken i en annen setting. I det minste ikke uten å bli definert som et problem. Du er altså låst til et system der du må du finne deg å bli gradert – uke etter uke og måned etter måned. For det er det karakterer fungerer som. En gradering på hvor god du er. Kanskje til og med hvilken verdi du har som menneske, slik Grønlie også er inne på.

La meg backe opp påstandene mine med litt forskning. Skoleforskeren Ruth Butler gjorde på 80-tallet flere forsøk blant elever i Israel. Man ville teste ut effekten av tre forskjellige måter å gi vurdering på. Noen av elevene fikk i disse prosjektene bare karakterer, uten noe mer. La oss kalle dem gruppe A. En annen del – gruppe B – fikk bare kommentarer. Den siste delen – gruppe C – fikk både karakter og kommentar.

Hvilken gruppe hadde størst progresjon? Rent intuitivt tenker man kanskje at det var gruppe C som skulle komme ut på topp. Disse elevene ble tross alt servert det beste av to verdener, nemlig konkret tilbakemelding på nivået sitt gjennom karakterer og tips om forbedringsmulighetene sine gjennom kommentarer.

Feil.

Det var nemlig g ruppe B som gjorde det best, altså de som måtte klare seg uten karakterer. Overraskende, kanskje. Like overraskende var det at gruppe C ikke gjorde det bedre enn gruppe A. Det var altså dødt løp mellom de som bare fikk karakter (gruppe A) og de som fikk «det beste av to verdener», karakter med kommentar (gruppe C).

Dette er riktignok én forsker og ett land, men resultatene er gjentatt også andre steder. Jeg tror forklaringen på funnene til Butler er enkel: Som elev, hva er du spent på når du får tilbake en innlevering fra læreren og det er karakterer? Nettopp. Det første du vil vite er om du har fått en 6 eller 5. Men hva er det andre du er nysgjerrig på? Trolig er du mest interessert i å finne ut om sidemannen fikk 5 eller 6. Kommentarer kommer langt ned på lista. Sånn er vi mennesker, som flokkdyr sammenligner vi oss med hverandre hele tiden. På godt og ondt. Etter å ha fått kontroll på eget og andres tall er man rett og slett mindre mottakelig for input. Man har tross alt fått en dom og er «ferdig» med innleveringen, enten det gikk bra eller dårlig. Kanskje spesielt hvis det gikk dårlig.

Feilkoblingen, troen på at karakterer er det eneste saliggjørende, oppstår fordi tallene tilsynelatende medfører en presis tilbakemelding. Det finnes tross alt ingenting mer transparent og ærlig enn tall, de måler elevens prestasjon så å si ned til nærmeste tidel. Jeg vil påstå det er motsatt, karakterer er overhodet ikke presise: En karakter sier ingenting om hva du fikk til og ikke fikk til. Den sier heller ikke noe om hva du må fikse. En karakter gjør ikke stort annet enn å lage konkurranse ut av læring.

Misforstå meg rett. Vi lærere må ha tilgang til mekanismer som skaper læringstrykk i klasserommet. Men hvis vi – mennesker i 2020 – er enige om at læring dreier seg om å jobbe jevnt og trutt, at det dreier seg om å prøve og feile, til og med om lek og nysgjerrighet, så finnes det langt bedre mekanismer enn den ytre motivasjonen som det karakterer er. Det kan til og med påstås at karakterer er støy i læringsprosessen. For la meg stille følgende spørsmål:

• Hvis du har sjanse på en sekser, vil du da tørre å eksperimentere deg fram til svaret og dermed også risikere å tråkke feil underveis? Sagt på en annen måte: Ville Thomas Alva Edison funnet opp glødelampen hvis han fikk karakter på alle de mislykkede forsøkene underveis?

• Hvis du er vant til toere, treere eller firere, vil du da glede deg til tilbakemeldingen fra læreren og kaste deg med stor arbeidslyst over kommentarene du får om hvordan du kan bli bedre?

Anne Grønlie har helt rett når hun skriver at skolesystemet får de fleste av oss til å føle oss som ganske middels personer, og min påstand er at det nettopp er karakterene som er syndebukken. Både lærere og foreldre som sier «du er bra nok som menneske selv om du er gjennomsnittlig» jobber egentlig imot den signaleffekten som karakterene gir. De sier strengt tatt at du ikke er bra nok med mindre du får 6. Så, hvem skal elevene tro på; på tallene eller på fagre ord?

Jeg er også helt enig i at det er utfordrende å utvikle alternativet til karakter. Det er krevende å skape et system for tilbakemeldinger som gir eleven presise fremovermeldinger uten at de mister forståelsen av nivået på prestasjonene sine.

Men det er den veien vi lærere må gå nå, med fagfornyelsen foran oss. Og det er blant annet også nettopp derfor det å være lærer akkurat nå er så spennende.

Innlegget har tidligere vært publisert i Drammens Tidende