Mye forskning viser at databruk i skolen må være under pedagogisk kontroll hvis ikke undervisning og læring skal saboteres, skriver artikkelforfatteren. (foto: Istock.com)

Ved de siste valgene har meningsmålinger pekt ut skole som ett av de viktigste spørsmålene for velgerne. Under de rødgrønnes styre i to stortingsperioder (2005-13) overlot Arbeiderpartiet kunnskapsdepartementet til sin lillebror på venstresiden, SV. For oss som noen år før det sluttet å stemme på SV nettopp på grunn av en skolepolitikk som var elevpopulistisk og utopisk, var det uforståelig at Arbeiderpartiet overlot et av de viktigste politikkområdene til SV.

En naturlig følge ble at Høyre har mest tillit i skolepolitikken. I den siste stortingsperioden har Arbeiderpartiet anstrengt seg for å vise interesse for skolepolitikken og satt den erfarne Trond Giske på saken. Hans siste utspill er forslaget om et forlik med Høyre i skolepolitikken.

Er det nå så små forskjeller mellom Høyre og Arbeiderpartiet i skolepolitikken at det er likegyldig hvem som får ansvaret for Kunnskapsdepartementet?

Viktige saker som reform av lærerutdannelsen, fraværsgrense for elever, pedagogisk kontroll på digitaliseringen og eksamensordninger viser at det fremdeles er stor avstand mellom Arbeiderpartiet og Høyre på dette politikkområdet.

Store forskjeller

La oss først se på reformen i lærerutdannelse som definerte alle norske lærere som faglærere. Norsk lærerutdannelse har siden starten tidlig på 1800-tallet bestått av to kunnskapstradisjoner. Utdannelse for folkeskolen og ungdomsskolen var styrt av allmennprinsippet, der læreren fikk undervisningskompetanse i alle fag etter treårig lærerutdannelse på lærerskole. Den andre kunnskapstradisjonen var universitetsutdannelsen, som før grunnskolereformen på 1960-tallet var enerådende i realskolen og gymnaset. Nå er faglærerprinsippet gjeninnført på ungdomstrinnet, og den kunnskapstradisjonen som bygger på lengre fagutdannelse i færre fag, har i dag overtatt som lærerutdannelse.

Hadde Ap hatt kunnskapsministeren er det gode grunner til å tvile på om landet hadde hatt en felles masterutdannelse for alle lærere i dag.

Arbeiderpartiet brukte mye tid på å kritisere at dette skulle være en masterutdannelse. Det var feil å ha en forskningsbasert oppgave, oppgaven skulle ikke være teoretisk og den måtte være liten, hevdet Arbeiderpartiets talspersoner med tyngde. Ikke minst Trond Giske brukte mye krefter på så tvil om prinsippet for masterutdannelse for grunnskolelærere. Til slutt falt Arbeiderpartiet ned på å støtte en masterutdannelse, men hvis partiet hadde hatt kunnskapsministeren er det gode grunner til å tvile på om landet hadde hatt en felles masterutdannelse for alle lærere i dag.

I fjor fremmet regjeringen et forslag om fraværsgrense for elever i videregående skole. Bakgrunnen var et kontinuerlig stort fravær som skapte problemer for elevene selv, klassen og lærerne. Det var blitt vanskelig å sette karakter på mange elever fordi de var så mye borte fra skolen.

Arbeiderpartiet ga forslaget en negativ mottagelse, og varslet at de ville stemme mot. SV var tro mot sine elevpopulistiske prinsipper og imot fraværsgrense. Etter en tids frem og tilbake ble en fraværsgrense vedtatt, og foreløbige resultater er en kraftig nedgang i elevfraværet. Arbeiderpartiets nøling i saken og samarbeidskamerat SVs prinsipielle motstand gjør at vi kan regne med at en rødgrønn regjering neppe hadde fremmet noe forslag om fraværsgrense.

Jo færre eksamener, jo bedre?

En annen sak som viser hvordan Arbeiderpartiets politikere tenker om skole, er spørsmålet om obligatorisk eksamen. I en melding til Stortinget foreslo Kunnskapsdepartementet i høst at ordningen med at elevgrupper trekkes ut til sentralt gitt skriftlig eksamen i grunnskolen i engelsk, matematikk og norsk erstattes av en ordning der alle elever må opp til eksamen i disse fagene. Likevel avviste flertallet i stortingskomitéen obligatorisk eksamen i disse tre fagene. Begrunnelsen er den samme som SV brukte for noen år siden da partiet ønsket å fjerne alle eksamener fra grunnskolen. Komitéflertallet er redd for at disse tre fagene vil få mer oppmerksomhet i skolen hvis de får obligatorisk eksamen. I stedet ønsker flertallet åpenbart omtrent like lite eksamensoppmerksomhet om fagene som vi har i dag.

Dette er ikke lett å forstå hvis vi ser på de svært svake eksamensresultatene over år f. eks. i matematikk fra grunnskolen. Eksamen kan gi bidrag til arbeidsinnsats og selvdisiplin. Her er det tydelig at komitéflertallet baserer seg på at færre eksamener grunnskolen har, jo bedre er det. Likhet er tross alt best, selv om den gir mindre inspirasjon til innsats og prestasjoner.

Norsk grunnskole er ikke akkurat preget av for mange eksamensdager.

Komitéflertallet understreker at eksamen bare er en «enkelthendelse» der avgrenset kunnskap blir vurdert. Dette representerer et snevert syn på eksamen, som unngår å ta hensyn til at den har viktige samfunns- og pedagogiske funksjoner. En av dem er ansvaret for at samfunnet kan stole på de karakterene og vurderingene som elevene har med seg ut fra skolen. Da er det nødvendig å arrangere eksamen under kontrollerte former for alle elever. Norsk grunnskole er ikke akkurat preget av for mange eksamensdager, og det ville vært til å bære med tre faste, årlige eksamensdager i tre viktige fag.

Skolepolitisk utopisme

Forskjellene i skolepolitikken er ikke tilfeldige. De springer ut av en grunnholdning der Arbeiderpartiet har en tendens til å satse på mer penger, IKT og lengre skoledager for å få opp resultatene. Trond Giske i Arbeiderpartiet var statsråd for skolesaker i 2000-2001, og reiste landet rundt for å snakke om at lærerne ikke lenger skulle være undervisere, men veiledere. Han hevdet at en IKT-revolusjon i skolen ville gjøre elevene i stand til å lede sin egen kunnskapsutvikling.

Mye forskning viser at databruk i skolen må være under pedagogisk kontroll hvis ikke undervisning og læring skal saboteres.

På 1990-tallet sørget AP for at alle elever i videregående skole fikk PCer. Nå vil han dele ut nettbrett til alle elever i grunnskolen. Arbeiderpartiet og Giske er utopister og IKT-fantaster. Mye forskning viser at databruk i skolen må være under pedagogisk kontroll hvis ikke undervisning og læring skal saboteres. En lærer som bare er veileder, har vanskeligere for å holde pedagogisk kontroll i klasserommet.

I Røe Isaksens statsrådtid er data i skolen omtalt med en konservativ realisme der data ønskes velkommen, men ikke skal kontrolleres av elevene. Giske derimot er talsmann for en skolepolitisk utopisme som heller ikke i dag kan begripe at faglig og pedagogisk kontroll er nøkkelen til at databruk i skolen kan gi læring.

Med Arbeiderpartiet i statsrådstolen risikerer vi en ukontrollert invasjon av nettbrett og andre IKT-dingser i grunnskolen. Det vil bli uklarhet om hvilken lærerrolle de politiske myndighetene vil støtte opp om. Eksamensordningene kan bli utvannet, og vi vil ikke høre begrunnelser om «faglig styrking» så ofte som før.

Det er mulig at det finnes en Røe Isaksen i Arbeiderpartiet. Men han heter i hvert fall ikke Trond Giske.

Kronikken var først publisert på minervanett.no 24.07.17

Kaare Skagen er professor ved Høgskolen i Oslo og Akershus ved fakultet for lærerutdanning og internasjonale studier.