Desember – lektorene sitter huløyde over rettebunkene i sene kvelds- og nattetimer, og håper intenst på det store førjulsunderet – noen rettedager – bittelitt slækk i timeplanen. Men altfor ofte har rektor tatt et dypdykk i arbeidstidsplanen din og sysselsatt deg som prøvevakt i timer som faller bort på grunn av heldagsprøver. Så lektordagene går til å saumfare klasserommet for mobiltelefoner, sjekke elevenes skjermer, hysje, trøste, flytte stoler og pulter, åle seg bort til en elev som stadig har spørsmål, følge på toalettet (etter å ha sjekket avlukket for jukselapper til den del av prøven som er uten hjelpemidler). Så er det jo alltids litt undervisning klemt inn i dagsplanen – og man forsøker å gjøre denne tiden så hyggelig som mulig – med juletema bakt inn i quizer, Kahoot, glosetester og sanger. Først når skoledagen er over, er det tid for rettebunkene. Etter at man har deltatt i egne barn eller barnebarns avslutninger med medbrakt kurv. Klokka nærmer seg ni – halv ti på kvelden før man setter seg ned med det som man helst skulle ha brukt dagen på – rettingen. Man ber til høyere makter om at ingen ringer, at ingen trenger en. Det prikker i halsen, og man sitter med skjerf, tekopp, ullsokker, mens resten av familien sover søtt. Kanskje blir klokka både to og tre og noen ganger fire før alt er lagt inn digitalt og man kan vakle til sengs for at par timers søvn før neste arbeidsdag. Et løfte er et løfte – elevene skal få tilbake prøven raskt denne gangen. Og dagens opplegg for timen hviler på at prøvene er ferdig rettet. Og kanskje kan denne jula bli rettefri?
Slik går det på stadig mer skranglende felger – stadig nærmere julaften. Man kjører på i desember, kan ikke kaste inn håndkleet ennå, så det blir med halskriblingen og de lette frysningene i kroppen.
Til man går ned for full telling så snart høytiden er der.
Lektoren (Lektorbladet 6-2018)