Hvor ble det av tilliten?

Jeg er ikke bare lei, av alle som kommer og forteller meg hvordan jeg skal gjøre jobben min. Jeg er sint. Fordi jeg mener å vite selv hvordan jobben min skal gjøres. illustrasjon: Alashi/iStock.com

Jeg har en kollega, Anne Grønlie, som nylig skrev et debattinnlegg om hvordan hun opplever tilstanden i skolen. Hennes overskrift var «Nå er jeg skikkelig lei». Hun er dessverre ikke alene. Jeg er ikke bare lei, av alle som kommer og forteller meg hvordan jeg skal gjøre jobben min. Jeg er sint. Fordi jeg mener å vite selv hvordan jobben min skal gjøres.

Manglende debatt

Jeg mener at vi «på gølvet» i landets mange klasserom må tas med i debatten. Vi har nødvendig kompetanse og erfaring å bidra med. Jeg trives heller ikke i et arbeidsmiljø der kritisk debatt ikke eksisterer.

Forskning på mange skolereformer viser også at dersom vi som lærere og lektorer ikke er med på veien, skjer ikke de endringer politikerne har vedtatt. Det trengs eierskap til endringer som ønskes innført. Vi ønsker å bli vurdert som en likeverdig part i utviklingen, ikke som en part som får tredd endringer ned over hodet av folk som mener å vite hva som foregår i skolen bedre enn oss som er der.

Et bilde av situasjonen

Jeg er høyt utdannet og finner mye glede i å lede ungdommen i klasserommene, men nå er jeg i ferd med å miste motivasjonen. Det er alvorlig og jeg er svært glad for en debatt der kritikken rettes utover. Det ser dessverre ut til at mange i lærerkollegiet velger å rette kritikken innover, eller enda verre velger å gå ut av skolen, pensjonere seg tidligst mulig eller gjennomføre en stille protest i skolens korridorer og møterom.

Det meste av min jobb består i undervisning. God undervisning krever forberedelser, gjennomføring og etterarbeid. Arbeidet krever ro, tid og konsentrasjon. Roen til å gjøre arbeidet finner jeg ofte ikke lenger i min arbeidstid på skolen fordi der foregår det så mye annet. Jeg har mellom 100 og 150 elever hvert år i flere forskjellige fag. Disse vil jeg gjerne følge opp på best mulig måte, men da må jeg ha skjermet tid til det.

For meg er det sånn at jeg underviser best med opplegg som jeg har laget selv. Og jeg kan ikke se hva som er galt med det. Er det ikke nettopp et eksempel på kompetanse selv å kunne lage sine undervisningsopplegg. Å dele er blitt et mantra, men det er ikke løsningen for alle. Må vi alle gå i takt?

Kompetente lærere

Kjære politikere, er det ikke nettopp kompetente lærere og lektorer dere vil ha. Mange av dere vil jo ha flest mulig med mastere til å jobbe i skolen. Dersom jobben skal bli interessant for kompetente lærere, må dere jo regne med at de kan ta sitt undervisningsoppdrag på alvor. Om ikke vil nok mange forsvinne før de har blitt varme i trøya. Noe som jo skjer allerede i dag.

Kjære politikere, dere snakker om tidstyvene i skolen, men mens dere snakker, jobber tidstyvene. Jeg bruker stadig mer tid på dokumentasjon og møtevirksomhet som dikteres ovenfra og som jeg ikke kan se har en positiv innvirkning på mitt daglige virke med elevene. Satt på spissen vil jeg ofte heller si tvert imot. Eksempelvis kan jeg nevne pålagte fagmøter som vi fagpersoner ikke har behov. Eller samarbeidsmøter der vi skal dokumentere at vi følger opp våre kontaktelever på riktig vis. Vi har ikke såpass tillit at vi tiltros å ta fagmøter om vi trenger det, og tar kontakt ved behov for assistanse i oppfølging av enkeltelever.

Mangel på tillit

Det er vokst fram en hær som ser ut til å bestå av byråkrater, konsulenter, forskere, utredere og ledere som til enhver tid tror de vet bedre enn fotfolket i klasserommet hvordan jobben skal gjøres, og som stadig kommer med såkalte nye ideer som jeg anser å være keiserens nye klær. Denne hæren ser også ut til å ha et stort kontrollbehov som jeg forstår som mangel på tillit.

Jeg spør meg hva gjør jeg galt, siden jeg stadig får høre at det jeg gjør ikke er bra nok. Jeg må gjøre alt bedre, annerledes, fortere og i dybden, men hva tror dere jeg har drevet med i skolen i alle disse årene om jeg ikke har søkt å gå i dybden?

Åpne for debatt

Kjære hær av bedrevitere, vil dere ha innflytelse på utviklingen i skolen, må dere åpne for kritisk debatt og ta oss med som likeverdige samarbeidspartnere. Som det foregår i dag, er premissene for debatten lagt før vi tas med. Og jeg snakker ikke da bare som «tas med» i form av samarbeidsmøter mellom våre fagforeninger og ledelse lokalt, regionalt og nasjonalt. Jeg snakker om i vårt virke i hverdagen på skolen. Møtene ville blitt mer interessante om premissene ikke var gitt før vi møttes. Møtene ville blitt mer fruktbare om vi ble spurt om hva vi trenger for å gjøre den gode jobben vi hver dag ønsker å gjøre. I stedet for at dere har bestemt hva vi trenger.

Kjære politikere, finn noen klær som passer oss. Gi oss tilbake arbeidsroen. Den trengs til å utvikle undervisningsopplegg og til å gi elevene gode tilbakemeldinger. Gi oss tilbake den tilliten vi trodde vi fikk da vi påtok oss det vi anser å være et viktig samfunnsoppdrag.

Hjelp oss å stoppe konsulentenes inntog i vår hverdag, det tar dyrebar tid, tid vi trenger å bruke på de stadig flere elevene vi får ansvar for. Og vi tar det ansvaret, om dere vil gi oss det med tillit til at vi er i stand til å klare det.

Hjelp meg som lektor i politikk til å få tilbake troen på at våre politikere er genuint opptatt av å gi oss en god skole i samarbeid med meg som fagperson, også i framtida.

En skole for framtida

De fleste opplever at de må utvikle seg gjennom et langt liv i arbeid. Det trengs. Det kan være fint. Så også i skolen.

Jeg er altså ikke motstander av utvikling og endring. Dermed er forsvaret mot det som pleier å være angrepet, tatt før jeg avslutter. Dessverre møtes vi i skolen altfor ofte med at vi ønsker oss tilbake til fortida, når vi ønsker oss en kritisk debatt om en skole for framtida. Folk som jobber «på gølvet» trengs for å få det til.

Victoria Torvik er lektor ved Drammen videregående skole

Kronikken er publisert i Dagsavisen fredag 17. november