I samme setning skriver Nereid at Ungdata i seg selv forsterker ungdommenes psykiske vansker. Hvis Nereid mener at å besvare spørsmål om egne følelser forsterker psykisk uhelse, så ligger vurderingen av dette hos forskningsetiske komiteer, som allerede har godkjent Ungdata-undersøkelsen.I sitt tilsvar til min kronikk i Adressa, kommer oppvekst- og utdanningsdirektør i Trondheim kommune, Camilla Trud Nereid, med en rekke påstander. Den første er at «Ungdata gjennom sine spørsmål bidrar til å forsterke et allerede sterkt fokus på psykisk uhelse som den viktigste identitetsmarkøren hos ungdom». Kommunen hevder altså at bevisstgjøring rundt psykisk helse fremmer at ungdommer ser seg selv som psykisk syk. Det er en beskrivelse som det ikke finnes noe vitenskapelig belegg for.
Nereid hevder videre at kommunen skal kunne «se virkningen av oppvekststrategien Stein-Saks-Papir» gjennom ungdommenes egne fortellinger. Kommunen tilsidesetter her gullstandarden for forskning på samfunnsendringer over tid. Et mangfold av metoder gir et rikere bilde, og ved å droppe Ungdata begrenser man perspektivet.
Nereid hevder videre at «vi bør slutte å alltid kople psykisk helse til psykiske plager». Vi som forsker på barn og unge vet at man formes gjennom et rikt samspill mellom risiko-og beskyttelsesfaktorer. Å utelukke den ene av disse to sidene blir som å se med ett øye, nemlig smalt og med manglende dybde. Kommunens nye forskningsprosjekt «skal gi ungdommen mulighet til å dele mestringsopplevelser og beskrive positive relasjoner», skriver Nereid. Med hennes logikk står man vel da i fare for å gjøre dem virkelighetsfjerne, hvis Ungdata gjør dem deprimerte?
Jeg anbefaler kommunen å ta utgangspunkt i fakta og ikke i dogmer. At forskning i seg selv gir økte psykiske plager i samfunnet er uten faglig forankring; don’t shoot the messenger.
Innlegget er også publisert i Adresseavisen