Det umulige krenkelsesbegrepet

av Dan Olweus professor, psykologi og Stein Gorseth ped.psyk.rådgiver, Regionalt Kunnskapssenter for Barn og Unge (RKBU Vest)

Et sentralt forslag i Djupedalutvalgets utredning (NOU 2015:2) er å innføre begrepet krenkelse som et nøkkelord i arbeidet for å skape et trygt og godt psykososialt skolemiljø, en skolekultur uten krenkelser. Dette er blant annet ment å erstatte den nåværende formuleringen «krenkende ord eller handlinger som mobbing, diskriminering, vald eller rasisme» i Opplæringslovens kapittel 9a. Etter vår mening er det en rekke problem med utvalgets forslag.

Et stort problem er at krenkelse som et generelt begrep uten klar tilknytning til bestemte kriterier, har en meget uklar betydning. I likhet med svensk praksis og lovgiving har utvalget prøvd å gi en viss avgrensning og retning ved å si at «Skolene skal ha nulltoleranse mot ord og uttrykk som krenkjer verdigheita eller integriteten til ein eller fleire elevar» (§ 9A-1). Men dette er jo kun å bytte ut ett uklart begrep med to uklare begrep! Hva betyr det konkret at verdigheten eller integriteten til en elev er blitt krenket? I forslaget til lovtekst sier man at dette er helt subjektivt, det er «den subjektive opplevinga til eleven som er avgjørende for om ord eller handlingar er krenkjande». Så dette kan i realiteten bety nesten hva som helst, fra forbud mot kyssing i friminuttene eller å ha caps/lue inne i klasserommet (krenkelse av personlig integritet) til systematisk mobbing eller knivstikking i friminuttene.

I tillegg bør vel et begrep som gjelder elevenes trygghet være noe de har en viss kjennskap til og kan identifisere i sin skolehverdag? Og det gjelder ganske sikkert ikke et begrep som omhandler krenket verdighet eller integritet – i motsetning til for eksempel mobbing. Et annet og beslektet problem er at alle krenkelser skal utløse en «aktivitetsplikt» hos skolens ansatte med utredning, oppfølging og varsling av rektor som eventuelt skal varsle skoleeier, altså kommunen hvor skolen ligger.

Empiriske undersøkelser i Sverige og Norge har vist at forekomsten av (et begrenset utvalg av mulige) krenkelser er dobbelt eller tredobbelt så høy som forekomsten av mobbing. Vi har da følgende paradoksale situasjon: Et viktig utgangspunkt for Djupedalutvalgets arbeid var at mange skoler ikke klarte å oppdage og stoppe selv meget grov mobbing, og så kommer utvalget i sin NOU med et nytt lovforslag som vil fange opp også en mengde relativt uskyldige, vanligere «krenkelser». Hvis skolene skulle følge lovteksten om aktivitetsplikt ved alle slags krenkelser, ville jo lærerne få betydelig mindre tid til å undervise, noe som trass i alt er deres viktigste oppgave. Og med et så tøyelig begrep som krenkelse, kan lærere risikere å måtte bruke en masse tid på diskusjoner med sine elever om forhold som ikke har med elevenes trygghet eller læring å gjøre i det hele tatt.

En illustrasjon til dette kom nylig i en rapport fra (svenske) Skolverket (2014) som forteller om en skole hvor man kan anta at elevene har følt sin personlige integritet krenket fordi de ikke fikk ha lue/caps på seg inne i klasserommet. Disse (ikke religiøst motiverte) diskusjonene pågikk over lang tid med lærere mot elever og lærere mot lærere. Det er naturlig å spørre om også lærerorganisasjonene er klar over slike mulige konsekvenser av utvalgets forslag?

Et tredje problem er at med en helt subjektiv «definisjon» av hva krenkelse er, ville det være meget vanskelig og kanskje umulig å måle nivået av krenkelser på en skole på en pålitelig (reliabel) og gyldig (valid) måte. Dermed ville det bli meget vanskelig å gjøre sammenligninger av nivået av krenkelser mellom ulike skoler og mellom ulike tidspunkter, for eksempel for skoler med eller uten intervensjon. Under alle omstendigheter ville det ta flere år å få klarlagt om det overhodet er mulig å konstruere et brukbart  måleinstrument for slike viktige formål.

Et argument for Djupedalutvalgets forslag om innføring av et generelt krenkelsesbegrep har vært at man også har villet fange opp enkeltepisoder med negativ atferd (s. 31). Dette kan kanskje høres fornuftig ut, men det er ikke noe nytt. Med den måten vi enkelt kan måle mobbing på i Elevundersøkelsen eller Olweusspørreskjemaet om mobbing, for eksempel, får vi allerede informasjon også om enkeltepisoder med slik negativ atferd som i gjentatt form vanligvis kalles mobbing.

Våre undersøkelser viser at slike enkeltepisoder for det meste har klart mindre negativ effekt på dem som blir utsatt enn om atferden har skjedd «2 eller 3 ganger per måned» eller oftere, slik som vi vanligvis definerer mobbing. Så slike enkeltepisoder kan jo være av interesse å registrere som mulige utviklingstendenser, men fortjener sannsynligvis ikke noen nærmere oppfølging i de fleste tilfeller. Fra et diskrimineringsperspektiv – som gjelder «usaklig forskjellsbehandling som kan knyttes til ett eller flere diskrimineringsgrunnlag» (NOU 2015:2, s. 32) som kjønn, etnisitet, seksuell orientering etc., er det imidlertid viktig at også enkeltepisoder blir observert og reagert på. Men dette er allerede fastslått i diskrimineringslovgivningen og trenger for så vidt ikke noen ny lovtekst.

På denne bakgrunn er det naturlig å reise spørsmålet om hvor meningsfullt det er å fokusere så sterkt på enkeltepisoder med krenkelser som ikke representerer gjentatt atferd (og ubalansert styrkeforhold) som i mobbing og heller ikke faller inn under diskrimineringslovene?

Oppsummert mener vi at Djupedalutvalgets forslag om innføring av «krenkelse» som et nytt, sentralt samlebegrep har en rekke betydelige problem og er ikke godt nok gjennomtenkt. Det betyr ikke at vi synes den nåværende formuleringen i kapittel 9a er uten problem. Den bør uten tvil sees over og også modifiseres, men etter vår vurdering er det klart at utvalgets forslag ikke representerer en akseptabel og brukbar løsning.

Innlegget ble først publisert i Bergens Tidende i 2015.