Er du lektor, vil jeg hevde at du har lang trening i å takle de aller fleste situasjoner. Så er spørsmålet hvordan og når får vi den treningen, og hvordan kan vi lage gode systemer for at vi som arbeidstakere blir ivaretatt når det røyner på?
Rammeplanene for lektorutdanning 8–13 legger lista ganske høyt for hva en kommende lektor skal ha av kunnskaper, ferdigheter og generell kompetanse. Lektoren skal etter endt utdanning ikke bare ha god faglig kunnskap, men også kunnskap om barn og unge i vanskelige livssituasjoner. Til dette hører kunnskap om vold og seksuelle overgrep mot barn og unge og hvordan man gjenkjenner dette og setter i gang nødvendige tiltak etter lovverket og etablerer samarbeid med aktuelle tverrfaglige og tverretatlige samarbeidspartnere til barnets beste.
Praksissjokk
Det er kanskje ikke så rart at det er noe som heter praksissjokk. Det er en tøff overgang fra studier til hverdagen som lektor. Mange baller som sjongleres samtidig. Vi vet at dessverre er det så mange som fire av ti som ikke får veiledning i videregående skole, og her må rektorene rett og slett skjerpe seg og tillitsvalgte ivareta de nytilsatte gjennom å ansvarliggjøre rektorer som ikke følger opp.
Som ny lektor opplever du mange vanskelige situasjoner. Mange handler om faglig usikkerhet og evne til å treffe riktig nivå og velge de gode didaktiske tilnærmingene til stoffet. Faglig usikkerhet kamuflerte jeg blant annet ved å holde meg tett opp mot lærebokas fremstilling av stoffet og velge oppgaver jeg selv løste på forhånd. Jeg skammet meg over at jeg ikke kunne svare på alle spørsmålene fra elevene, men svarte så godt jeg kunne. Vel hjemme brukte jeg mye tid på å sjekke leksikon og fagbøker, og kvitterte ut med svar til eleven neste time. Jeg prøvde også å be elevene finne ut mer selv, men svært få gadd det. I dag er det helt annerledes, nå finner elevene ofte svar ved å google, og kan «arrestere deg» hvis du sier noe feil eller upresist. Det er helt uproblematisk når du er faglig trygg, men kan nok oppleves ganske tøft dersom en eller flere elever ser at du er usikker og prøver å sette deg ut.
Nyutdannede lektorer skal bidra til kollegenes og skolens faglige og organisatoriske utvikling. Som nyutdannet har du innsikt i den nyeste forskningen på fagområdene dine, men du tør kanskje ikke flagge det så høyt av respekt for erfarne lektorer som kanskje avfeier deg med at «det har vi prøvd før».
Her har kollegiet og faglederne et ansvar for å ta i bruk den kompetansen den nyutdannede har. Det er en vanskelig situasjon for alle parter å skulle «belære» andre, men det bør være kultur for systematisk deling av ny kunnskap og å diskutere faglige spørsmål. Hvis hver og en kun skal utvikle kompetansen alene, er det lite effektivt og temmelig slitsomt. Men det må settes av tid til dette, slik at ikke felles tid kun går med til administrativ planlegging eller formidling av informasjon som allerede er kjent.
Min vanskeligste situasjon
Som kontaktlærer får man mange vanskelige situasjoner i fanget, og mange av dem er det helt umulig å forberede seg på. Min aller vanskeligste situasjon var da to av elevene mine kolliderte på vei til skolen. Den ene ble drept umiddelbart, den andre ble svært alvorlig skadet. Min jobb ble blant annet å informere og trøste elevene, møte foreldrene, forberede begravelse og sette i verk tiltak i tett samarbeid med helsesykepleieren og rådgiveren for de elevene som var mest berørt. Samtidig skulle jeg takle min egen sorg.
Håret mitt ble grått det skoleåret, og ledelsen var i liten grad der for meg. Det gikk greit, men jeg har senere tenkt at skolen nok ikke hadde gode nok rutiner for å ta vare på oss som arbeidstakere i en slik ekstrem situasjon. De hadde rutiner for å tenne lys, flagge på halv stang og arrangere samtaler med prest, politi og annet hjelpeapparat umiddelbart etter ulykken. Men så kom det langsiktige arbeidet i en klasse der flere av elevene slet med ettervirkningene av å miste gode venner. Som kontaktlærer har jeg også flere ganger vært den første elevene har snakket med om overgrep og store problemer hjemme.
Hva skal og kan jeg følge opp, og hva skal jeg formidle videre i systemet? Det er ikke alltid eleven vil at andre skal vite, og da kommer man opp i dilemmaer. Å bære alt alene er uansett ikke en god løsning. Å søke råd hos kollegaer og ledelse har vært min strategi.
Å strekke seg langt
For noen år siden leste jeg romanen «Klassen» av Marte Spurkland. Den er basert på fortellinger fra en virkelig klasse, og norsk- og kontaktlæreren gjør en formidabel innsats for elevene sine. Hun jobber med elevene både på dag- og kveldstid, og stiller opp for dem i en grad som langt overgår de tidsressursene som er satt av. Hun legger ned mye arbeid i jobben som faglærer, men som kontaktlærer tar hun mer ansvar enn nødvendig. Kontaktlæreren bør ikke være mor, far, psykolog, helsesykepleier, rådgiver eller sosionom for elevene. Det er en oppskrift på utbrenthet å skulle hjelpe og redde alle, og velferdsstaten har systemer for å følge opp selv om vi ofte synes det går for sent.
Faglærer og kontaktlærer skal motivere elevene og jobbe for å få gode relasjoner. Da går læringsarbeidet ofte lettere. Men hvor langt skal vi strekke oss? I et innlegg i Aftenposten forteller en ganske fersk lektor at hun holdt på å gi opp læreryrket. Hennes løsning var å bruke mye ekstra tid i kantinen og på fritiden til å bli kjent med elevene, og hun opplevde at det hjalp. Det er en beundringsverdig innsats, men er det egentlig riktig at lektoren skal bruke mye mer tid enn det hun får betalt for? Burde ikke skolen sette av ekstra ressurser til å følge opp elever som sliter? Skolen må sørge for at disse elevene møter trygge voksne, og at skolen blir en god lærings- og integreringsarena. Det er ikke bare enkeltlærerens ansvar.
Lektoren som ble filmet under skjørtet, opplevde en vanskelig situasjon, og hun regnet med å få støtte av skolens ledelse. Arbeidsgiveren stilte ikke opp og tok ikke det ansvaret han burde ha tatt. Lektoren var modig og tok belastningen med å anmelde sin egen elev og gjennomføre rettssaken. Hennes mot og styrke banet veien for en viktig prinsipiell dom som tydelig slår fast lærernes rettssikkerhet og at vi når vi er på jobb, skal vi ha et tydelig vern mot overgrep. Lektoren kunne ha valgt å tie om saken, men hun godtok ikke en bagatellisering av hendelsen fra skolens side. Hun søkte hjelp hos fagforeningen sin og vant frem. Retten slo fast at det var «hensynsløs adferd i lovens forstand».
Koronautfordringene
NIFUs rapport fra skolestengningen «Spørsmål til Skole-Norge Analyser og resultater fra Utdanningsdirektoratets spørreundersøkelse til skoleledere, skoleeiere og lærere under korona-utbruddet 2020» viste at 36 prosent av de videregående skolene ikke hadde retningslinjer for å kartlegge sårbare elever, og 14 prosent av lærerne i videregående oppgir at de ikke hadde oversikt over de sårbare elevene i sine klasser under skolestengningen. 70 prosent av lærerne oppgir at de ikke har fått kontakt med enkelte elever. Undersøkelsen sier lite om hva man gjorde, og kommentarer i vår egen medlemsundersøkelse tyder på at det var svært ulike tilnærminger, mer eller mindre systematisk og tilfeldig. Mye ble overlatt til den enkelte kontaktlæreren og faglæreren på en del skoler, mens andre opprettet team og noen oppsøkte elevene hjemme dersom de ikke oppnådde kontakt på andre måter.
Skolestengningen er det ferskeste og beste eksemplet på at Skole-Norge klarer å håndtere vanskelige situasjoner. Rundt 80 prosent av skolelederne og lærerne oppgir i NIFU-rapporten at de i liten eller ingen grad hadde erfaring med å organisere undervisning for elever som ikke er på skolen. De ble kastet ut i en situasjon der mye ikke var på plass når det gjelder digital infrastruktur, læremidler og kompetanse. Så hva vet vi at lektorene og lærerne gjorde? Jo, de brettet opp ermene og brukte svært mye ekstra tid. Flertallet i vår medlemsundersøkelse fortalte at de brukte fire–seks timer mer i uka, noen mer enn tolv timer i uka. De tok ansvar, som vanlig, for egen kompetanseutvikling og fant løsninger.
Dette skoleåret innføres fagfornyelsen, og det kan ligge an til at det blir nye perioder med skjermskole. Skoleledelsen vet dette og må planlegge godt for at arbeidsforholdene blir bedre uansett hva som skjer. Planlegging og beredskap i tett samarbeid med fagmiljøer og tillitsvalgte er svært klokt for å kunne løse vanskelige situasjoner uansett.
Godt nytt skoleår, og lykke til med å takle alle utfordringene som garantert kommer!
Denne kommentaren er publisert i Lektorbladet #4 2020.
Illustrasjonsfoto: iStock