Tekst: Gro Elisabeth Paulsen, leder i Norsk Lektorlag
«Mensa rotunda», svarte lille Marius og døde. Denne setningen i Kiellands roman Gift har hatt en bemerkelsesverdig seiglivet innflytelse på norsk skoledebatt. Romanen utkom i 1883 og skildrer blant annet en uvettig og åndsløs pedagogikk i datidens latinskole. I over hundre år har den blitt brukt som «bevis» og pedagogisk-medisinsk advarsel: Drilling og terping gjør elevene dumme, servile og fører i verste fall til hjernebetennelse og død. Lille Marius passet godt som symbolfigur for 68-ernes ungdomsopprør mot professor- og lektormakt ved landets utdanningsinstitusjoner. Ironisk nok fikk kritikken av kunnskapsautoriteter, pensum og kanon slik gjennomslagskraft at dagens elever knapt lenger vet hvem Lille Marius var. Hvis han da ikke er eldstesønnen til kronprinsesse Mette-Marit?
Latin har lenge hatt stauts som det ultimate fremmedspråk – eller rettere sagt fremmedgjørende språk, i norsk sammenheng kun i konkurranse med det som er «helt gresk». Latinen ble beskyldt for å være død, et akademisk elitespråk uten snev av folkelighet og norskhet, ikke autentisk og ikke «naturlig». Dessuten et språk som krever presis forståelse av grammatiske strukturer. Lenge før Kiellands tid hadde Holberg i sine karakterkomedier anvendt latinkunnskap som det mest karakteristiske trekket ved narraktige åndssnobber og livsfjerne akademikere. Heldigvis ser det ut til at dagens unge ikke har de samme fordommer mot latin som generasjonene før dem. Latin er blitt spennende, verdt å lære, en sjelden ferdighet som gjør at man skiller seg ut i mengden. Det hjelper selvsagt også at Kunnskapsdepartementet 18.februar i fjor meldte at bestemmelsen om tilleggspoeng ved opptak til høyere utdanning, som inntil da hadde omfattet realfag og fremmedspråk, var utvidet til å omfatte programfagene latin og gresk innenfor fagområdet Antikkens språk og kultur. I den forbindelse uttalte kunnskapsminister Røe Isaksen: «Latin er Norges eldste skolefag, og latin og gresk har hatt stor betydning i vårt samfunn. Det er en viktig del av vår kulturarv. Vi ønsker at disse fagene fortsatt skal være mulig å velge for elever i den videregående skolen». Dette slutter vi oss til.
En økt interesse blant elevene vil imidlertid ikke uten videre kunne imøtekommes av skolene. Latinkyndige lærere er en utdøende rase. Ny teknologi kan komme disse smale fagene til hjelp, gjennom digitale læringsressurser og fjernundervisning. Ett eksempel er Lær latin med VIATOR[i] på nettsidene til Det humanistiske fakultet ved Universitetet i Oslo, og et annet det britiske Cambridge Latin Course[ii] for Independant Learners. Særlig for språklærere som allerede har et solid grunnlag innen filologi og studieteknikk, kan digitale kurs fungere som etterutdanning og kompetansegivende merutdanning. Det er som kjent slik at jo flere språk man kan, jo lettere er det å lære ett til. Sett på en slik bakgrunn er det synd at dagens krav til studiekompetanse kun omfatter ett fremmedspråk i tillegg engelsk, mens både engelsk, tysk og fransk tidligere var obligatorisk, også for dem som hadde full fordypning i realfag.
Antall elever som har valgt fordypning i fremmedspråk de siste årene, er stadig foruroligende lavt, på tross av tilleggspoengene. Næringslivet etterspør språkkompetanse med tilhørende kulturforståelse, samtidig som søkningen til programfag i språk er så lav at mange skoler har lagt ned tilbudet. I begynnelsen av mars arrangerte NHO i samarbeid med UiO og Norsk-Tysk Handelskammer et seminaret i en rekke av flere om behovet for økte kunnskaper i tysk språk og kultur. Det ble pekt på at Tyskland er Norges viktigste handelspartner i Europa.[iii] De politiske og økonomiske utsiktene tyder på at ungdom som velger å lære seg tysk, gjerne gjennom et studieopphold i Tyskland, vil være svært attraktiv arbeidskraft i fremtiden. Tysk språk vil ikke bare være nyttig i en yrkessammenheng, men åpner dørene til det tyske og sentraleuropeiske kulturområdet. Berlin er allerede kjent som en pulserende kulturmetropol og et sted som generer kreativitet og idérikdom. Tyskland kvitter seg med sitt rykte som industritraust og/eller støvete klassisk-dannet. Berlin-prosjektet ved Kongshavn videregående skole i Oslo, som tilbyr norske elever et skoleår (Vg2) på en skole i Berlin, er et eksempel til etterfølgelse, selv om det nok først og fremst er et tilbud for flinke elever. Å lære et språk ved «naturmetoden» samtidig som man bruke det fremmede språket for å lære andre fag, er krevende. Men kanskje er det nettopp slike harde og stimulerende undervisningstilbud som skal til for å gjøre språkfagene mer attraktive? Elevsentrismen i norsk skole har bidratt til en del tilrettelegging, forenkling og tilpasning, – beste mening for å gjøre læring lett, at det har endt i uutholdelig letthet. Det kommer lite mestringsglede ut av å fikse trivialiteter.
Det er ingen tilfeldighet at det er blitt nødvendig med egne skolepolitiske tiltak for å redde realfag og fremmedspråk, som krever utholdende innsats. I disse fagene gjør man feil inntil man gjør det korrekt, og det må man tåle. Grammatikk-angsten har vært like sterk som den mer omtalte matematikk-angsten i norsk skole, og grammatikkangsten har særlig rammet tyskfaget. Fremmedspråklærere i videregående skole merker godt at elevenes kunnskaper om norsk grammatikk er svakere enn før. Dette gjør det også tyngre å undervise i skriftlig sidemål og i språkhistorie og i de små smakebitene av norrønt språk som fortsatt presenteres for elevene. Når vi nå ser en økende interesser for latin, tysk og andre fremmedspråk, kan det bety at norsk ungdom er i ferd med å fri seg fra grammatikkskrekken og spøkelset av Marius. Kanskje de er bent fram nysgjerrige på konjunktiv og 2.kondisjonalis?
Desto mer synd er det at Lærerløftet og etterutdanningstilbudet i 2015 helt mangler godbiter for fremmedspråklærere.[iv] I 2005 ble det øremerket 20 millioner kroner til videreutdanning i fremmedspråk, men etter det har fagområdet kommet i skyggen. Norsk Lektorlag har i flere omganger argumentert for at fremmedspråklærere bør få etterutdanning ved studieopphold utenlands, i sine respektive språkområder, men forslaget har møtt sterk, men lite åpen, motstand. Etterutdanningsmidlene har nok vært sett på som viktig inntektskilde for lokale høgskoler. I regjeringens Tysklandsstrategi fra mai 2014 [v]gis begrunnelsen for at Tyskland er så viktig for Norge, og regjeringen vil «stimulere til økt interesse for tysk språk og Tyskland i skolen og blant studenter.» Norsk Lektorlag mener at dette bør følges opp med øremerkede midler til etter- og videreutdanning for både tysklærere og tysklektorer. Det vil være enkelt å finne tilbud av høy kvalitet gjennom Goethe-Institut, og det finnes ingen unnskyldning for kommuner og fylkeskommuner som forsømmer å tilby sine tysklærere og –lektorer etterutdanning.
En kartlegging[vi] av kompetanse og alder på de som underviste i fremmedspråk allmennfaglig studieretning ( tilsvarende SSP) skoleåret 06/07, viste at en stor andel (57-60 prosent) av fremmedspråklærene på det tidspunktet var over 50 år. Blant matematikklærerne og fysikklærerne fant man en tilsvarende aldersfordeling, og man satte i gang flere tiltak for å sikre realfagskompetansen. Språkfagene har fått mye mindre oppmerksomhet, selv om en stor andel fremmedspråklærere nå har passert pensjonsalder. Deres avgang har gått ubemerket hen, fordi færre elever har valgt fordypning, fagtilbudene er lagt ned, og fagmiljøene har fått forvitre i stillhet.
Fremmedspråklærerne har også møtt mindre forståelse i Utdanningsdirektoratet. Etter flere års kamp fikk både matematikk og andre realfag gjennomslag for kravet om at nasjonalt gitt eksamen skal bestå av én del uten hjelpemidler. Fremmedspråklærere fortviler over en eksamensform som åpner for fusk og bruk av digitale oversettelsesprogram. I Norsk Lektorlags medlemsundersøkelse høsten 2014 ba vi blant annet våre medlemmer i skolen om å ta stilling til utsagnet: Elever i studiespesialiserende program blir godt forberedt til å møte det akademiske nivået på fagene i høyere utdanning. Fremmedspråklærerne[vii] skilte seg ut ved at hele 32,4 prosent sa seg helt eller delvis uenig i dette, markant over gjennomsnittet av alle fag, der 22 prosent var helt eller delvis uenig. Blant fremmedspråklærere som hadde arbeidet i skolen mer enn 5 år, svarte drøyt 18 prosent at de hadde opplevd en forverring, og 45 prosent en stillstand, når det gjaldt muligheten til etter- og videreutdanning. Det er liten tvil om at fremmedspråk har havnet i en utdanningspolitisk skyggedal. Vi har verken internasjonale undersøkelser eller nasjonale prøver som kan kaste lys over tilstanden. Næringslivets etterspørsel og ungdoms økende interesse for språkutdanning gir imidlertid håp om at fremmedspråkene nå står foran en oppblomstring.
Også økt forskning på hvordan hjernen fungerer og betydning av å lære språk og begreper, vil bidra til større forståelse for at fremmedspråkopplæring i skolen er et stort og nødvendig gode for elevene, ikke en unødvendig byrde. Næringslivets behov er viktig, Produktivitetskommisjonens påminnelse om at det norske samfunnet må være økonomisk bærekraftig også i fremtiden er viktig. At ungdom kommer i arbeid og unngår arbeidsløshet er meget, meget viktig. Men det å lære fremmedspråk har også en verdi i seg selv, og virker utrolig stimulerende på den enkeltes personlige utvikling og dannelsesprosess. Verden blir rett og slett rikere når man har flere begreper. Et artig forskningsfunn har bekreftet hvordan antallet ord for ulike farger påvirker evnen til å se forskjell på farger. [viii] Dette stemmer med Ludwig Wittgensteins tanke om at språkets grenser er verdens grenser. De fleste kjenner seg igjen i dette: Man ser bare «småfugl» inntil man har lært navnene på gråspurv, bokfink, gransanger, løvsanger osv. eller bare «gule blomster» inntil man setter navn på hestehov, løvetann, smørblomst osv. Begrensningene i eget begrepsapparat forblir usynlig inntil man utvider det, enten gjennom fagspråk, fremmedspråk eller metaspråk. Wer fremde Sprachen nicht kennt, weiss nichts von seiner eigenen.[ix] Det er derfor både korttenkt og snevert å begrense språkopplæringen ved kutte ut og kutte ned fremmedspråkopplæringen til «noe man har bruk for.» Utallige barn og unge har lest Harry Potter, og de som kan litt latin, har funnet mer å more seg over enn de som ikke kan. Verden blir morsommere med flere språk, og det inkluderer det metaspråket vi gjerne omtaler som «grammatikk».
Det er mer enn 130 år siden Lille Marius bukket under for hjernebetennelse, og vi kan endelig ta et oppgjør med tanken om at grammatikk er skadelig. En ny generasjon fremmedspråklærere og lærerutdannere får oppgaven, og våre skolemyndigheter må nå støtte oppunder. Skolepolitikere og skoleledere som har oversett og forsømt vedlikeholdet av fremmedspråkkompetansen i skole, burde ha møtt mye hardere kritikk og sterkere motstand fra den generasjonen språkfolk som nå går i pensjon. Mea culpa, mea culpa, mea maxima culpa.
Denne lederen sto på trykk i Lektorbladet nr. 2/2015
[i] https://www2.hf.uio.no/ifikk/viator/reklame.html
[ii] https://cambridgescp.com/Upage.php?p=clc^top^home
[iii] https://www.nifu.no/news/trenger-mer-tysk
[iv] https://www.udir.no/Utvikling/Studietilbud-2015/?c=Vu1To7_Vu8To10_Vu8To13_VuYf
[v] https://www.regjeringen.no/nb/dokumenter/Regjeringens-Tyskland-strategi/id762539/
[vi] NIFU 29/07. Turmo og Aamodt: Pedagogisk og faglig kompetanse blant lærere i videregående skole. En kartlegging.
[vii] 180 fremmedspråklærere svarte
[viii] https://forskning.no/menneskekroppen-hjernen/2011/04/voksen-hjerne-kan-vokse-raskt
[ix] Den som ikke kjenner fremmede språk, vet ingenting om sitt eget. Sitat av J.W.Goethe