Norsk skoledebatt har ofte havnet i en tofrontskrig. Noen hevder at skolen er for streng, for slitsom, for krevende, og at vi derfor må avskaffe eksamen, fraværsgrenser, faste kunnskapskrav og sanksjoner ved brudd på ordensregler.
Fra motsatt hold hevdes det at skolen er blitt en varmestue der lefling med ungdomskulturen fører til svak og tilfeldig kunnskapskultur, urolige arbeidsforhold og maktesløse lærere.
Vanskelig å bortforklare
Det går alltids an å finne eksempler som støtter de ulike standpunktene. Rapportene fra PISA, PIRLS og TIMMS har imidlertid gjort det vanskelig å bortforklare middelmådige resultater på tross av mange fine handlingsplaner, slik som den siste realfagsstrategien. Det verste er kanskje rapporter som forteller at skolens vitnemål, som skulle borge for god studiekompetanse, kan dekke over alvorlige mangler: Altfor mange elever kommer til kort når de prøver seg på akademiske studier. De evner rett og slett ikke å lese og skrive på et akseptabelt nivå, og har heller ikke vilje til å lese krevende tekster, sier professor Espen Ytreberg i Morgenbladet og Khrono.
Han er ikke den første som tar bladet fra munnen. Vi er mange som har vært urolige for kunnskapskulturen i skolen, og som derfor har ønsket både tydeligere faglig styring og fastere kunnskapskrav til både elever og lærere. Slike «gammeldagse» tanker har blitt møtt med politiske ønsker om å gjøre skolen mindre fagorientert og mer elevsentrert. Elevenes trivsel og personlige utvikling er mye viktigere enn den faglige, sies det, som om det finnes en motsetning her.
Elevenes trivsel og personlige utvikling er mye viktigere enn den faglige, sies det, som om det finnes en motsetning her.
Etter flere tiår med sterkere satsing på mer tilpasset og individorientert undervisning kan det ikke påvises bedring, verken av faglige resultater eller av elevenes personlige utvikling.
Mobbing, vold og omdømme
Det finnes flere eksempler som viser at det sosiale klimaet i skolen ikke utvikler seg i ønsket retning. Etter tiår med innsats mot mobbing påvises heller forverring enn forbedring. Flere undersøkelser tyder også på at vold mot lærere er et utbredt og økende problem, og verst er det i barneskolen. Forsker Bård Skåland ved OsloMet kaller det et slags sammenbrudd i sosialiseringen.
En meget alvorlig sak i Oslo handler om Clemens Saars, som ble skadet for livet av en tidligere elev. Noe av det verste ved flere av disse sakene er at skoleledere feier dem under teppet. Av hensyn til skolenes omdømme lar man seg merke minst mulig av grenseoverskridende elever. Man dekker seg bak idealer om toleranse og romslighet overfor unge som sliter, men leverer indirekte et budskap om at både medelever og lærere må finne seg i å få sitt arbeidsmiljø ødelagt. Da får vi en opplæring i at skjellsord og trusler om vold lønner seg, og at de få «verstingene» står fritt til å sluke lærernes krefter.
Skolens «skjulte pensum» undergraver dermed skolens offisielle mål om en individorientert læringskultur som reelt ivaretar både faglig og personlig utvikling for alle.
Selvregulering som biprodukt
Politikere har forsøkt å fikse egne løfter om tilpasset og individsentrert undervisning ved å innføre bruk av arbeidsplaner og større ansvar for egen læring. Man har verken kunnet eller villet øke ressursene i skolen, slik at elever kunne undervises og følges opp i så små grupper at reell lærerstyrt og individtilpasset undervisning er mulig. I stedet gjelder parolen om mest mulig selvregulert «læring». Da blir skolens hovedoppdrag å oppdra elevene til å fikse denne formen for skolegang. Men er det mulig å lære seg å bli selvregulert og selvstendig innenfor frie og løse rammer, eller er selvregulering et biprodukt av fastere pedagogiske rammer?
Sosiolog Ove Skarpenes stiller dette spørsmålet. Han peker på at både læringen og kunnskapen i skolen i dag er individualisert. Samtidig er standardiserte kartlegginger, vurderinger og tester blitt sentrale virkemidler. Han spissformulerer det slik: Elevene skal læres til å være seg selv, og eleven oppfordres til å bevege seg innover i seg selv for å finne motivasjon for selvregulert læring og for å finne sin egen private litteraturtolkning, historieforståelse eller livsmestringsstrategi. På samme tid skal elevenes ulike prestasjoner i større grad testes og vurderes. Han peker på en merkelig og selvmotsigende konstruksjon.
Det politiske verdikompromisset
Troen på den individorienterte kunnskapen og læringskulturen kan sees som et politisk verdikompromiss mellom den venstreradikale, progressive pedagogikken og den nyliberale markedslogikken. Begge vektlegger selvrealisering, individuell autentisitet og elevsentrert læring. Kunnskap i skolen vurderes ut fra om den er relevant for den enkelte elev, heller enn om den er relevant for samfunnet. Skarpenes peker på at en slik idé kan ha uintenderte konsekvenser i skolen og skape det Thomas Ziehe (2004) kaller en fremmedhetsaversjon.
Med det tenker han på at elevene blir så vant til at utdanningen er tilpasset deres horisont, deres forventninger og personlige interesser, at de reagerer med uvilje og motstand mot noe ukjent. I et slikt skoleklima vil elever også «ha rett» til å sabotere undervisning som er kjedelig, eller til å trakassere lærere som krysser deres umiddelbare behov. Standardisert faglig vurdering vil mangle legitimitet og blir personlig krenkende. Standardisert vurdering av elevens autonomi og selvregulering blir enda mer krenkende.
Det er kanskje ikke rart at unge blir provosert og føler seg sviktet av den åpenbare dobbeltkommunikasjonen i skolen: Også individuelle litteraturtolkninger og private historieforståelser og matematikksvar skal vurderes og kompetansemåles.
Skyhøye ambisjoner
Læreplansynet i dagens skole er stadig basert på argumenter om at kunnskap raskt blir utdatert, og derfor må fagene finne (andre og) varige byggesteiner eller kjerneelementer, slik som metoder, kritiske tenkemåter og problemløsning. Forventninger til den faglig kompetente eleven vil dermed ikke kunne skilles fra forventingene til den sosialt og emosjonelt kompetente elev. Samtidig som kunnskapskulturen blir mer utydelig, trer kravene til elevenes personlige selvregulering og modenhet skarpere frem, blant annet gjennom vurderingskriteriene.
Skolesystemets ambisjoner for elevene er på den ene siden skyhøye, på den andre siden helt flytende og ettergivende.
Skolesystemets ambisjoner for elevene er på den ene siden skyhøye, på den andre siden helt flytende og ettergivende. Kanskje formidler skolen et dobbeltsyn som ikke er sunt, verken for elever eller lærere?
Å vedta barns utvikling
I Sverige har man fra og med høsten 2022 gitt opp tanken om at systemet kan vedta barn og unge til å bli ansvarlige, selvstendige og analytiske mennesker. Utdanningsminister Anna Ekström sier til SVT at de nå har omformulert kunnskapskravene i den svenske grunnskolen og legger større vekt på faktakunnskap. De gamle læreplanmålene var for utydelige og stilte for høye krav til analytisk kompetanse i for tidlig alder.
Her er svenskene i takt med nyere hjerneforskning: Den viser betydningen av pannelappen (prefrontal cortex) for menneskets evne til planlegging, gjennomføring, selvkontroll og forståelse for fremtidige konsekvenser på et nivå som faktisk gjør oss til mennesker (Marta Roa Syvertsen: Menneskehjernen). Den viser også at denne delen av hjernen modnes seint og ikke er fullt utviklet før i 22–24 års alder. Det betyr at barn og ungdom biologisk sett ikke er gode på langsiktig konsekvenstenkning og ikke kan overlates til egen selvregulering. Det er på tide med en skolepolitisk vurdering av hva dette innebærer.
Første skritt på veien til individuell tilpasning i skolen vil være tilpassede forventninger til unge menneskers biologiske forutsetninger. Deretter må skolens ressurser rettes inn mot kunnskaps- og opplæringsmål som er realistiske innenfor de praktiske og økonomiske rammene man faktisk har.
Det store ideologiske kompromisset mellom den skolepolitiske venstre- og høyresiden er bekvemt for skolens øverste ledelse, men det virker tilslørende og forverrer skolens problemer.
Denne artikkelen er publisert i Lektorbladet #2 2023 (lenke).