Gjennom lærerspesialistordningen er læreryrket blitt mer spesialisert. Eller er det egentlig det? En ny regjering bør se på både innholdet og rammene for ordningen på nytt.
Regjeringen ønsker 3000 lærerspesialister innen 2023. Formålet med den nye funksjonen er å heve yrkets status og styrke profesjonsfellesskapet i skolen.
Selv om ordningen har et stort potensial, er premissene uklare.
Høyere status er ment å bidra til å øke rekrutteringen til læreryrket. Lærerspesialistfunksjonen gir nemlig muligheter for forfremmelse, lederansvar og høyere lønn.
Forventningen hviler på et premiss om at mulige søkere til lærerutdanningen anser karrieremuligheter som viktig for valg av yrke. Slik er det i mange andre yrker, men lærere har historisk hatt en flat organisering.
Vil da nye studenter fristes av flere karriereveier?
Blir likere statusyrker
Lærerspesialistfunksjonen gjør at læreryrket på papiret blir likere statusyrker som medisin og jus, der spesialiseringsmulighetene er mange.
Her tar studentene først en grunnutdanning. Så kan de bygge på med spesialiserte videreutdanninger som kvalifiserer til spesialiststillinger i arbeidslivet.
Det er slik sett forståelig at myndighetene i 2016 opprettet videreutdanninger for lærerspesialister. Dermed kan formell utdanning avgjøre om man skal anses som spesialist eller «vanlig» lærer.
Ingen krav om videreutdanning
Slik er det likevel ikke blitt. Det er nemlig ikke et krav om å ha tatt lærerspesialistutdanningen for å tre inn i funksjonen som lærerspesialist. Dette fører til at lærernes karrieremuligheter i praksis ikke endres i nevneverdig grad.
Vel så utfordrende er det at man med lave formelle krav risikerer at hverken lærerspesialistene eller selve ordningen får legitimitet blant lærerne.
For hvordan kan man anerkjenne at noen er spesialister hvis man er usikker på om de egentlig kan noe mer eller noe annet enn andre?
Spørsmålet fremstår særlig betimelig i en tid der det utdannes lærere med femårig mastergrad og læreres kompetanse jevnt over styrkes.
Med lave formelle utdanningskrav vil lærerspesialistene med andre ord kunne forsvinne i et mylder av kompetente kolleger.
Blir fagfellesskapene sterkere?
Lærerspesialistordningens andre formål dreier seg om å styrke profesjonsfellesskapene i skolen. I dette ligger en forventning om at lærerspesialistene vil være en ressurs for sine lærerkolleger. Det kan de være for eksempel gjennom observasjon, veiledning eller ved å utfordre etablerte praksiser på skolen.
I min nylig avlagte doktorgrad ved Senter for profesjonsstudier (Oslo Met) finner jeg imidlertid at lærerspesialistene i liten grad utførte slike oppgaver.
Arbeidet besto i stor grad av oppgaver de hadde allerede før de gikk inn i lærerspesialistfunksjonen. Fremfor å synliggjøre den nye rollen ble denne heller fordekt i andre lederroller de allerede hadde.
Ordningen utfordrer likhetsidealer
Historisk har lærere gjerne vært beskrevet som sterkt likhetsorienterte. Rådende sosiale og relasjonelle normer antyder at man ikke skal stikke seg ut. Med høyere lønn og utvidede ansvarsområder er det slik sett ikke overraskende at både rektorene og lærerspesialistene i liten grad synliggjorde den nye rollen.
Men avhandlingen gir også tegn på at læreres likhetsnormer kan synes å være i endring.
For eksempel var lærerspesialistenes kolleger positive til at enkeltlærere gjennom ordningen tok særlig ansvar for å drive det faglige utviklingsarbeidet. Samtidig indikerer funnene at andre relasjonelle normer fortsatt står sterkt. For eksempel at man ikke må blande seg i kollegers arbeid i klasserommet.
Myndighetene har ikke satt høyere formelle utdanningskrav enn grunnutdanning for å tre inn i lærerspesialistrollen. Da kan det se ut til at de overser det faktum at ordningen utfordrer de historisk sentrale og viktige likhetsidealene i læreryrket.
Dette er spesielt synd fordi lærere i økende grad ser ut til å akseptere forskjeller i ansvar, kunnskap og lønn.
Rammene for ordningen må sies i liten grad å bygge oppunder denne utviklingen. De bidrar lite til at egalitære holdninger skiftes ut med idealer om differensiering, forfremmelse og en erkjennelse av at noen lærere har en ekspertise som ikke andre har.
Behov for nye retningslinjer
Lærerspesialistordningen har stort potensial til å styrke læreres status og utviklingsarbeid. Men dersom målene skal realiseres, er det behov for både tydeligere og høyere formelle kvalifikasjonskrav for å tre inn i lærerspesialistfunksjonen.
En ny regjering bør gå dialog med profesjonen for å utforme disse kravene. Slik kan lærerspesialistene skille seg fra andre lærere i praksis, ikke bare på papiret.
Samtidig er det nødvendig at profesjonen ikke bare involverer seg i debatten om rammene ved ordningen, men også innholdet. Særlig bør spørsmål løftes om hva som skal være lærerspesialistenes ansvarsområder, hvilke likhetsnormer som bør ivaretas, og hvilke som bør utfordres.
På den måten vil man trolig øke sjansene for at rollen hever profesjonens status og styrker profesjonsfellesskapene.
Innlegget er tidligere publisert i Aftenposten.
Lektorbloggen publiserer stoff om norsk skole og utdanningssystemet. Innlegg fra gjesteskribenter er ikke Norsk Lektorlags standpunkter.