Denne kommentaren er først publisert i Dagbladet 18. februar 2021.
Det er mye som er moro med den moderne, digitale hverdagen. Men det er ikke til å komme fra at den stykker opp tankene våre. Tradisjonelle medier så vel som sosiale medier, YouTube og de tusen meldingsappene som finnes: Alt napper i oppmerksomheten og gjør det vanskeligere å holde tråden gjennom en roman, en spillefilm, et lengre resonnement. Vi lever et liv i snutter.
Dette er en utvikling som man skulle tro at den norske skolen ville være opptatt av å motvirke. Men nei. Et forslag til en ny ordning for skriftlig eksamen i norsk for tiende klasse er nettopp blitt lagt fram, etter å ha blitt utarbeidet av Skrivesenteret ved NTNU, på oppdrag fra Utdanningsdirektoratet. Det er i praksis en lang og smertefull kapitulasjonserklæring. Eksamen har til nå vært todelt, der en del har bestått i å skrive en lengre tekst. Eleven har fått fem timer på begge oppgavene. Det nye forslaget går ut på å splitte opp eksamen i tre korte deloppgaver.
Eksempeloppgavene som er lagt fram er banale lese- og skriveøvelser som i svært liten grad gir elevene mulighet til å vise fram sin evne til å resonnere, eller til å få fram hvordan de forstår og bearbeider innholdet i norskfaget. I den ene blir eleven oppfordret til å gi en sekstenåring tilbakemelding på et leserinnlegg. «Skriv tilbakemeldingen i tre avsnitt», står det. «Det første avsnittet skal handle om den språklige stilen til Kalle, det neste om kildebruken hans, og det siste om tekstens formalia».
Men til syvende og sist er jo ikke en elev noe annet enn en murstein til i muren, var det ikke slik det var?
Med andre ord: Disse eksamensoppgavene oppfordrer eleven mer eller mindre til å fylle ut et skjema som skal være så enkelt som mulig å vurdere, ikke til å skape en selvstendig tekst der han eller hun selv kan vise kreativitet og kompetanse i møte med en idé eller et faglig emne. Det vil bli færre oppgaver som åpner for tolkning, for at elevene kan utforme besvarelsen selv. Men til syvende og sist er jo ikke en elev noe annet enn en murstein til i muren, var det ikke slik det var?
Det er dessverre slik at mange fryktelig dumme reformer er springer ut av de beste intensjoner. Omleggingen er begrunnet med en bekymring for at dagens helhetlige vurdering av en eksamensoppgave kan være urettferdig og lite gjennomsiktig, at det kan være vanskelig for elevene å vite hva sensor har lagt vekt på, og at det vil være mer realt overfor dem å la dem vise hva de kan på flere områder, så det ikke blir så ødeleggende hvis de blir prøvd i noe de ikke kan. Men mye av denne bekymringen er dårlig fundert.
For det første må de to sensorene som skal bedømme en oppgave i dag kunne begrunne sin vurdering gjennom et ganske detaljert og spesifikt skjema. Det er ikke et system som åpner for at de lar seg styre av innfall, intuisjon eller smak. Dersom Utdanningsdirektoratet synes det er behov for en enda mer spesifikk vurdering, ville det være mulig å utarbeide kriterier etter modell fra eksamen på videregående trinn, der skjemaet sensorene må fylle ut er enda mer detaljert.
For det andre skal du ikke snakke med mange sensorer i norsk før du får høre at de ofte er påfallende enige i vurderingen snarere enn uenige. Drevne norsklærere vet rett og slett ofte hvor skalaen ligger. Dersom de ikke er enige går oppgaven videre til en oppmann. I tillegg kan eleven klage og få ny vurdering, noe som gjør at inntil fem sensorer kan komme til å se på samme oppgave. Historier om elever som bykser fram etter å ha klaget finnes, naturligvis, men i de framstår som unntak.
Og i dette tilfellet kan ønsket om større gjennomsiktighet ha en høy pris. Det er så mye, om det er opplevelsen av et litterært verk eller debatten om et samfunnsproblem, som er for komplekst til å la seg fange i noen få, korte avsnitt. Ettersom verden flimrer forbi i stadig høyere hastighet vil evnen til å holde noe fast, se en sak fra flere ståsteder, bygge opp et resonnement over flere sider, bli stadig viktigere. Denne evnen må læres. At den norske grunnskolen nå løfter hendene i været og mer eller mindre gir opp dette ansvaret, er et slags svik.
Alle vet at eksamen er styrende for undervisningen.
Til dette vil Utdanningsdirektoratet sikkert innvende at elevene fremdeles skal skrive lange tekster som skal være grunnlag for standpunktkarakteren. Dette er et naivt argument. Alle vet at eksamen er styrende for undervisningen. Den lærer som ikke forbereder og trener elevene på hva de vil møte på den avgjørende dagen, gjør ikke jobben sin. Det er også vanlig å bruke tidligere eksamensoppgaver i heldagsprøvene som skal ligge til grunn for standpunktkarakteren. Hvis disse oppgavene blir en skygge av hva de har vært, blir det vanskeligere å gjennomføre disse prøvene på en god måte.
Dette er alvorlig nok for ungdomstrinnet, om det ikke hadde vært for at det også er liknende prosesser i gang for videregående skole. Signalene går ut på at det også her vil være snakk om en liknende oppstykking. Det vil gjøre at norskfaget vil fungere langt dårligere enn i dag som forberedelse til videre studier, der elevene forventes å kunne forholde seg til og produsere lange og komplekse tekster.
Men om så skulle være, vil det i alle fall gå en rett og konsekvent linje fra barneskolen, der skoleelever nå sitter og skriver små avsnitt i sneglefart med pekefingeren på en iPad, til videregående, der evnen til å tenke stort og langt blir nedvurdert. Det er en linje som sier at det er greit, tenk i snutter. Den store flukten, den komplekse tanken, er det ikke så farlig med.
Denne kommentaren er først publisert i Dagbladet 18. februar 2021.
Lektorbloggen publiserer stoff om norsk skole og utdanningssystemet. Innlegg fra gjesteskribenter er ikke Norsk Lektorlags standpunkter.
Foto: iStock