av Torstein Ulserød, jurist i Civta
Etter at Simon Malkenes, som er lærer i Oslo-skolen, omtalte problemer med egne elevers adferd i Dagsnytt atten 5. mars, har det pågått en heftig debatt om skolemiljø, inntakskriterier til videregående skoler og læreres ytringsfrihet. Malkenes mener systemet med såkalt fritt skolevalg i Oslo fører til for stor konsentrasjon av «problemelever» på enkelte skoler, noe som igjen skaper et dårlig læringsmiljø på disse skolene. Etter innslaget i Dagsnytt atten hevdet noen elever ved Malkenes sin skole at han hadde krenket dem. Dette førte til at Malkenes fikk beskjed av rektor på skolen der han jobber, om at de ville undersøke saken. På den ene siden mener noen elever at Malkenes har opptrådt krenkende, på andre siden mener enkelte lærere og politikere at Malkenes er en «superhelt» som kjemper for ytringsfriheten. Og mange, ser nå ut til å mene at det er noe alvorlig galt med systemet som gjør at lærere ikke tør å ytre seg i tilstrekkelig grad.
Jeg skal ikke gå nærmere inn på de konkrete problemstillingene som er reist i Malkenes-saken. Men det finnes et bakteppe for denne debatten, nemlig opplæringslovens bestemmelser om mobbing og krenkelse av elever. De gjeldende reglene om skolemiljø ble vedtatt av et enstemmig storting i fjor. Det er fristende å spørre hvor de politikerne som nå er ekstremt opptatt av ytringsfrihet og «tillitskultur», var den gangen. Det er for eksempel påfallende hvordan Arbeiderpartiets nestleder Hadia Tajik i Aftenposten 29.4 skriver høystemt om «arbeidsfolk som våger å være kritiske», eksemplifisert med Malkenes, uten å nevne med ett ord at det er det regelverket hun selv var med på å vedta for under ett år siden som hjemler de sanksjonene hun nå synes å være kritisk til. Regelverket Tajik og resten av Stortinget vedtok i 2017, kan ikke sies å være spesielt sterkt inspirert hverken av ytringsfrihetstanken eller tillit til de som arbeider i skolen. Og problemene mange nå peker på, var forutsigbare. Jeg skrev selv ganske kritisk om bakgrunnen for den loven vi nå har fått i 2015. (lenke til civita.no)
Et hovedgrunnlag for endringene i opplæringsloven i 2017 var det såkalte Djupedalutvalget som leverte NOU’en «Å høre til. Virkemidler for et trygt psykososialt skolemiljø» i 2015. Krenkelsesbegrepet var en del av lovverket om mobbing i skolen også før den siste revisjonen av kapittelet om skolemiljø i opplæringsloven. Men med Djupedalutvalget ble «krenkelser» løftet opp som det sentrale fenomenet som loven skal verne elevene mot. Utvalgets anbefalinger ble på dette punktet fulgt opp, blant annet ved at opplæringsloven nå fastslår at «skolen skal ha nulltoleranse mot krenking som mobbing, vold, diskriminering og trakassering» (§ 9 A-3). Og det er krenking, ikke mobbing, som utløser den nye aktivitets- og undersøkelsesplikten som førte til at skolen måtte ta personalmessige skritt i Malkenes-saken (§ 9 A-5).
Det er dermed sentralt å forstå hva som ligger i lovens krenkelsesbegrep. Det er klart at krenkelsesbegrepet er et videre begrep enn «klassisk» mobbing. Men hva som utgjør en krenkelse er ikke definert nærmere i loven, utover de eksemplene som er gitt. I lovproposisjonen vises det til at disse eksemplene «ikke er en uttømmende oppramsing», at «krenkelser omfatter både direkte handlinger og verbale uttrykk» og «mer indirekte krenkelser som utestenging, isolering og baksnakking». Det understrekes at «begrepet krenkelser skal tolkes vidt». Det presiseres riktignok at ikke «enhver kritisk ytring eller uenighet mellom elevene er ment å være omfattet», men utover dette ganske selvsagte forbeholdet, gir ikke proposisjonen noen konkret veiledning om hvor terskelen ligger.
Det gjør det relevant å se på hva slags forståelse av krenkelsesbegrepet Djupedalutvalget la til grunn. Lovproposisjonen fra Regjeringen inneholder nemlig ingen kritiske bemerkninger til utvalget når det gjelder forståelsen av hva som utgjør krenking, og utvalgets utredning betegnes generelt som «et viktig grunnlag for departementets arbeid med å sikre barn og unge et trygt og godt skolemiljø.» Djupedalutvalget «forstår krenkelser som et samlebegrep for ord eller handlinger der en persons verdighet eller integritet blir krenket. (..) Det er nok at episoden eller hendelsen fører til en subjektiv følelse av ubehag for den det gjelder, for at det skal utløse det utvalget foreslår som en aktivitetsplikt for skolen.» Utvalgets definisjon av krenkelser sett i sammenheng med nullvisjonen og aktivitetsplikten, som nå er lovfestet, tilsier at målet med mobbepolitikken er forskjøvet fra å skulle sikre elever et godt skolemiljø, i retning av å forhindre at elever opplever ubehag.
Dette må leses med forbeholdet i lovproposisjonen om at ikke enhver kritisk ytring eller uenighet skal anses som en krenkelse, og naturligvis også den viktige begrensingen som følger av den grunnlovsfestede retten til ytringsfrihet. Men det er likevel klart at Stortinget har vedtatt en lov der «krenkelse» skal forstås svært vidt. Og det er vanskelig å se hvordan det i praksis vil være noe annet enn et rent subjektivt begrep, det vil si at dersom en elev mener å være krenket, i betydningen har «følt ubehag», utløses skolens aktivitetsplikt.
Utdanningsdirektøren i Oslo, Astrid Søgnen, roter det likevel til når hun i et innlegg i Aftenposten skriver at Malkenes-saken «handler om elevenes skolemiljø, og ikke først og fremst ansattes ytringsfrihet. Debatten om saken er blitt uryddig fordi de to perspektivene er blandet sammen». Som Anine Kierulf skrev i et svar til Søgnen vitner dette om en svak forståelse av hvordan ytringsfriheten er vernet i vårt rettssystem: «Debatter om ytringsfrihet, som debatter om de fleste menneskerettigheter på noe annet enn et helt abstrakt plan, forutsetter faktisk flere perspektiver. De oppstår nesten alltid fordi ytringsfriheten utfordrer andre verdier, som personvern, trygghet eller retten til ikke-diskriminering.» Men slik opplæringslovens regler om skolemiljø er utformet, er det vanskelig å se at skoleledere har noe annet valg enn å undersøke nærmest enhver påstått krenkelse i tråd med aktivitetsplikten i loven, slik de har gjort i Malkenes-saken. Man kunne selvfølgelig ønske seg at alle, også skoleledere, alltid uttrykte seg helt presist om prinsipielle spørsmål om ytringsfrihet. Men det virker litt malplassert å rette skytset så ensidig mot skolebyråkrater, som Kierulf gjør, når regjeringen og Stortinget ikke er stort bedre. For som Kierulf også påpeker, ytringsfrihet er ikke nevnt i forarbeidene til det nye kapittel 9A i opplæringsloven, med unntak for det nevnte forbeholdet om at ikke enhver kritisk ytring utgjør en krenkelse.
Stortinget har vedtatt en lov om skolemiljø som temmelig ukritisk bygger på Djupedalutvalgets absurd vide krenkelsesbegrep. Våre politiske myndigheter har i dette arbeidet vært mer opptatt av å sende «signaler» (et begrep som brukes utallige ganger i lovproposisjonen) gjennom utopiske nullvisjoner og ekstremt omfattende og sterke rettigheter til elevene, enn å vedta et balansert regelverk som gir realistiske forventinger om hva man kan oppnå gjennom lovregulering. At det finnes andre hensyn enn retten til ikke å oppleve ubehag, som eksempelvis ytringsfrihet, er bare ett aspekt ved dette.
Det er forståelig at politikere og alle andre ønsker å vise at de tar problemene med mobbing og krenkelse av elever i skolen på alvor. Men Djupedalutvalget la til grunn en forståelse av hvilke problemer som bør løses, og en tro på hvordan signalbestemmelser i lovverket kan løse sammensatte sosiale problemer, som må betegnes som vanvittig. I tråd med den normative definisjonen av hva slags krenkelser det er relevant å bekjempe i skolen, nemlig «følelse av ubehag», bygget utvalget på forskning som illustrerte hvilke problemer vi har i praksis. Utvalget fant det blant annet relevant å fremheve en studie som viste at 63 prosent av jentene og 62 prosent av guttene i videregående skole i Sør-Trøndelag hadde opplevd seksuell trakassering. Den seksuelle trakasseringen omfattet blant annet «seksuelt ladet stirring», som var en av det mest vanlige formene. I tråd med en slik virkelighetsforståelse, der flertallet blir trakassert og krenket, foreslo utvalget rundt 100 (!) tiltak som skulle bedre situasjonen. Disse handlet blant annet om å «tydeliggjøre» reglene i opplæringsloven gjennom en omfattende revisjon, selv om det ble erkjent at disse fra før av ga et sterkt vern. Dette rådet ble fulgt av Stortinget.
Vi har fått et lovverk om elevenes skolemiljø i tråd med Djupedalutvalgets forståelse av hvilke krenkelser elevene må vernes mot. Det er ikke rart at flere begynner å reagere på noen av utslagene dette får. Men det er ikke skolebyråkratene i Oslo sin skyld at Stortinget har bestemt at landets rektorer skal iverksette formelle undersøkelser av lærere dersom elever «føler ubehag».
Innlegget er også publisert i Aftenposten