Skolen skal gi dannelse og utdannelse. Denne todelingen er nedfelt i strukturen i læreplanene, med læreplanene i skolefagene på den ene siden og generell læreplan på den andre siden, og med det avgjørende skille at elevene får karakterer i fagene, men ikke i den generelle læreplanen. Dette skillet kan ha bidratt til økt press i retning av et instrumentelt og nyttepreget syn på fagene, mens det allmenndannende aspektet tones ned.
Målstyrt sosialisering?
Da generell læreplan var ny i 1994, fantes det noen ihuga målstyringsforkjempere som også ville ”bryte ned måla” og operasjonalisere generell læreplan. De ville planlegge, målstyre og kontrollere elevenes framgang i demokratisk sinnelag og sosial kompetanse. Disse prosjektene brente seg ut etter noen år. Siden da har de fleste oppgitt forsøk på operasjonalisering av holdningsmål og systematiserte utviklingsplaner for den enkelte elevs ferd mot ”det integrerte menneske”. Dette smaker av manipulering eller av tanken på å designe mennesker med korrekte holdninger, av typen ”Sovjet-mennesket”.
Rester av denne tankegangen spores likevel i enkelte skoleeieres instrukser om formaliserte og byråkratiserte utviklingssamtaler. Tanken om en lineær, målstyrt sosialisering av elevene finner imidlertid liten støtte i Generell læreplan, som i oppsummeringskapitlet om det integrerte menneske sier at opplæringen har en rekke tilsynelatende motstridende formål. At planen i stor grad bygger på motsetningspar – på den ene siden og på den andre siden – gjør det både vanskelig og urimelig å operasjonalisere den og målstyre. Heldigvis.
Egen generell plan – egne timer?
Det har ligget en snubletråd i at skolens dannelsesoppdag, slik som demokratiopplæring, er nedfelt i en særskilt læreplan. Begrepet har legitimert en praksis der skoler ”tar” timer fra de enkelte fagene for å bruke på ulike aktiviteter som kan sies å dekke generell læreplan. Slikt timekutt gjør at skoler sparer penger på undervisningsbudsjettet når faglig undervisning erstattes av aktiviteter med mer eller mindre relevans til generell læreplan.
Sosialisering og demokratiforståelse kan være momenter i svært mange og ulike aktiviteter. Det blir et viktig prinsipielt spørsmål om målene i generell læreplan skal eller kan oppnås gjennom egne ”tiltak” utenom undervisningen i fag – eller om generell læreplan først og fremst skal integreres i undervisningen i alle fag. Mye tyder på at det er det siste som er Utdanningsdirektoratets – og derfor den offisielle – forståelsen av læreplanene. Likevel har Utdanningsdirektoratet dessverre gjentatte ganger formulert seg uklart om dette spørsmålet. Fylkekommuner som i flere år har spart penger ved å tenke at opplæring i generell læreplan gir ”gratistimer”, legger ugjerne bort denne praksisen.
Faglig og metodisk mangfold stimulerer elevenes dannelsesprosess
Norsk Lektorlag har ment at demokratiopplæringen, som inngår i skolens dannelsesoppdrag, verken kan eller bør splittes fra fagene. Det er i det daglige arbeidet med de ulike fagene – med ulike fagtradisjoner, arbeidsmåter, innfallsvinkler og perspektiver på verden og tilværelsen – at elevene stimuleres i sine refleksjoner og personlige dannelsesprosesser. Undervisning preget at metodefrihet og stort faglig mangfold vil da være positivt, mens ensretting av metoder og læremidler vil virke motsatt.
Den store undersøkelsen om ungdomsskoleelevers demokratiforståelse og demokratiberedskap (ICCS) bekrefter at norske klasserom fungerer godt som modeller for demokratisk deltakelse. Fire av fem norske elever opplever at de kan ytre seg fritt og være uenige med sine lærere i klasserommet, og at lærerne både oppmuntrer dem til å utvikle egne meninger og til å gi uttrykk for disse meningene. Dette er viktige funn som bekrefter hva vi lenge har visst.
Uten kunnskap ingen demokratiforståelse
Andre interessant funn i kortrapporten fra ICCS viser sammenhengen mellom kunnskap og forståelse for demokratiske prinsipper: Det er klare sammenhenger mellom elevenes kunnskapsskåre og deres skåre for støtte til kvinners, alle folkegruppers og innvandreres rettigheter. Og:Det er klare sammenhenger mellom elevenes karakterer i samfunnsfag og matematikk og skårer for kunnskaper og ferdigheter i undersøkelsen om demokratiforståelse. Disse funnene gir ingen støtte til tanken om at faglige kunnskaper er ”noe annet” og en motsats til skolens dannelsesoppdrag.
Det er ikke for ingenting av det første man gjør når man vil bygge demokrati i et land, det er å bygge skoler. Kunnskap til alle er første forutseting for demokratisk deltakelse for alle. Kunnskapsaspektet er da også klart kommunisert i Generell læreplan som blant annet sier: Felles bakgrunnskunnskap er derfor kjernen i et nasjonalt nettverk for kommunikasjon mellom medlemmene av et demokratisk fellesskap. Det er felles referanserammer som gjør det mulig å knytte det en ser, leser eller hører til et sams,underforstått tenkesett.
Den nye analfabetismen – det utvidede lesebegrepet
Leseferdighet i hele befolkningen regnes som første forutseting for velfungerende demokrati, og første hinder som må overvinnes, er analfabetismen. PISA, PIRLS og de nasjonale prøvene har vist at leseferdigheten er ujevn hos norske ungdomsskolelever. Det er ille at en tredel av elevene har så svake leseferdigheter at de kan risikere utestenging både fra videre utdannelse og fra deltakelse i samfunnslivet.
Kunnskapssamfunnet krever sannsynligvis bedre leseferdigheter enn det tradisjonelle industrisamfunnet gjorde, og funksjonell analfabetisme kan gi mer bastante klasseskiller. Det var derfor alarmerende da en leseforsker i et intervju med NRK tidligere i år hevdet at man kan legge et utvidet lesebegrep til grunn for å vurdere om elever har bestått ungdomstrinnets krav til leseferdighet. Med et utvidet lesebegrep kan elever som tolke bilder, også lese, og har ”bestått” grunnskolens krav til leseferdighet. Det er tragisk om skoler får si seg tilfreds med at ungdommer har leseferdighet på billedboknivå. Da gir man opp tanken om at alle skal få sjansen til deltakelse i kunnskapssamfunnet. Et slikt utvidet lesebegrep svekker også forståelsen for den fordypning og den klarhet i resonnementer som bare skriftspråket kan by på.
Kompetanse og dannelse
De siste årene har vi sett at begrepet kompetanse har trengt til side ord som kunnskap og dannelse. Kunnskapsministeren vektlegger begrep som humankapital, og kompetanse som grunnlag for verdiskapning og nasjonalformue. Vi etterlyser større oppmerksomhet mot skolens tosidige kunnskaps- og dannelsesoppdrag slik det er formulert i generell læreplan. Der står det at opplæringen blant annet har som formål
- å gi fakta nok til å fatte og følge den løpende samfunnsdebatt – og formidle verdier som kan veilede i de valg som ny kunnskap åpner for
- å inngi respekt for kjensgjerninger og saklig argumentasjon – og oppøve kritisk sans til å gå løs på gjengs tenking, innarbeidede forestillinger og bestående ordninger
-
å tilføre de unge en solid kunnskapsbase – og forme den slik at det både gir trang til ny viten og evne til lett å erverve ny kunnskap gjennom hele livet
Denne artikkelen ble publisert i Lektorbladet nr 6, desember 2010.