Jeg tok opp det som virket som urealistisk høye karakterer på utviklingssamtalen til et av barna mine i høst. Det hjalp ikke. Karakterene var fortsatt like gode ved neste vurdering. Hvordan det er mulig, skjønner ikke jeg – verken som mor eller som ungdomsskolelærer. Men jeg vet at vi er i Norge, og at alle er kjempeflinke, og lærerne er kjempesnille, og ingen blir lei seg. Og gud forby at noen skulle måtte jobbe hardt for karakterene sine!
Jeg hadde faktisk begynt å glede meg til eksamen, slik at man kunne se hvor mye disse karakterene var verdt ved en ekstern vurdering.
Da jeg var lærer i videregående skole, fikk jeg elever i fanget med et urealistisk karaktergrunnlag, og som trodde at de var flinke, selv om de var noen slabbedasker. De hadde femmere og firere og kunne ikke engang bøye verb i presens. Jeg hadde en klasse en gang der jeg strøk en tredjedel. Jeg kunne ikke forsvare med min faglige integritet at de skulle bestå.
De måtte ta eksamen for å vise at de kunne faget. De fleste av dem kunne ikke. Min vurdering var riktig.
Elevene skal få en ekstern vurdering, fri for trynefaktor. Men det er også læreren som får en ekstern vurdering
Hensikten med eksamen er vakker – og riktig. Elevene skal få en ekstern vurdering, fri for trynefaktor. Men det er også læreren som får en ekstern vurdering, og det er også den vi går glipp av om eksamen avlyses.
Eksamen evaluerer nemlig også lærere. I beste fall forbedrer den deres vurderingspraksis. Selv om standpunkt- og eksamenskarakter ikke er samme sak, for standpunkt er en videre vurdering, har jeg som lærer alltid lagt æren min i at de skal være nærmest mulig hverandre. Avviker eksamenskarakteren mye fra standpunktkarakteren hos mange i klassen, er det noe galt med min vurdering.
Jeg vet dessverre om flere lærere som alltid har et stort sprik mellom eksamens- og standpunktkarakterer uten at det ser ut til å påvirke deres yrkesrefleksjon og -praksis.
Min hypotese er grovt sett følgende: Jo yngre eller jo mindre utdannet lærer, dess løsere sitter karakterene. Jo eldre og jo høyere utdannet lærer, dess mer realistiske er karakterene. De eldste og mest kompetente lærerne er strengere; de vet hva som skal til. De tåler også å være upopulære lærere. De yngste lærerne kan selv ha rukket å være produkter av karakterinflasjonen og bare viderefører dette.
Full krise for karakterskalaen er en lærerskoleutdannet lærer som av en eller annen grunn har klart å snike seg inn i studiespesialiserende og får undervise der med studiepoeng fra lærerskolen. Da kan elevene bare slappe av og juble over karakterene. Slik er det også med alle disse nye «erfaringsbaserte» didaktikk-masterne fra de tidligere distriktshøyskoler som hever lektorlønn, men ikke kan selve faget, bare pedagogikk-blabla. For dem er karakterer gaver som gis til elevene.
Vi vet fra i fjor at karakterene gikk opp da eksamen ble avlyst.
Min frykt er at når eksamen avlyses, så vil lærerne og skolene overgå hverandre når det gjelder gode standpunktkarakterer. Vi vet fra i fjor at karakterene gikk opp da eksamen ble avlyst. Vil du bli en populær lærer? Din tid er nå. Din vurdering vil ikke bli evaluert av noen. Du kan bare pøse ut gode karakterer og sole deg i glansen av fornøyde elever. Du slipper å svare på alle karakterklagene fra elevene også.
Mitt hjemfylke, Innlandet, har vært på pallplassering i den tvilsomme konkurransen om hvilket fylke som har minst frafall. Denne konkurransen om å få flest mulig til å bestå har gjort at det er et ensidig fokus på å få elevene til å bestå – også når de slett ikke fortjener å bestå. Toere deles ut som takk for oppmøte; noen ganger uten oppmøte også. Når toere er blitt tidligere tiders stryk, har det også sprengt karakterskalaen i den andre enden av skalaen. Seksere er ikke lenger det de engang var – og fortsatt burde være.
Jeg jobbet i høyere utdanning etter at kvalitetsreformen kom. Jeg vet ikke hvordan det er i akademia nå, men da fikk man finansiering for studenter som bestod. Den nye karakterskalaen, fra A til F, ble tatt i bruk. Vi snakket mye i fagmiljøet om at E, den laveste bestått-karakteren, stod for «egentlig stryk». Det vil si, studenten hadde strøket med denne besvarelsen i tidligere tider, men det hadde vi ikke lenger råd til. Mens vi lot disse studentene bestå, sendte vi en stille bønn om ikke å møte disse E-folkene senere som egne barns historielærere. Vi visste jo godt at de ikke kunne noen ting!
Det er ingen bombe at 70.000 elever har signert et opprop mot eksamen eller at ni av ti elevrådsledere ved 183 videregående skoler anbefaler å avlyse eksamen i år. Er det ikke de samme elevene og elevrådslederne som nylig argumenterte for at elever selv skulle velge i hvilket fag de skulle komme opp? Det er dessverre sjelden man ser (etnisk) norske elever argumentere for en skole som stiller krav.
Ja, vi har hatt corona og hjemmeskole med både tvilsom og varierende kvalitet, men det er fortsatt en hel vår til eksamen. Hvis lærerne nå setter alle kluter til og tør å kreve både innsats og resultater, kan eksamensavvikling fint forsvares. En eksamen i horisonten skjerper både lærere og elever – og det er nettopp skjerpings som trengs nå.
I Finland kjører man eksamenene akkurat som før. Gymnasene avsluttes med nasjonale og sentralgitte eksamener i flere fag. Det er ingen som har tatt til orde for avlysing av disse, ikke engang elevene selv. «Studentskrivningarna», som de avsluttende eksamenene heter, er blitt avlyst kun én gang. Det var i 1940. Da var halvparten av kullet ved fronten og forsvarte landet mot et sovjetisk angrep.
Blir det ingen eksamen, blir det delt ut horribelt mange ufortjente karakterer i dette landet.
Norge er ikke under angrep. Guttene er ikke ved fronten. Det er ingen unnskyldninger for å slippe. Blir det ingen eksamen, blir det delt ut horribelt mange ufortjente karakterer i dette landet. Jeg tipper alle kommer til å bestå videregående opplæring, for eksempel i mitt fylke.
Men det er ikke fordi skolene er så gode eller elevene så flinke. Det er fordi 2021 ble året man kunne slappe av og likevel bestå med glans.
Dette innlegget er tidligere publisert i VG 1. februar 2021.
Lektorbloggen publiserer stoff om norsk skole og utdanningssystemet. Innlegg fra gjesteskribenter er ikke Norsk Lektorlags standpunkter.