Norsk Lektorlags sekretariat får en rekke spørsmål. I denne og kommende artikler tar jeg for meg flere tema knyttet til advarsel i arbeidsforhold.
Uenighet og forskjellige oppfatninger av hva som skal gjøres, hvordan og når har alltid eksistert i arbeidslivet. Dersom arbeidsgiver av ulike grunner ikke er fornøyd med arbeidsutførelsen, må arbeidsgiver si fra til den ansatte. Vedkommende får dermed en mulighet til å rette på forholdene. Vanligvis løses disse konfliktene gjennom den uformelle dialogen som finner sted på arbeidsplassen, men i noen tilfeller fører ikke dette frem. De uformelle signalene oppfattes kanskje ikke, eller det er forhold av såpass alvorlig karakter at arbeidsgiver velger en mer formell form.
Utgangspunktet for arbeidsgivers posisjon til å gi advarsler er arbeidsgivers styringsrett: Som en konsekvens av ansettelseskontrakten stiller arbeidstaker sin arbeidskraft til disposisjon og er underlagt arbeidsgivers rett til å organisere, lede, fordele og kontrollere arbeidet. Arbeidsgiver har rett til å ansette og si opp arbeidstakere, å disponere arbeidstakers tid – innenfor rammene av arbeidstiden – og bestemme hvem som skal gjøre hva, når og hvordan.
Hva er en advarsel?
Det finnes ingen klar definisjon av begrepet “advarsel”. En advarsel anses som en formell korreks til arbeidstakeren basert på mangler ved arbeidsutførelsen eller disiplinære forhold. En advarsel har to formål: Den er en oppfordring til arbeidstaker om å endre sin atferd, og den er et varsel om at dersom medarbeideren ikke skjerper seg, vil vedkommende bli sagt opp, eller, i alvorlige tilfeller, avskjediget. En advarsel skal tilrettevise den ansatte slik at vedkommende gjøres ut-trykkelig oppmerksom på hvor langt pliktene i arbeidsforholdet går.
Hvor finner man reglene om advarsler?
Det er ingen lovregulering av advarsel i arbeidsforhold. (Et unntak er advarsel i arbeidsforhold i staten. Dette kommer jeg tilbake til i en senere artikkel.) Advarsler i arbeidsforhold er imidlertid godt innarbeidet i samfunnet og akseptert som et styringsinstrument for arbeidsgiver. Det er helt klart at advarsel til arbeidstaker kan gis. I noen tilfeller bør det også det. Gjennom arbeidslivets innarbeidede praksis, og domstolenes vurdering av konkrete konflikter, er det blitt klarlagt en del grunnleggende prinsipper. Praksisen med advarsel er ulovfestet rett, og den finnes beskrevet i dommer og arbeidsrettslig litteratur.
Er det formkrav?
Det er i utgangspunktet ingen formkrav knyttet til innholdet i en advarsel eller hvordan en advarsel skal se ut. Den som gir en formell advarsel til arbeidstaker, bør likevel følge visse normer for form og innhold.
- Advarselen kan være både muntlig og skriftlig. En skriftlig advarsel vil ha større bevisverdi for arbeidsgiver. Gis en muntlig advarsel der og da, kan den ansatte be om å få den skriftlig.
- Ikke enhver anmerkning, tilsnakk eller irettesetting er nødvendigvis en advarsel. Det er innholdet, ikke formen, som er avgjørende.
- Advarselen skal gi klare signaler. Den må gis på en forståelig måte slik at arbeidstakeren får vite hva misnøyen dreier seg om, og hva som forventes av endring. Dette må komme tydelig frem, uten vage formuleringer. Formuleringer som “det er ønskelig med en annen opptreden fra arbeidstakers side” er neppe klare nok til å bli betraktet som en advarsel.
- Advarselen bør opplyse om konsekvensen av at den ansatte ikke retter seg etter advarselen, at man risikerer å bli sagt opp eller avskjediget hvis forholdene ikke bedrer seg. Advarselen bør være signert og datert av arbeidsgiver.
Publisert i Lektorbladet 3-12, mai 2012.