Jeg skrev for to år siden (Lektorbladet nr 03/2013) en generell artikkel om skjæringsfeltet mellom læreres lojalitetsplikt og ytringsfrihet som oppfordret lektorer til å ytre seg i det offentlige ordskiftet. Lektorer har ikke en mer begrenset ytringsfrihet enn andre offentlige ansatte. Det skal være stor grad av ytringsfrihet i det offentlige rom, spesielt i skolepolitiske saker hvor lektorer har spesialkompetanse. Vi trenger å høre fagpersoners stemmer!
Dette året har gitt en omdreining av debatten, som i stor grad har fokusert på hvilke konsekvenser lektorers politiske ståsted og stemmer i det offentlige rom kan få for deres ansettelsesforhold. Vi hører om rektorer og lektorer som ikke tør å ytre seg av frykt for å få advarsler og endog oppsigelser, samt lærere som ikke får sine tidsbegrensede kontrakter fornyet på grunn av offentlig kjente politiske synspunkter.
Hvilke gode rettslige råd kan da gis i forhold til lektorers stillingsvern?
Det er full organisasjonsfrihet i Norge. En lektors politiske ståsted skal i prinsippet være irrelevant for ansettelsesforholdet. Det er etter arbeidsmiljøloven forbudt å spørre om en søkers politiske syn i en ansettelsessituasjon. Loven sier uttrykkelig: «Arbeidsgiver må ikke i utlysing etter nye arbeidstakere eller på annen måte be om at søkerne skal gi opplysninger om hvordan de stiller seg til politiske spørsmål. Arbeidsgiver må heller ikke iverksette tiltak for å innhente slike opplysninger på annen måte».
Informasjon om politisk syn kan bare innhentes der dette «er begrunnet i stillingens karakter eller det inngår i formålet for vedkommende virksomhet å fremme bestemte politiske syn og arbeidstakerens stilling vil være av betydning for gjennomføringen av formålet». Dersom opplysninger om politisk syn vil bli krevet eller innhentet, må dette angis i utlysingen av stillingen. Ettersom det er ulovlig å spørre om denne informasjonen er det også ulovlig å vektlegge den.
Dette fordi det ikke er yrkesforbud på grunn av politisk syn i Norge. Lektorer kan i teorien være i alle politiske farger, fra det ytterste blod-røde til det mørkeste blå-brune – selv om undersøkelser viser at langt de aller fleste er politisk et sted «midt på», med en svak tyngdeoverføring mot venstre-siden.
– Bortsett fra rasisme og hatefulle ytringer er det meste lovlig
Som utgangspunkt har lektorer samme ytringsfrihet som alle andre. Det vil si at så lenge ytringer ikke omfattes av straffelovens § 135 a som verner enkeltindivider mot diskriminerende og hatefulle ytringer i det offentlige rom på grunn av hudfarge eller nasjonal eller etniske opprinnelse, religion eller livssyn, homofile legning, leveform eller orientering, eller nedsatte funksjonsevne, skal det mye til før en lektors uttalelser i det offentlige rom skal få innvirkning på ansettelsesforholdet. Når det gjelder vurderingen av om en ytring er i strid med straffelovens § 135a, vil det dessuten være påtalemyndighetens og domstolens oppgave å trekke opp grensene som skal verne mot diskriminering, ikke den enkelte rektor eller skoleeier.
En rektor kan anmelde en lektor for brudd på straffebudet, men ikke nødvendigvis la det få noen konsekvenser for ansettelsesforholdet så lenge ytringen er falt i det offentlige rom. Likt med en offentlig fremsatt ytring, regnes en ytring når den er satt frem slik at den er egnet til å nå et større antall personer. Budskapet er «offentlig» når budskapet er fremsatt på en måte som gjør det egnet til å nå et større antall personer. Definisjonen tillegger ikke formidlingsformen betydning, og vil omfatte budskap som fremsettes i blant annet radio, fjernsyn og over åpne Internettsider. Det gjelder også når ytringen er fremsatt i lukkede eller semi-lukkede rom for om lag 20-30 personer – det vil si den vanlige størrelsen på en skoleklasse.
Kan offentlige fremsatte ytringer innebære oppsigelses- eller avskjedsgrunnlag?
I helt spesielle og unntaksvise situasjoner kan lektorers offentlige fremsatte ytringer få konsekvenser for stillingsvernet. Dette kan tenkes i tilfeller hvor arbeidstaker viser «utilbørlig opptreden» eller hvor ytringene fremstår som «ytterst klanderverdige handlinger ovenfor samfunnet som helhet og ovenfor deres kollegaer». Dette var vurderingstemaer i Sporveis-saken (Rt-1979-770), hvor to ansatte med tilknytning til nazistiske partier fremsto i et tv-program og uttalte blant annet at de hadde våpen og ville bruke disse mot landsmenn.
En utfordring oppstår der en lektors ytterliggående synspunkter skaper et dårlig samarbeidsklima og arbeidsmiljø lærerne imellom. Vil slike synspunkt kunne utgjøre et saklig grunnlag for oppsigelse? Svaret er utvilsomt at ja, dette kan utgjøre grunnlag for både oppsigelse og avskjed. Det finnes få saker fra rettspraksis som kan belyse hvor en slik grense går, og ingen som omhandler lektorer. En sak som kan gi noe veiledning er den såkalte professor-saken (LB-2010-69877) hvor en professor i middelalderhistorie ved Universitetet i Oslo ble avskjediget. Gjentatt unnlatelse over flere år av å komme i møter ledelsen innkalte til, representerte til slutt et grovt brudd på tjenesteplikt. Møtene gjaldt blant annet de arbeidsmiljømessige utfordringer som professorens omtale av kollegaer og andre i e-poster, som ble sendt til en vid krets, medførte. Selve saken bunnet i en langvarig uenighet mellom professoren og instituttledelsen i håndteringen av fagpolitiske og administrative spørsmål. Som ledd i denne uenigheten sendte professoren en rekke e-poster, som inkluderte eksempler og karakteristikker av enkeltpersoner som ble oppfattet som utilbørlige, sårende, fortegnede og uriktige. De skader dette hadde for arbeidsmiljøet over tid innebar avskjedsgrunn. Dette til tross for at professoren hevdet at han var godt innenfor ytringsfrihetens grenser.
Lagmannsretten la til grunn at selv om vitenskapelig ansatte tjenestemenn har en særlig sterk ytringsfrihet i forhold til rammevirksomhet for akademisk virksomhet, vil det måtte trekkes en grense når det gjelder samarbeidsklima og arbeidsmiljø. Opptreden på arbeidsplassen som har negative følger for kollegaers arbeidsmiljø kan etter omstendighetene innebære brudd på tjenesteplikt. I dette tilfellet var det professorens unnlatelse av å stille i møter med ledelse om var bærende for avskjedsvedtaket, ikke hans ytringer i seg selv. Det må understrekes at dette var en prosess som hadde gått over mange år, og at professoren selv hadde unnlatt å medvirke til å søke å løse situasjonen.
Hvordan balansere eget politisk syn i et klasserom?
Utfordringen for de lektorene som befinner seg i ulike politiske fløyer vil være hvordan de skal balansere egne politiske meninger i en klasseromssituasjon.
En lektor kan i prinsippet si hva hun vil på fritiden, men i klasseromssituasjonen er det arbeidsgivers styringsrett som gjelder: Dersom en lektor er en Holocaust-fornekter kan hun si så mye hun vil om dette utenfor klasserommet, men ikke i klasserommet eller på skolen i arbeidstiden. Da er det arbeidsgiver som har betalt for hennes tid, og da er det lærerplanen som må følges. Politiske syn som er i strid med lærerplanen vil ikke kunne ytres som en del av lærergjerningen, uten at dette vil kunne få konsekvenser for arbeidsforholdet. Dette fremkommer tydelig i den såkalte Hoaas-saken (Rt-1982-1729). Hoaas var en lektor som ikke bare skrev holocaust-fornektende ytringer i det offentlige rom, han snakket også med sine elever om dette. Han ble avskjediget nettopp fordi han også benyttet kateteret for å kringkaste egne politiske meninger.
Skal da ikke lektorer kunne uttrykke sine personlige meninger i et klasserommet? Jo, absolutt. Skolens (ut)dannelsesoppdrag innebærer opplæring i fri og respektfull meningsbrytning. Opplæring i kritisk tenkning er en forutsetning for demokratiet. At lærere har ulikt politisk syn, og også er tydelige på dette i en klasseromssituasjon, er en del av det mangfold elever skal lære om. Det er derfor viktig at også lærere kan uttrykke eget politisk syn som en del av en fri og respektfull meningsbryting i klasserommet. Det er imidlertid viktig at dette skjer som en informasjon om en lærers ståsted med tanke på å fremme elevers kritiske tenkning og kildekritikk, og ikke med en agitatorisk undertone. Nettopp som følge av en lærers autoritet i klasserommet, må en lærer være ytterst forsiktig og nennsom når egne politiske synspunkter flagges.
Ytringer i sosiale medium regnes som fremsatt i offentlighet. I den grad elever er deltagende i de sosiale fora, vil ytringene kunne regnes som fremsatt som innenfor en klasseromssituasjon.
Det er på tide at grensene for lektorers ytringer i det offentlige rom undergis rettslig prøving. Fortsatt er det slik at utfordringen i skolen er for mye lojalitet, ikke for lite. Ikke la dere skremme til taushet!
Denne spalten sto på trykk i Lektorbladet #2 2015.