Snart vil alle som arbeider i offentlig sektor, bli kjent med en ny reform: tillitsreformen. «Tillitsreformen i offentlig sektor er et av regjeringens viktigste prosjekter. Målet med tillitsreformen er å gi mer velferd og bedre tjenester til innbyggerne, og til rett tid», står det å lese på regjeringens hjemmeside.
Er det grunn for lektorene å være optimistiske, der regjeringens Hurdalsplattform hevder at «Tillitsreformen (…) skal gi tilliten, tiden og makten tilbake til de som utgjør førstelinja og ryggraden i velferdsstaten, som for eksempel lærerne».
Fra New Public Management til tillitsreform
De to-tre siste tiårene er det elementer fra New Public Management (NPM) som har vært sentrale styringsprinsipper. NPM er styring gjennom mål, resultat og kontroll, hvor prinsippet er at de med det overordnede ansvaret skal gjøre strategiske valg, og ikke ha for sterke meninger om det daglige virke hos førstelinjen. Førstelinjen, fagpersonene, er best kvalifisert til å avgjøre hvordan faget utøves og arbeidsoppgavene løses. Det overordnede nivået skal bestrebe seg på å gi best mulig rammer. Men i praksis har vi erfart at kontrolldelen har blitt dominerende, og at de med overordnet ansvar i stadig større grad tilkjenner seg selv kompetanse til å gå inn i faglærerens arbeidshverdag.
Det er ingen entydig definisjon av begrepet «tillit», og Hurdalsplattformen gir heller ingen definisjon. Men tilliten som regjeringen skal gi, knyttes sammen med to andre elementer, tid og makt.
Tillit kan omtales som et relasjonelt fenomen. Den som gir tillit, bestemmer selv at den gir fra seg en form for makt, med noen forventninger til dem som mottar tilliten. Det loves med andre ord endringer for førstelinjen. Men hva ligger som utgangspunkt i dag – hvilke forutsetninger og mønstre eksisterer? Og ikke minst, hva hjelper det at regjeringen vedtar at de skal gi tid, tillit og makt til lærerstanden, når det ikke er regjeringen som i praksis styrer hverdagen i skolen?
Makten er flyttet fra faglærer
Hver dag er lektorene klare til å møte elevene, hver dag med ønske om å gi dem god faglig undervisning innenfor trygge rammer. Gjennom et helt skoleløp har vi det daglige ansvaret for elevene våre – faglig og sosialt. Vi har ansvaret, men opplever stadig å ha mindre makt i arbeidshverdagen.
Vi har blitt fratatt makt i klasserommet parallelt med at de samme myndighetene har redusert kunnskapens plass i skolen. Det kan være en av grunnene til at vi lektorer til tider opplever å bli behandlet som «et hår i suppen», der vi protesterer og både krever og forventer makt og respekt for kunnskap.
«Kunnskap koster» og det kan være en forklaring på hvorfor kunnskapens plass i skolen har blitt redusert over flere tiår. «Ved ‘lektormangel’ har politikerne valgt å svekke kompetansekravene og dermed profesjonens status. I første omgang ved utbyggingen av ungdomsskolen, i neste omgang ved utbygging av videregående skole, kunne etterspørselen etter nye lærekrefter møtes ved å redusere kravene til formell kompetanse i undervisningsfagene.» (Lektorbloggen 2018.04.24.)
God faglig kompetanse er avgjørende
For Norsk Lektorlag er det sentral politikk at vi som underviser, skal ha god kompetanse i fagene vi underviser i, det gjør oss trygge og i stand til å beherske de utfordringene en undervisningssituasjon byr på. Og vi ser at skolen er best tjent med at våre kollegaer også har god faglig kompetanse.
Lektorene ønsker, og savner, autonomien som ligger i å bli vist tillit, og i å bli gitt makt og tid. Autonomi er ikke utrygt for en trygg fagperson, hen vet å søke samarbeid der det er nødvendig og hensiktsmessig.
Det er ikke tillitsvekkende at myndighetene i høringsuttalelse om opplæringsloven nå ønsker å opprettholde unntak fra kravet om relevant kompetanse i undervisningsfag. Og ikke minst er det lite tillitvekkende at det finnes et annet unntak i opplæringsloven. «Det er mulig for skoleeier å fravike kravet om relevant kompetanse i undervisningsfag dersom skolen ikke har nok kvalifisert undervisningspersonalet i faget». Dette unntaket har ført til at arbeidsgiveren kan ansette (og betale) ufaglærte. Nesten 20 prosent av dem som arbeider i videregående skole, er ufaglærte.
KS ønsker å beholde unntaket
Dette unntaket vil KS beholde, Norsk Lektorlag ønsker å fjerne det. Elever og foresatte skal være sikre på at utdanningen elevene tar del i, ledes av en utdannet lærer eller lektor. Vi hører aldri KS argumentere for at «kommunen fikk ikke tak i en lege eller ingeniør, så kommunen ansatte noen som den vurderer som kvalifiserte nok». Får ikke kommunene leger eller ingeniører når de utlyser stillinger, må de gjøre noe med det. De tilbyr bedre arbeidsbetingelser og høyere lønn. Når det gjelder utdanningssektoren, viser tallene at kommunene ansetter en som mangler kompetanse, fremfor å bedre lønns- og arbeidsbetingelser for å sikre seg noen med riktig utdannelse. Unntaket i opplæringsloven svekker både vårt tariffpolitiske arbeid og vårt fagpolitiske arbeid. Unntaket gir også KS mulighet til å avlønne lektorer vesentlig dårligere enn andre akademikere i kommunen.
Å prioritere de ansatte skaper tillit
Både myndighetene og KS snakker mye om viktigheten av, i rekkefølge, «å rekruttere, utdanne og beholde». Norsk Lektorlag mener rekkefølgen må snus. For å skape grunnlag for tillit må KS vise at de setter det å beholde lærere og lektorer først. KS må ta på alvor at deres ansatte – lærerne og lektorene i kommuner og fylkeskommuner – ikke har tillit til at arbeidsgiveren deres verdsetter innsatsen og kompetansen deres. I dag er det store «reservestyrker» av lærere og lektorer, de ønsker ikke å arbeide i skolen, og lysten blir neppe større når de ser hvordan lærerstanden reagerer på egen arbeidsgiver. Undersøkelser viser at mange i skolen vurderer å slå følge ut av skolen. Det kan være både lønn og arbeidsbetingelser som er årsak til det. Årets tariffoppgjør viser at KS ikke ønsker at utdanning skal verdsettes.
Det er en falitterklæring at KS viser til at lektorene tjener «mye» fordi vi fremdeles tjener noe mer enn dem med lavere utdanning. Norsk Lektorlags løsning er systemskifte, slik at vår lønn sammenliknes med andre akademikere i kommunen. Ikke med dem uten, eller med lavere, utdanning. KS må både vise gjennom lønnsoppgjør at utdanning lønner seg, og at arbeidstidsavtalens klare innledning om at «skolens og undervisningspersonalets kjerneoppgave er å gi elevene god undervisning. Lærerne må få tid og rom til å forberede undervisningen, både individuelt og i felleskap».
Om arbeidet med å beholde godt kvalifisert arbeidskraft prioriteres, og de gis makt, tid og tillit, kan det være at både rekruttering og vilje til å søke og gjennomføre utdanningen øker.
Grunn til optimisme?
Er det grunn til å være optimistisk til nok en reform? Nja, det har blitt en altfor fragmentert maktstruktur i utdanningssektoren. Stortinget, Kunnskapsdepartementet, Utdanningsdirektoratet, KS, (fylkes)kommunene og interkommunale selskaper som Vigo IKS (som står bak Visma in School) har mye makt over skolen og lærerne, på overdekkende eller ulike områder. Hva konkret mener regjeringen at disse aktørene faktisk skal gi fra seg av makt?
Når mange har makt, kan det føre til at ansvaret blir fragmentert. Ansvaret plasseres da ofte hos læreren og lektoren, som har det daglige ansvaret – og som tidvis føler seg maktesløse. Den siste tids russe- og fraværsdebatt, spesielt i etterkant av eksamensavlysningen, har belyst at ansvaret ikke er like tydelig plassert som makten. Statsråd Brenna valgte i all hovedsak å være fraværende i debatten om sosial utestenging og høyt fravær.
Regjeringens ambisjon om å flytte tillit, tid og makt tilbake til lærerne blir spennende å følge. De må bevise at de mener noe med reformen, Norsk Lektorlag skal arbeide for at de skal få det til.