Skolen har blitt rettsliggjort, og elevenes rettigheter kommer ofte foran lærerens. I en samtale om jus i skolen uttaler førsteamanuensis Jeffrey Hall ved Rettsvitenskapelig institutt (UiO) at antallet klagesaker har blitt tidoblet etter at mobbeparagrafen ble innført i 2017. En rektor må forholde seg til over 400 lover og forskrifter. Pedagogiske utfordringer har fått mange juridiske implikasjoner.
Ofte kommer elevens rettigheter i konflikt med arbeidstakerens, altså lærerens. Å oppfylle både arbeidstakerens og elevenes rettigheter oppleves som en spagat, ifølge avdelingsleder Bente Akre på Nannestad videregående skole. Det er viktig og bra at en skoleleder er seg arbeidsgiveransvaret bevisst, og at de for eksempel ved elevklager knyttet til § 9A så raskt som mulig sørger for at den ansatte får mulighet til kontradiksjon. Det er tillit i praksis.
Elevens rett til tilpasset opplæring er ikke individuell, men rettighetene fører likevel til mye merarbeid for læreren. For eksempel har en elev med mye dokumentert fravær krav på å få faglige vurderinger, og det kan være vanskelig og tidkrevende for læreren å sette karakterer. Tilpassede undervisningsopplegg og vurderingssituasjoner tar tid som læreren ofte ikke får ekstra betalt for.
Elevens rettigheter bør ikke svekke faglærerens myndighet til å beslutte opplæringens innhold og form eller bestemme hvordan de kan gjennomføre forsvarlige vurderinger.
Elevens rettigheter bør ikke svekke faglærerens myndighet til å beslutte opplæringens innhold og form eller bestemme hvordan de kan gjennomføre forsvarlige vurderinger. Likevel får vi stadig meldinger om forsøk på å presse medlemmer til å sette bestått karakter på elever de mener de ikke har godt nok grunnlag til å vurdere. Ledelsens behov for gode gjennomføringstall og at færrest mulig får ikke bestått, blir da viktigere enn tilliten til at læreren ikke har godt nok vurderingsgrunnlag.
Individualiseringskultur utfordrer
Professor i sosiologi ved Universitet i Agder, Ove Skarpenes, skriver i artikkelen «De unges problem» i Nytt Norsk Tidsskrift at individualiseringen i samfunnet har kommet til uttrykk i skolen både pedagogisk og skolefaglig.
Læreplanverket i fagfornyelsen legger vekt på at elevenes selvkontrollerte læring og kunnskaper forankres i elevenes egne erfaringer, flere typer kompetanse og i dybdefaglighet. Skarpenes spissformulerer det slik: «Eleven oppfordres til å bevege seg innover i seg selv for å finne motivasjon for selvregulert læring, og for å finne sin egen private litteraturtolkning, historieforståelse eller livsmestringsstrategi, men på samme tid skal elevens ulike prestasjoner i større grad testes og vurderes.»
Skarpenes pekte allerede i 2005 på en tendens til at elevens livsverden «koloniserte det faglige», og mener at disse tendensene har blitt forsterket gjennom reformene i Kunnskapsløftet og fagfornyelsen. Han stiller to betimelige spørsmål: «(…) når elevens sosiale, emosjonelle og faglige kompetanse blandes sammen, blir det utydelig og muligens problematisk – for hva skal egentlig vurderes?» og «kan de subjektive erfaringene virkelig forenes med den faglige (eller vitenskapelige) analysen?»
Vi som skal vurdere elevene og sette rettferdige karakterer, må forholde oss til svært ambisiøse læreplaners kompetansemål og vurderingskriterier. Vi er profesjonelle fagmennesker, vi er utdannet i faglige tradisjoner og må bruke skjønn for å balansere og vurdere individet og klassen opp mot nasjonale faglige standarder. Samfunnet må ha tillit til at vi kan fagene våre, og at vi vokter oss vel for å ende opp med det Skarpenes kaller «menneskemåling». Han advarer mot et skolesystem der individualiseringen kobles med at man sosialiserer en «lydig majoritet (…) og utvikle stigmatiserte, selvorienterte/selvopptatte, krenkbare og kanskje også fandenivoldske elever».
Tillitsreform i skolen?
I Arbeiderpartiets partiprogram står det at «Dyktige lærere som har tid og tillit til å følge opp hver enkelt elev, er forutsetningen for en god skole».
Inkludert i denne tilliten er også at tidstyvene skal fjernes. Det skal tilrettelegges for flere karriereveier, satsing på kompetanseutvikling og etter- og videreutdanning i flere fag. Dette er helt i tråd med Norsk Lektorlags politikk.
Senterpartiets utdanningspolitiske program har som hovedoverskrift «En skole bygget på tillit og kunnskap», og partiet «har tillit til læreren som profesjonsutøver og vil gi læreren profesjonelt handlingsrom». De vil blant annet sikre høy kvalitet og relevans på etter- og videreutdanningstilbudene for lærere og legge til rette for at lærere som ønsker det, kan ta mastergrad som videreutdanning. Det støtter vi selvsagt.
Både Arbeiderpartiet og Senterpartiet vil avbyråkratisere skolen og redusere rapporteringsbyrden. Da må de være tydelige på at skriftlig rapportering og tilbakemelding må være opp til hver enkelt underviser så lenge det ikke er krav om det i lov eller forskrift.
Etter åtte år med borgerlige regjeringer, et vell av høringer, stortingsmeldinger og lovforslag forventer vi mer ro i skolen i denne perioden.
Etter åtte år med borgerlige regjeringer, et vell av høringer, stortingsmeldinger og lovforslag forventer vi mer ro i skolen i denne perioden. Noen reverseringer er allerede meldt, og Norsk Lektorlag er ikke spesielt fornøyd med at fraværsreglene i verste fall uthules, kompetansekravene svekkes og inntakskravene til lærerutdanningene blir mindre strenge. Det vi ikke trenger, er enda flere reformer og politikere som skal styre skolen ovenfra og ned slik lærerrollerapporten viste har vært tendensen altfor lenge.
Tillit handler også om profesjonsutvikling innenfra. Viderefør det tette partssamarbeidet når fullføringsreformen skal utvikles, lytt til erfarne skolefolk som vet hvor sko(l)en trykker i videregående! Involver fagmiljøene når nye eksamensordninger skal innføres! La faglærerne bestemme hvilke læremidler de skal bruke, og ikke la spare- og digitaliseringskåte skoleeiere overta viktige avgjørelser om hvilke læremidler som gir best læring!
De politiske partiene legger rammer for tilliten via det som reguleres i lover og forskrifter, mens arbeidsgiveren er den som virkelig må gi oss tillit i form av en fornuftig og fleksibel arbeidstidsavtale.
Tid til kjerneoppgaven
Forberedelsene til forhandlinger om en ny arbeidstidsavtale er allerede i gang, og de fleste som underviser, kan skrive under på at arbeidspresset har økt. Lærerne har de senere årene fått stadig nye oppgaver som ikke er direkte knyttet til undervisningen, i tillegg til at de skal sette seg inn i nye læreplaner, lærebøker og læringsressurser. De må oftest selv finne tid til faglig og digital oppdatering, og presse inn tid til elevsamtaler og samtaler med foresatte. Samarbeid med kollegaer er en selvfølge, men mange medlemmer rapporterer om at arbeidsgiveren pålegger dem stadig mer samarbeid, tverrfaglige prosjekter og fellesmøter som oppleves som tidstyver.
Det er jo merkelig at mens man forfekter tilpasset opplæring for eleven, skal ikke det samme gjelde for lærerne!
Tid til undervisning må skjermes, det er skolens kjerneoppgave. For at kvaliteten på undervisningen skal bli god, må lektoren få nok tid til selvstendig arbeid. Å planlegge, vurdere og gi tilbakemeldinger til elevene tar tid, og arbeidsgiveren må ha tillit til at den enkelte faglæreren selv kan bruke tiden fornuftig. En nyutdannet lektor har helt andre behov enn en erfaren lektor. Kanskje de to heller kunne bruke tid sammen til faglig veiledning i stedet for å sitte i tidkrevende fellesmøter der man spenner buen høyt og aldri kommer til problemstillinger knyttet til det enkelte faget, den enkelte klassen eller enkelteleven. Det er jo merkelig at mens man forfekter tilpasset opplæring for eleven, skal ikke det samme gjelde for lærerne! For eksempel har ikke den erfarne kontaktlæreren behov for å sitte i time etter time og lytte til selvfølgeligheter om viktigheten av et godt klassemiljø. Hun trenger kanskje heller tid til å sette seg inn i et digitalt verktøy i ett av fagene sine.
Vi er tilliten verdig
KS har i ulike sammenhenger signalisert at de ønsker noe som ligner kontortid for dem som underviser. Dét vitner om manglende tillit. Når resten av samfunnet går i motsatt retning, med oppgavebasert arbeidstid, mer hjemmekontor og fleksibilitet, virker det merkelig at KS har et så stort kontrollbehov.
Pandemien har vist at lærere og lektorer jobbet mye mer enn tidligere, vi har en arbeidsmoral og omsorg for elevene som dessverre også gikk på helsa løs for enkelte. I et digitalisert samfunn kan vi være tilgjengelige for elever, foresatte, kollegaer og hjelpeapparatet også selv om vi ikke fysisk oppholder oss på skolen i overfylte arbeidsrom. Autonomien og fleksibiliteten fører ikke til at vi ikke jobber, det fører til at vi jobber bedre og mer effektivt.