Åndsverkloven skal ivareta balansen mellom kunstnernes interesser på den ene siden og brukernes og allmennhetens interesser på den andre siden. Endringene var ment å forenkle og modernisere loven for å gjøre den enklere tilgjengelig for brukerne. Under arbeidet med den nye åndsverkloven var det mye strid og uklarheter: Rettighetshaverne opplevde det som forsøk på å utvanne deres rettigheter, mens brukerne av åndsverkene ikke synes lovforslagene gikk langt nok.
Klasseromsregelen
I hvilken grad berører dette deg som lektor? Ordningen med avtalelisenser for bruk av verk i undervisning er videreført. Klasseromsregelen gjelder fortsatt, selv om den i liten grad synes å ta opp i seg utfordringer knyttet til nye delingsmedier i skoleverket. Klasseromsregelen innebærer fri fremføring av åndsverk i undervisning ettersom fremføring i klasserom anses som fremføring innenfor det private området på grunn av nære personlige bånd mellom lærere og elever.
Egne undervisningsopplegg
Når det gjelder åndsverk skapt i arbeidsforhold, er det lite nytt å melde selv om selve loven er endret. I arbeidsforhold vil vanligvis arbeidsgiver ha rett til å råde over det som er skapt i kraft av avtale, hva som er sedvanlig på feltet og hva som er uttrykkelig avtaleregulert. Dersom et undervisningsopplegg er tilstrekkelig nytenkende, grundig nok og består av selvstendig arbeid, kan også et undervisningsopplegg være beskyttet av åndsverkloven, forutsatt at det har tilstrekkelig «verkshøyde». Åndsverk som er opphavsrettslig beskyttet, kan nemlig også skapes i arbeidsforhold. Opphavsretten oppstår hos opphavspersonen. Det vil si den fysiske personen som skaper verket, altså arbeidstakeren.
Foreslått lovbestemmelse forkastet
Departementet foreslo at den nye loven skulle inneholde en egen bestemmelse om åndsverk skapt i arbeidsforhold, som skulle skriftliggjøre de ulovfestede prinsippene om overgang av opphavsrett i arbeidsforhold. (Se Prop 104 L (2016-2017) kap 6.8 og forslagets §71.) Dette forslaget gikk ikke gjennom i Stortingets familie- og kulturkomite, som «etter en samlet vurdering» valgte å ikke fremme proposisjonens forslag. (Se Innst. 258 L (2017-2018) punkt 2.5.3) Hva som var vektlagt i denne «samlede vurderingen», sier ikke innstillingen noe om, men komiteen presiserer at «gjeldende rett ikke skal tolkes som endret på bakgrunn av at forslaget trekkes.
Fortsatt ulovfestet prinsipp
Så hva er da status? Status er at det ulovfestede prinsippet om opphavsrett i arbeidsforhold fortsatt er ulovfestet, med unntak av opphavsrett til datamaskinprogram skapt i arbeidsforhold som allerede er lovfestet.
Den foreslåtte lovbestemmelsen klargjør dette: «Opphavsrett til åndsverk som er skapt av en arbeidstaker går over til arbeidsgiveren i den utstrekning arbeidsforholdet forutsetter at det skapes åndsverk, og slik overgang er nødvendig og rimelig for at arbeidsforholdet skal nå sitt formål. Det samme gjelder adgang til endring av verket og videreoverdragelse av retten. Bestemmelsene i første og andre punktum gjelder ikke rettigheter etter § 5 eller der annet er avtalt.
Bestemmelsen i første ledd gjelder tilsvarende i oppdragsforhold, og i lignende tilknytningsforhold hvor verket skapes på bestilling og opphaveren er uten økonomisk risiko for resultatet av det som skapes.»
Selv om utgangspunktet i opphavsretten er at denne også under arbeidsforhold tilhører den arbeidstakeren som har frembragt verket, vil mye av arbeidet i undervisningssektoren kunne sies å tilhøre arbeidsgiver. Mye av det undervisningsmaterialet som skapes av lektorer i arbeidstiden, vil være for at arbeidsforholdet skal nå sitt formål – som vil være undervisning. Klart unntatt en slik sjablonmessig hovedregel er verk som skapes utenfor arbeidstiden, utenfor arbeidsgivers instruksjon, og som ikke er omfattet av arbeidstakers lønnede arbeid.
Overgangen av opphavsrett fra arbeidstaker til arbeidsgiver skjer bare i den utstrekning «arbeidsforholdet forutsetter at det skapes åndsverk». Det innebærer at selv om de økonomiske sider av opphavsretten formelt går over på arbeidsgiver, er det begrensninger i hvordan arbeidsgiveren kan endre verket og videre-overdra retten. Den som har fremstilt åndsverket, har krav på å bli navngitt «som god skikk tilsier» når verket gjøres tilgjengelig for allmennheten.
Mangler rettspraksis
Mange arbeidsavtaler kan ha klausuler som helt eller delvis presiserer at opphavsretten overdras til arbeidsgiveren i sin helhet. Det er forholdsvis sjelden med slike totale rettighetsoverganger. Dersom en lektor har signert på en slik avtale, vil denne være bindende, selv om lektoren senere mener at han eller hun burde ha opphavsrett til undervisningsopplegg skapt i arbeidstiden.
Tilsvarende gjelder i universitets- og høyskolesektoren, ettersom det for vitenskapelig ansatte tradisjonelt ikke har blitt ansett nødvendig eller rimelig at rettighetene til deres forskningsarbeider går over til den vitenskapelige institusjonen. Der verk i andre arbeidsforhold normalt går over til arbeidsgiver, går i undervisnings- og høyskolesektoren opphavsretten ikke over på arbeidsgiver, fordi slik overdragelse ikke er nødvendig for at arbeidsforholdet skal fungere. Det kan derfor være på tide at en slik debatt også løftes i den videregående skole, i lys av den delingskultur som nå brer seg. Det er de færreste lektorer som markerer sitt materiale med eget navn, og langt færre som navngir hvem som var den opprinnelige sammenstiller når materialet nappes – rappes? – videre til neste bruker.
Det foreligger knapt nok rettspraksis fra skoleverket omkring dette, samtidig som det er en utstrakt delekultur i skoleverket som vanskeliggjør en fornuftig dialog: for hvem vil vel være den kollegaen som nekter å dele?
Denne spalten er publisert i Lektorbladet #5 2018.