Rettsliggjøring brukes som et skjellsord i forvaltningen, men rettsliggjøringen i skolen innebærer på den annen side en rettssikkerhet for elever. Det er i dette spennet – i motsetningen mellom rettsliggjøring som plage og rettssikkerhet som et gode – at lektorene står.
Store pedagogiske reformer i opplæringssektoren og omfattende endringer i skolenes læreplaner har ikke gitt tilsvarende formelle reformer på rettighetsfronten. Likevel oppfatter den enkelte lektor dagens «papirmølle» og dokumentasjonskrav som langt større enn for 20 år siden. Dette viser blant annet medlemsundersøkelsene i Lektorlaget med all tydelighet.
Rammer hardere i skolen
Utviklingen som har skjedd i utdanningssektoren, kan sees som en direkte parallell til utviklingen i forvaltningen for øvrig. Selv om dette er en frustrasjon også i andre deler av det offentlige tjenesteapparatet, som for eksempel i helsesektoren, rammer de økte dokumentasjonskravene skolen spesielt på grunn av lærernes arbeidstidsordning: Ettersom lærerne har en del egendisponert arbeidstid, bruker lærerne av denne tiden til å prioritere mellom ulike presserende oppgaver. Samvittighetsfulle lærere som ønsker det beste for sine elever, vil forsøke å strekke seg så langt som mulig for at elevene skal få oppfylt sin rett til opplæring. Ettersom det er vanskelig å dokumentere omfanget av denne typen arbeid, krever få lærere betalt overtid selv om stadig økende krav til dokumentasjon må løses innenfor den samme arbeidstiden. Andre steder i det offentlige resulterer det samme arbeidspresset til høye papirbunker og systemiske ventelister. Det er ikke noe vern i arbeidstidsavtalen mot stadig større krav til dokumentasjon. Det er den enkelte lærer som må dokumentere omfanget av arbeid, og eventuelt kreve overtidsbetaling. Alternativet er at den enkelte skole systematiserer lærernes tidsbruk på dokumentasjon og innarbeider dette i skolens arbeidsplaner, for å regne slikt arbeid inn i arbeidsplanfestet tid, altså «andre arbeidsoppgaver» i to-tidssystemet. Dette i motsetning til praksis ved mange skoler, hvor dokumentasjonskrav legges til lærernes selvstendige tid, egentiden.
Læreplanen som forskrift
Kunnskapsløftet ble innført høsten 2006, og i årene som fulgte ble det gjort viktige endringer i skolens innhold, organisasjon og struktur, men det var få direkte rettslige konsekvenser, idet prinsippene for opplæringen sammenfattet og utdypet bestemmelsene i opplæringslova fra 1998. Det viktigste bidraget i Kunnskapsløftet, sett fra et juridisk ståsted, var at læreplanverket fikk status som forskrift. Slik sett var Kunnskapsløftet en viktig bidragsyter til lærenes nåværende «papirmølle». Læreplanverket gir en konkret og tallfestet rettighet for elevene: Det ble et krav om at hver enkelt elev skal få oppfylt sine rettigheter til opplæring i skolen.
Læreplanene beskriver hva elevene skal lære og hvordan læringsresultatet, altså prestasjonene til elevene, skal vurderes. Det blir dermed en beskrivelse av hva som skjer i skolen mellom lærer og elev, men det er laget med en språkbruk som tilfredsstiller juridiske krav. Planene for hva elevene skal lære, og informasjon til elevene om hvordan de skal vurderes, blir utformet på jussens premisser og ikke på fagenes eller elevenes premisser. Mange lektorers frustrasjon er derfor at pedagogiske og faglige hensyn må vike, og at arbeid i klasserommet blir innstilt på å tilfredsstille juridiske krav.
Det pågående arbeidet med å fornye læreplanverket for Kunnskapsløftet i de gjennomgående fagene i videregående opplæring er det viktig å følge nøye med på. Meld. St. 28 (2015–2016) Fag – Fordypning – Forståelse, En fornyelse av Kunnskapsløftet og Stortingets Innst. 19 S (2016–2017) angir målene og rammene for dette arbeidet. At læreres arbeidsvilkår også tas inn i slike vurderinger, er avgjørende for hvor gode planer det er mulig å legge for den enkelte elev.
Dokumentasjonsiveren
Da elevene fikk en rett til opplæring, måtte fylkeskommunen kunne dokumentere at retten var oppfylt. Det som tidligere var fagligpedagogiske dokumenter i skolen, har blitt til juridiske dokumenter som kunne brukes som dokumenter inn i en saksbehandling av elever og foreldre som vil klage. Et eksempel er IOP-skjemaene, skjemaer som av mange oppfattes som unødig tidsbruk, men som for skoleleder er fint å kunne dra frem dersom det kommer en foreldreklage. Den økte tydeliggjøringen av elevers rettigheter gjorde foreldre mer årvåkne på den opplæringen barna har krav på å få, og hva som skjer når opplæringen ikke innfris. Mange lektorer går rundt med en iboende frykt, om enn kanskje overdrevet, for elevenes advokater.
Skoleeiers svar er å fokusere på vedtaksfesting av tiltak som iverksettes, samt formalisering av eventuelle inngrep. Dette innebærer økte krav til skriftlig dokumentasjon, og skriftlig dokumentasjon tar tid. De økte kravene til dokumentasjon er nye arbeidsoppgaver som er kommet inn i arbeidstiden til den enkelte lektor – uten at det er lagt til arbeidstid til å gjøre oppgaven.
Varsel om karaktersetting
For mange lektorer er de nye bestemmelsene om varsling ved karaktersetting et eksempel på hvordan en juridisk fremgangsmåte har trumfet en pedagogisk fremgangsmåte de siste 20 årene. Varslingsregelen er en styrking av elevers rettigheter. På den annen side kan den også bidra til å minske ansvarliggjøringen av eleven ved at de ikke selv trenger å følge med på karaktersetting. Læreren blir her en blanding av coach og barnepike – men er det pedagogisk og psykologisk smart overfor 18- og 19-åringer?
Fraværsgrensen
Mange lærere og lektorer så på innføringen av fraværsgrensen som en etterlengtet påminning om at elevene også har plikter i skolen. Plikt til oppmøte og plikt til å dokumentere fravær ble likevel umiddelbart møtt med krav om varslingsrutiner og dokumentasjon for læreren – og ble dermed enda et nytt bidrag til papirmølla.
Arbeid mot mobbing
Forskriftsfestingen av læreplaner har også ført til et økt fokus på læringsmiljøet, og på barn og unges rett til et godt læringsmiljø. Selv om arbeid mot mobbing var et av fokusområdene i opplæringsloven da den ble innført, har dette arbeidet jevnlig blitt videreutviklet, nå sist gjennom det nye kapittelet i opplæringslovas kapittel 9a om elevenes skolemiljø. Dette er en slags arbeidsmiljølov for elevene kalt den nye «mobbeloven». Ingen vet hvordan den vil virke i praksis, men det at et regelverk er på plass, som følges av kompetanseheving i skolen og bedre støtte og veiledning til foreldre til barn som mobbes, kan være effektivt for å forbedre skolemiljøet både for elever og lærere.
I mobbesaker har man nå fjernet kravet til enkeltvedtak, for å få en raskere saksgang. Utfordringen med dette er at en styrking av elevenes rettssikkerhet kan gå på bekostning av lærerens rettssikkerhet i saker der læreren anklages for å krenke eleven. Vi har eksempler på saker der skoleledelsen har gått altfor fort frem i saker der elever har klaget på lærer, og der det mangler dokumentasjon på tiltakene.
Utdanningsdirektoratet som aktør
En sentral faktor bak rettighetsutviklingen i skolen har vært oppbyggingen av Utdanningsdirektoratet fra 2004. Dette førte til en profesjonalisering av utdanningsetaten som forvaltningssektor, idet hensikten med direktoratet er å sikre oppfyllelsen av barns rettigheter til en likeverdig opplæring av høy kvalitet. Dette gjøres blant annet gjennom tilsyn med skoleeiere, men også gjennom en til tider intens rundskrivvirksomhet fra direktoratets side. Utdanningsdirektoratets fokus er elever og skoleeiere, ikke lektorer som arbeidstakere. For mange er ulempen ved et stadig større Utdanningsdirektorat en økende detaljstyring gjennom stadige rundskriv.
Utdanningsdirektoratet driver omfattende arbeid når det gjelder profesjons- og organisasjonsutvikling og forskning. De har også en årlig lærerundersøkelse som hovedsakelig handler om elevenes læring og trivsel på skolen, samt også noen spørsmål om organisasjons- og profesjonsutvikling. Å få inn noen direkte spørsmål som ikke bare speiler elevundersøkelsen, men som også kan si noe om læreres opplevelse av mobbing, vold, opplevd arbeidstid, dokumentasjonskrav og andre områder hvor god dokumentasjon mangler, kan være en konkret måte på generelt nivå å synliggjøre noen av lærernes behov, slik at elevene sikres nødvendig rettssikkerhet, og at lærerne sikres lønn for det arbeid de utfører.
Opplæringslova
Opplæringslova (1998) er en felles lov om grunnskolen og den videregående opplæringa, samt lærebedrifter og voksne over opplæringsalder som ikke har fullført grunnskolen. Den omfatter også hjemmeundervisningen. Den erstattet lov om grunnskolen fra 1969, lov om videregående opplæring fra 1974, lov om fagopplæring i arbeidslivet fra 1980 og lov om organisering av velferd for elever og studenter fra 1986.
Opplæringslova ble vedtatt i 1998. Bortsett fra å kodifisere fire lover inn i en lov, var det ikke store innholdsmessige endringer i den nye lova, med unntak av retten til spesialundervisning, hvor nye regler for slik opplæring ble innført. En annen viktig endring var forskriftsfesting av tidsrammene for undervisningen. For lektorer ble den arbeidsrettslige stillingen endret ved at arbeidsmiljøloven regulerer stillingsvernet også for denne gruppen. Opplæring i samisk ble en individuell rettighet.
Denne spalten er publisert i Lektorbladet #5 2017.