Jeg får jevnlig spørsmål fra overarbeidede lærere som møter nye klasser med langt over 30 elever: Finnes det ikke en regel for maksimal gruppestørrelse?
Det korte svaret er: Nei, det finnes ikke regler på maksimal gruppestørrelse, men opplæringsloven stiller krav om at gruppestørrelsen skal være «pedagogisk og tryggleiksmessig forsvarleg».
Arbeidsbelastning
Vi kan også legge til: Gruppestørrelsen handler om noe så grunnleggende som lærernes rammevilkår for å kunne gjøre en god nok jobb for den enkelte elev. Lærere skal ha et fullt forsvarlig arbeidsmiljø i klasserommet. Det vil si at arbeidsbelastningen over tid ikke må bli så høy at den resulterer i sykefravær og helseplager.
Gruppestørrelse handler ikke bare om læringsutbyttet for elevene, det handler også om arbeidsbelastningen for lektorene.
Ingen tallgrense i loven
Loven selv setter ingen grense for hvor store undervisningsgruppene kan være, så lenge det er satt inn tilstrekkelige ressurser i form av personale og utstyr, og lokalene er egnet. I veiledningen til loven finner vi imidlertid at kravet om sosial tilhørighet for elevene setter grenser for hvor ofte de kan være organisert i store grupper.
Det som er viktige grenser, finner vi i øvrige krav i opplæringsloven, som for eksempel prinsippet om tilpasset opplæring som krever ekstra ressurser til elever med rett til spesialundervisning, og de generelle bestemmelsene om trygt læringsmiljø i kapittel 9 A.
Hva er «pedagogisk forsvarlig»?
Opplæringsloven krever forsvarlig organisering av elevene – både i pedagogiske, sikkerhetsmessige og sosiale forhold. Dette gjelder alle skoleslag, og både i teoretisk og praktisk opplæring. Bakgrunnen for bestemmelsen er et ønske om å gi rom for varierte undervisningsformer og ulike måter å organisere elevene på. Bestemmelsen skal legge til rette for mer effektiv ressursbruk og bedre læringsutbytte for elevene.
Opplæringslovutvalget oppsummerer at «pedagogisk forsvarlig» er en skjønnsmessig vurdering, hvor momentene inkluderer elevsammensetning, aldersblanding, arbeidsform, fysiske rammebetingelser, antallet voksne, pedagogisk kompetanse, tidsaspekt samt lærerens skjønn.
Hva er «sikkerhetsmessig forsvarlig»?
Kravet om at gruppestørrelsen skal være sikkerhetsmessig forsvarlig, er ikke en faglig-pedagogisk vurdering. Det er en ren risikovurdering. Opplæringslovforskrifta § 12 sier at tilsynet skal «i praksis vere forsvarleg i forhold til risikoen for at skade eller ulykke kan skje». Her må man vurdere sikkerheten sett opp mot elevenes alder og ferdighetsnivå, den ansattes kompetanse og den konkrete risikosituasjonen. Dette er særlig aktuelt i kroppsøving, på skoleturer og ekskursjoner, men også på yrkesfag hvor verktøy, maskiner og arbeidsutstyr utgjør en særlig risiko.
Spesielt yrkesfaglærere melder fra om viktigheten av en lærernorm for yrkesfag på videregående skole. Ofte gjøres det ikke sikkerhetsvurderinger av elever i praktiske fag i forhold til andre mer «klasseromsaktige» situasjoner på grunn av ressurshensyn.
Rambøl avdekket i 2018 at de vanligste yrkesfaglige studieretningene hadde en gjennomsnittlig gruppestørrelse på 15 elever per klasse. Dette fungerer som en norm ute i skolene, men uten at det er noen hjemmel for det. Rambøl fant videre at i grupper med store nivåforskjeller og ulike behov for oppfølging er det vanskelig for yrkesfaglæreren å oppfylle kravet om tilpasset opplæring og tilfredsstillende læringsutbytte for alle elever. Hva som anses som en for stor gruppestørrelse, varierer mellom utdanningsprogrammene.
Klassedelingsnormen som forsvant
Frem til 2003 fantes det en klassedelingsnorm i opplæringslova. Det var da lovfestet regler om maksimalt 28 elever per klasse i barneskolen og 30 elever i ungdomsskolen. For praktisk opplæring i videregående opplæring var det maksimalt 15 elever per klasse. Da klassedelingsnormen ble avviklet, sa Stortinget uttrykkelig at ressursene i skolen skulle beholdes, og at fjerningen av klassedelingsnormen ikke skulle brukes til sparetiltak:
«Klassedelingstallet skal ligge til grunn som minstenivå for ressurstildeling også etter at bestemmelsen om klassedelingstall er opphørt.»
Fortsatt forholder mange skoler seg til de gamle reglene om maksimalt antall elever per klasse. Det er ut fra en tankegang om at dette er «pedagogisk forsvarlig», og at en del kommuner fortsatt baserer ressursfordeling ved skolene på dette.
Lærernormen
I 2013 la regjeringen til rette for forsøk med økt lærertetthet i ungdomsskolen, og for at det senere kunne forskriftsfestes et forholdstall mellom antallet lærere og antallet elever. Her var det imidlertid ingen føringer for gruppestørrelse.
I 2018 ble lærernormen vedtatt: Opplæringslovforskrifta § 14a sier at det skal være 15 elever per lærer på 1.–4. trinn, og 20 elever per lærer på 5.–10. trinn. Det er viktig å merke seg er at dette ikke gjelder gruppestørrelse, men at det er et forholdstall mellom antall elever og lærere i rommet.
Hva kan gjøres om skolen ikke oppfyller denne normen? Det korte svaret er lokal bevisstgjøring og sentralt tilsyn. Utdanningsdirektoratet og NIFU har en serie undersøkelser som viser at de fleste kommunene prøver å oppfylle lærertetthetsnormen, men at det fortsatt er om lag 10 prosent av kommunene som ikke oppfyller normen.
Dersom grunnskoler gjennomgående ikke oppfyller lærernormen, er statsforvalteren nærmeste tilsynsorgan. At normen er oppfylt, gjør ikke nødvendigvis opplæringen forsvarlig: En vurdering av om opplæringen er forsvarlig eller ikke, vil komme i tillegg.
Flere brudd på forsvarligheten?
Tilbakemeldingene vi får, tyder på at brudd på kravene om forsvarlighet er mange og økende, og innebærer en omgåelse av opplæringsloven. Dette gir en økt arbeidsbyrde for læreren, og spesielt i følgende tilfeller:
- På skoler hvor skoleledelsen tror at lærere på ungdomsskolen er som foredragsholdere på universitetene: at en lærer bare kan holde et foredrag for en stor gruppe elever som sitter stille som lys og tar nyttige notater, som ikke avbryter og kommer med kommentarer, sender kjipe snapper til medelever, eller vandrer rundt i rommet og alt annet elever med mark i rumpa gjør i en ungdomskolehverdag. Det er to helt ulike forutsetninger som ligger til grunn for at foredragsmodellen i universitets- og høyskolesektoren kan fungere der og ikke i grunnopplæringen. Det kreves ikke av universitetsforelesere at de skal drive med tilpasset opplæring, og det er heller ikke ambisiøse krav i universitetssektoren om aktivitetsplaner for at enhver elev skal ha et trygt og godt skolemiljø.
- På skoler med sammenslåtte klasser der det ikke settes inn faglig kvalifiserte vikarer når den ene læreren er syk: Med for få pedagoger i klasserommet, er det rett og slett ikke mulig både å gi den enkelte eleven tilstrekkelig tilpasset opplæring og sørge for et tilstrekkelig trygt og godt læringsmiljø. Her vil kvantitet på gruppestørrelse gå på bekostning av kvaliteten på læringsmiljøet.
- Der enkeltelever som faglig sett ikke har forutsetninger for å følge ordinær undervisning, settes inn i vanlige klasser: Disse kan ha manglende språkkunnskaper, for svakt kunnskapsnivå eller begge deler. Enkeltelevene er på alder med sine medelever, men tilhører klassen bare pro forma. Skolen pålegger læreren å lage individuell opplæringsplan og løpende undervisningsopplegg for enkelteleven med spesielle behov parallelt med forberedelse av undervisningen i den ordinære klassen. Skolen lar så en assistent holde de aktuelle timene med eleven i eget rom. Utover selve planleggingen må faglæreren også ha utstrakt kontakt med assistenten fra time til time, men blir bare kjent med elevens progresjon formidlet av en ufaglært assistent. Situasjonen representerer et stort merarbeid for faglæreren, som ikke blir lønnet ekstra. Når en faglært utfører selve planleggingen, men med en assistent til å gjennomføre selve undervisningen, mener skolen at de oppfyller opplæringsloven.
Bekymringsmeldinger!
Hva kan en skarve lærer gjøre for å si fra når opplæringen ikke lenger er forsvarlig på grunn av for stor gruppestørrelse? Et første skritt er alltid å ta opp bekymring og avvik lokalt, altså på skolen. Når dere settes til å undervise i grupper som av ulike grunner er for store: Si ifra! Skriftliggjør manglende forsvarlighet!
Når ledelsen forsøker å gjøre dette til en sak om manglende klasseledelse, skal du vise tydelig gruppestørrelsen, divergensen i nivåer, antallet sårbare elever i klassen og utfordringene for elevenes trygghet i skolemiljøet. Dette handler ikke alltid om den enkelte lærerens klasseledelse, men at strukturelle problemer i skolen må tas tak i.
Om skolen etter gjentatte bekymringsmeldinger ikke tar disse på alvor, må avvik meldes til skoleeieren. Skoleeieren har etter kommuneloven omfattende forpliktelser til å ha et internkontrollsystem som fungerer, og som også dekker skolesektoren. Om heller ikke dette resulterer i endring, er det statsforvalteren som fører tilsyn. Meld fra!
En bunnplanke for kvalitet i skolen må tross alt være å overholde kravene i opplæringsloven.
FAKTA:
§ 8-2. Organisering av elevane i klassar eller basisgrupper
I opplæringa skal elevane delast i klassar eller basisgrupper som skal vareta deira behov for sosialt tilhør. For delar av opplæringa kan elevane delast i andre grupper etter behov. Til vanleg skal organiseringa ikkje skje etter fagleg nivå, kjønn eller etnisk tilhør. Klassane, basisgruppene og gruppene må ikkje vere større enn det som er pedagogisk og tryggleiksmessig forsvarleg.
Klassen eller basisgruppa skal ha ein eller fleire lærarar (kontaktlærarar) som har særleg ansvar for dei praktiske, administrative og sosialpedagogiske gjeremåla som gjeld klassen eller basisgruppa og dei elevane som er der, mellom anna kontakten med heimen.
§ 8-3. Forholdstal mellom talet på lærarar og talet på elevar
Departementet kan fastsetje nærmare forskrifter om forholdstal mellom talet på lærarar og talet på elevar per skole eller per kommune. Forholdstalet kan variere på ulike trinn.
Denne artikkelen er publisert i Lektorbladet #5 2022 (lenke til Issuu).