Er du innenfor kompetansemålene i læreplanen, gir elevene forsvarlig opplæring og har en god vurderingspraksis som ikke bygger på usaklige eller utenforliggende hensyn, kan du trygt stå for karakteren 1 eller IV.
I en undersøkelse blant Norsk Lektorlags medlemmer fra januar 2021 svarer 16 prosent ja og 20 prosent delvis på spørsmålet «opplevde du press for å sette karakterer ved halvårsvurderingen, om du manglet vurderingsgrunnlag dette årsskiftet?» (N=1418).
Av de som opplevde press, sier 70 prosent at presset har blitt sterkere grunnet koronapandemien, men at det også har vært der tidligere. 16 prosent opplever at presset er kommet som en følge av pandemien.
Ikke nytt med korona
Problemstillingen er ikke ny. For to år siden svarte over halvparten av Lektorlagets medlemmer at de opplever press til å sette ståkarakterer for at elevene skal kunne fullføre og bestå opplæringen. De aller fleste av disse (83 prosent) sier at presset kommer fra skoleledelsen, men at det også er press fra mellomledere, elever og foreldre. Undersøkelser fra 2014 og 2015 viser tilsvarende.
Hva handler presset om?
Det handler antakelig mye om frafallsstatistikken: Skolene vil se bra ut. Det spøkes på enkelte skoler med at «her begynner karakterskalaen på 2». Presset handler kanskje også om økonomi. Det er penger å spare ved å gi en elev en sluttvurdering fremfor å gi karakteren 1 eller IV.
For lektorer går dette presset på integriteten løs. Lektorens adelsmerke er fag, kunnskap og kvalitet. Når faglige vurderinger overprøves, eller man presses til å sette en (stå), karakter eleven ikke fortjener, fordi fravær gjør vurderingsgrunnlaget for tynt, eller fordi elevens minimumskompetanse i faget er så lavt at det ikke fortjener en ståkarakter, skaper dette lektorfrustrasjon. Og karakterpress fra rektor oppfattes som mistillit.
Mange faglærere er dessuten usikre på hvor langt de kan gå i å stå fast på sitt: Hva er faglærerens ansvar, og hvor mye må de akseptere av inngripen fra rektor?
Det skaper dessuten en stor frustrasjon knyttet til hvilke faglige krav man egentlig skal stille til elevene: Hva er minimumsstandarden for bestått og ikke bestått? Hvor langt rekker profesjonens autonomi? Og hvor langt kan arbeidsgiveren gripe inn i faglige vurderinger? Mange faglærere er dessuten usikre på hvor langt de kan gå i å stå fast på sitt: Hva er faglærerens ansvar, og hvor mye må de akseptere av inngripen fra rektor?
Opplæringsloven og vurderingsforskriften
Loven er helt klar på at karaktersetting er faglærerens ansvar. Om rektor er i tvil, kan rektor kreve at faglæreren gjør en ny faglig vurdering før karakterene blir fastsatt, men rektor kan ikke selv endre karakteren. Faglærerens autonomi og selvstendige vurdering er enerådende. Og nettopp her ligger kimen til presset: En rektor som ønsker å sikre at flest mulig elever får bestått, kan ikke endre karakteren selv.
Faglærerens autonomi og selvstendige vurdering er enerådende.
Grunnlaget for vurdering i fag er kompetansemålene i lærerplanen i faget. Stort fravær eller andre særlige grunner kan føre til at læreren ikke har tilstrekkelig vurderingsgrunnlag til å gi standpunktkarakter i fag. Innsats skal bare være en del av vurderingsgrunnlaget om det følger av lærerplanen i faget. Utdanningsdirektoratets (Udir) rundskriv 2–2020 er tydelig på at hvis læreren har tilstrekkelig vurderingsgrunnlag, skal eleven vurderes og også ha mulighet til å oppnå høyeste karakter. Men: Rundskrivet sier ikke noe om når «tilstrekkelig vurderingsgrunnlag foreligger». Dét er det opp til faglæreren å avgjøre.
Da blir spørsmålet: Hvor «tilrettelagt» må undervisningen være for at faglæreren skal ha tilstrekkelig vurderingsgrunnlag? Hva er gode løsninger innenfor lærerens vanlige årsverk?
Hvor mange sjanser skal en elev få for å vise kunnskap? Hvilke ekstratiltak kan og må skolen iverksette? Hvem betaler for at læreren skal gi eleven særlig eller ekstra tilrettelegging? Og svaret på det er: Alt ekstraarbeid som påløper for å trekke elever etter håret gjennom et fag, er i tillegg til det vanlige arbeidet læreren er betalt for, og dette skal honoreres.
Selv om det er faglæreren som setter karakter, er det rektor som har ansvaret for at det blir gjort enkeltvedtak om å ikke gi standpunktkarakterer i fag. Denne formelle vedtakskompetansen gjør nok at noen rektorer tror at de også kan bestemme karakteren. Det kan de ikke, men de må påse at eleven skal være tilstrekkelig varslet på forhånd om at eleven ikke vil få karakter i faget.
Faglærerens karakterføring er endelig
Standpunktkarakterer skal «føres inn i» skoleeierens system. Det står ikke i forskriften hvem som skal føre karakterene inn, men det fremgår at karakterene er fastsatte når de er ført inn. Standpunktkarakterer kan bare endres etter klage, eller når de er ført feil. Føringsfeil skal rettes og attesteres av rektor. Det gjelder bare feilskrift.
Udirs rundskriv 2–2020 er tydelig på dette: «Etter at standpunktkarakteren er ført, kan rektor ikke be læreren vurdere karakterfastsettelsen igjen. Da kan bare føringsfeil rettes.»
Hvor langt strekker styringsretten seg?
Styringsretten innebærer at arbeidsgiveren i noen særlige tilfeller må overta ansvaret for et faglig arbeid dersom dette viser seg å være for dårlig. For at faglæreren skal tas fra oppgaven med å sette standpunktkarakter, kreves det at faglæreren er uegnet til å sette karakteren. Det må være et slags kvalifisert mislighold av arbeidsoppgavene som gjør at arbeidsgiveren har plikt til å gripe inn.
I arbeidsgiverens styringsrett ligger det en rett til å ansette og til å si opp arbeidstakere, til å lede, fordele og kontrollere arbeid. Styringsretten begrenses gjennom lov, tariffavtaler og arbeidsavtalen mellom arbeidsgivere og arbeidstakere. Dette må også utføres saklig, noe som innebærer krav til forsvarlig saksbehandling, og bygge på riktig faktagrunnlag. Det kan heller ikke tas utenforliggende hensyn.
Det er skrevet lite om grenseoppgangen mellom arbeidsgiverens styringsrett og den enkelte lærerens profesjonelle autonomi. Det er lagt til grunn at læreren har frihet til å styre innholdet i undervisningen, og at rektor ikke i detalj kan styre innholdet i hver undervisningstime. Men skoleledelsen har plikt til å styre læreren dersom undervisningen framstår som uforsvarlig. Rektor både kan og skal bruke styringsretten om læreren går utenfor fastlagte rammeplaner for innhold i opplæring, eller om opplæringen fremstår som uforsvarlig eller om det fremkommer dokumentasjon på at lærerens vurderingspraksis er vilkårlig og bygger på usaklige eller utenforliggende hensyn.
Viker arbeidsgiverens styringsrett for det gode profesjonsskjønnet?
I boka «Den brysomme profesjonaliteten» argumenterer forfatterne Jens Garbo og Vidar Raugland for at arbeidsgiverens styringsrett skal vike for det gode profesjonsskjønnet ved uenighet. Forutsetningen deres er at kvaliteten på det faglige skjønnet lærerne utøver, må oppfylle følgende krav: Det må være i samsvar med lov og læreplan, ta utgangspunkt i elevens beste og være drøftet med kolleger.
Opplæringslovutvalget skrev ikke noe direkte om lærernes vurderingspraksis, men de poengterte på generelt nivå lærernes mulighet til å påvirke handlingsrommet for det profesjonelle skjønnet ved å videreutvikle og «kvalitetssikre» kunnskapsgrunnlaget for avgjørelser som tas. Utvalget sa videre at «det handler dermed mer om å ta profesjonsansvar enn å ha profesjonsfrihet». Tankegangen var at det skal mer til for å overprøve vurderinger jo bedre den faglige begrunnelsen er. Profesjonen som sådan og profesjonsutøverne på den enkelte skolen har dermed også mulighet til å påvirke handlingsrommet for det profesjonelle skjønnet.
En sentral rapport om handlingsrommet for lærernes profesjonsutøvelse, lærerrollerapporten, fokuserte i liten grad på faglærerens individuelle autonomi – den fokuserte mer på det profesjonsfaglige fellesskapet. Det er begrenset hvor mye den enkelte læreren kan trekke på profesjonsfellesskapet i den konkrete karaktersettingen, men det å konsultere med kollegaer er alltid en god idé – også når det gjelder karaktersetting.
Det å ha en profesjonsbasert tilnærming til at karakterskalaen går fra 1–6, og at det faktisk er mulig å gi noen elever IV, bidrar til å opprettholde tiltroen til lærerens karaktersetting. Den er spesielt viktig å verne om i disse dager. Dette bør også anerkjennes av rektorer; at de slår ring rundt læreres faglige autonomi heller enn å fokusere blindt på å få en pen fullføringsstatistikk.
Denne spalten er publisert i Lektorbladet #2 2021.