På en videregående skole jeg kjenner godt, ble elevene sendt hjem til digital undervisning mot slutten av mai i år. Årsak? Skolens klasserom skulle utvides til å romme 30 elever. Millionene det kostet å utvide klasserommene med tykke murvegger fra 1950-tallet, skulle spares inn på få år ved at man fikk plass til tre elever ekstra i hver klasse. Dette hadde fylkesrådmannen regnet seg frem til, og da var det lett for politikerne å gi sin tilslutning.
Ingen andre enn lærerne og lektorene på skolen ga uttrykk for at stadig mer overfylte klasserom er problematisk. Ingen andre virket bekymret over å sette sårbare og utsatte unge inn i altfor store elevgrupper.
Mange klasserom rundt om i landet fylles opp med elever, gjerne i de «billigste» klassene, studiespesialisende. Vi pålegges stadig nye plikter som sikres gjennom juss og føringer gitt via det som omtales som et aktivt skole-eierskap. Vi må rapportere stadig mer, delta på stadig flere møter, vi må hele tiden bli bedre til å se hver og en av elevene som individer med både faglig og sosialt behov. Dette gjør vi visst aldri godt nok.
Denne høsten har det vært tydelig, det murres ikke lenger i det skjulte blant overarbeidede lærere og lektorer i fellesskolen. Økende arbeidsmengde, stadig flere elever som krever stadig mer og en arbeidsgiver som ikke viser noen forståelse for virkeligheten dagens lærere og lektorer står i, har gjort at begeret har rent over.
Den lengste lærerstreiken i Norge ble avsluttet ved at regjeringen Støre 27. september valgte å gjøre bruk av tvungen lønnsnemd. Begrunnelsen var at «… streiken har negative konsekvenser for barn og unges opplæringstilbud. Og særlig tilbudet for de sårbare elevene».
Det er interessant å merke seg at begrunnelsen fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet dreier seg om oppgaver som i utgangspunktet ikke skal utføres av undervisningspersonalet.
Det er interessant å merke seg at begrunnelsen fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet dreier seg om oppgaver som i utgangspunktet ikke skal utføres av undervisningspersonalet. Psykisk helse, pandemi og sårbare elever er begreper som går igjen. Men streiken har da ikke krevd stenging av skolene? Det har derfor ikke vært noe i veien for at helsepersonell og sosialarbeidere kan ha vært til stede på skolene for å ivareta elevers psykososiale behov. Bekymringsmeldinger knyttet til elevers helse på grunn av tap av rutiner og normalitet kunne søkes avhjulpet ved den enkelte skole ved at annet fagpersonale enn lærere opprettholdt daglige rutiner, noe som i liten grad ble gjort.
De sårbare elevene har blitt et trumfkort for styresmaktene, enten det gjelder å pålegge lærerstanden å jobbe uten godt smittevern under pandemien, eller å stoppe en fullt ut legitim streik. Ja, vi skal selvsagt ta hensyn til sårbare og utsatte barn og unge. Men for oss som arbeider med elevene hver dag, er det noe som er vanskelig å forstå: Når er elevene våre bare tall i en kalkulator, og når er de de sårbare elevene med særskilte behov? De samme barna kan stappes inn i altfor store klasser når økonomien tilsier det, men lærernes lønnskamp må vike for å beskytte de samme barna. Er de bare sårbare når det passer politisk nivå?
NOU 2015:2 Å høre til – Virkemidler for et trygt psykososialt skolemiljø snakker mer om sårbarhet enn at elevene i seg selv er sårbare. I utredningen står det «Sårbarhet kan skyldes ulike biologiske, psykologiske og sosiologiske forhold». Videre pekes det på at «det kan være forklaringer i samfunnet, skolen, klassen og ved én eller flere elever eller samspillet mellom de ulike faktorene». Årsaken til sårbarhet er altså sammensatt.
Siden 2015 har utviklingen ført til at vi ikke snakker så mye om sårbarhet og årsaker – og derigjennom tydeliggjøring av hvem som er sårbar og hvorfor. Nå snakkes det mer generelt om sårbare elever. I samtale med medlemmer og tillitsvalgte uttrykkes bekymring: Snart er det å være ung sårbart i seg selv, men da blir alle sårbare. Alle blir elever som vi må ta helt spesielle hensyn til, og normaliteten blir smalere og smalere.
Om begrepet «sårbare elever» blir for vidt og ikke definert, vil samfunnet ikke kunne gi riktig hjelp til de unge som faktisk trenger det mest. For Norsk Lektorlag er det både viktig at elever ivaretas, og at våre medlemmer har arbeidsbetingelser som er forsvarlige. Derfor må vi ha samtalen om hvem som er de sårbare elevene i skolen. Et godt utgangspunkt kan være å tydeliggjøre hvilke elever som ligger til grunn for Arbeids- og inkluderingsdepartementets beslutning om å avblåse streiken.
Utdanningssektoren har utviklet seg på en måte som gjør at mange ulike aktører har makt, og ofte overlappende makt. Da kan ansvarsforholdet bli mer utydelig, og da faller ofte ansvaret på læreren og lektoren i klasserommet. I tillegg har utdanningssektoren fått mange nye profesjoner inn, spesielt profesjoner som skal inngå i det som omtales som laget rundt eleven. Dette er profesjoner hvis profesjon er sykdom og helse – identifisering, forebygging og behandling. Innfasingen har skjedd gradvis, slik at den klare strukturen for ansvarsområde ikke har blitt tydelig utviklet. Konsekvensen av det som startet i den gode hensikt kan gi utilsiktede konsekvenser for dem som er ansvarlige for å gi god undervisning til hele klasser. Kanskje er det rett og slett et manglende og utydelig ansvar for laget rundt eleven som egentlig ligger til grunn for at det ble tvungen lønnsnemnd?
Kanskje er det rett og slett et manglende og utydelig ansvar for laget rundt eleven som egentlig ligger til grunn for at det ble tvungen lønnsnemnd?
Lærerne og lektorene kan ofte oppleve at disse profesjonene kan gripe inn i det som tradisjonelt har vært deres fagfelt, undervisningen. Medlemmer forteller om helsemessige krav knyttet til enkeltelever legger føringer for undervisningen for hele klassen. Skolen og undervisningen blir sted for helsemessig behandling. Dette er tiltak som fordrer stor innsats av den enkelte lærer og lektor, både tidsmessig og faglig.
Samtalen om hvem som er de sårbare elevene og hvem som har hvilke ansvar for å hjelpe dem er den vanskelige samtalen. En kan lett angripes. For ikke å ha respekt for sårbare elever, eller beskyldes for ikke å ønske å hjelpe. Vi må likevel våge å ta den. Nettopp for å sikre riktig hjelp til elevene. Og for å sikre arbeidsbetingelser for lærere og lektorer i skolen, slik at de får gode rammer når de pålegges å undervise stadig større grupper av elever. Størrelsen på gruppene vi blir satt til å undervise og gi en forsvarlig faglig opplæring skal vi diskutere frem mot neste landsmøte.
Dette er «Politisk leder har ordet» fra Lektorbladet #5 2022 (lenke til Issuu).