Den som skal ansettes, må ha relevant faglig og pedagogisk kompetanse, jf. Opplæringsloven § 10-1 med forskrifter. Ved valg mellom flere søkere, skal det legges vekt på utdanning, praksis, hvilket undervisningsbehov tilsettingen skal dekke, og hvor kvalifisert søkeren ellers er for stillingen, jamfør § 10-5. Lovbestemmelsen gir uttrykk for det ulovfestede kvalifikasjonsprinsippet som gjelder i offentlig forvaltning – det er den best kvalifiserte som skal ansettes.
Rettspraksis’ definisjon av kvalifikasjonsprinsippet:
«Siktemålet i en tilsettingssak er i alminnelighet å finne frem til den søkeren som etter en helhetsvurdering må anses som best kvalifisert for stillingen. Ved kvalifikasjonsvurderingen må det tas utgangspunkt i de kvalifikasjonskravene som er fastsatt i utlysningsteksten. For øvrig vil sentrale momenter være utdanning, praksis og personlig skikkethet.»
Skolens behov for kompetanse skal, i samarbeid med de tillitsvalgte, være definert før stillingen lyses ut, og skal komme frem i utlysningsteksten.
Utdanning
Et spørsmål vi gjentatte ganger får er om ikke en søker med mastergrad i et fag er bedre kvalifisert for å undervise i dette faget ved en videregående skole enn en søker med for eksempel en årsenhet i det samme faget. Norsk Lektorlags utdanningspolitiske ståsted er at en lærer med høyere faglig utdanning generelt sett vil være bedre kvalifisert til å undervise i dette faget.
I denne sammenhengen er det imidlertid viktig å være klar over at lovens kvalifikasjonskrav, og hva som eventuelt er krevet ut over dette i utlysningen, er avgjørende ved en ansettelse. Hva kreves formelt sett av utdanning for denne stillingen, og har rektor i teksten stilt krav utover de formelle minstekrav? Hvis det i utlysningen søkes etter en med mastergrad i engelsk, så vil en søker med lavere grad ikke være kvalifisert til denne stillingen.
I en artikkel publisert i festskrift til professor Henning Jakhellens 70-årsdag skriver førsteamanuensis PhD Bjørn Eriksen følgende «Blant dem som tilfredsstiller kompetansekravene, står skolen relativt fritt i sitt skjønn og valg med hensyn til vektlegging av hvilken utdannelsesbakgrunn den best kvalifiserte søkeren skal ha. Imidlertid må man sondre på hvilket nivå i skolen vedkommende skal undervise. I videregående skole vil det være naturlig å velge, under ellers like forhold, en søker som har en mastergrad fremfor en allmennlærer eller en søker som har en bachelorgrad.»
Å legge avgjørende vekt på at en søker med mastergrad vil være dyrere for skolen når man skal velge hvem man ansetter, vil etter mitt syn være et usaklig hensyn og i strid med kvalifikasjonsprinsippet.
Praksis
I løpet av de første fem til syv år som lærer vil man antakelig ha fått en såpass bred erfaring at praksis utover dette ikke vil kunne gis betydelig vekt for å skille mellom søkerne. Man stiller altså generelt sett ikke nødvendigvis sterkere som søker med 25 års praksis enn med 20 års praksis, det gjelder ikke noe ansiennitetsprinsipp. Et visst fortrinn er gitt i hovedtariffavtalen på KS-området: Når søkere for øvrig står kvalifikasjonsmessig likt, foretrekkes den søker som har lengst tjeneste i kommunen/fylkeskommunen.
Personlig egnethet – skikkethet
Ut fra utdanning og praksis kan flere kvalifisere for stillingen, og egnethetsvurderingen vil ofte være avgjørende for hvem som innstilles til stillingen. De personlige egenskapene må vurderes i forhold til noe, og sentrale elementer i utøvelsen av læreryrket må vektlegges. Her følger noen momenter som kan inngå i vurderingen:
- Totalvurdering av stillingens art og faglige og personlige forutsetninger for å fylle stillingen.
- Vilje og evne til å holde seg faglig à jour.
- Samarbeidsegenskaper overfor elever, foreldre, kolleger og ledelse.
- Skolens forpliktelse overfor elevene: undervisning, oppfølging, vurdering, engasjement, involvering i elevene.
- Gode evner til kommunikasjon.
- Autoritet og evne til å lede og organisere arbeidet i klassen.
- Faktisk i stand til å utføre arbeidet.
Helhetsvurdering
Det skal foretas en helhetsvurdering som også må følge det ulovfestede forvaltningsrettslige saklighetsprinsipp; man må ikke ta utenforliggende hensyn, forskjellsbehandle eller misbruke myndighet.
Denne spalten er publisert i Lektorbladet nr. 5 2011, 11.10. 2011.