Når forhandlingsleder Kristian Sundnes og styreleder Gunn Marit Helgesen i KS er skuffet over lærernes nei, er de i realiteten skuffet over at lærernes ikke lar seg innbille at KS mener alvor når de i andre sammenhenger – utenfor tarifforhandlingsrommet – snakker varmt om å heve lærernes status og om å rekruttere velutdannede fagmennesker som mestrer myndig klasseromsledelse.Ill:Pål Dybwik
I diskusjonen om skolens arbeidstidsordning har KS igjen og igjen snakket om kollektiv samarbeidskultur. Forhandlingsleder Per Kristian Sundnes bruker stadig denne frasen som et retorisk trumfkort. Også i kommentaren til lærerstandens rungende nei den 25. juni gjentar Sundnes denne formelen på ks.no:
– Det er skuffende at lærerne har sagt nei til et forslag både Utdanningsforbundet og KS har anbefalt. Dermed sier de nei til en avtale som legger til rette for å utvikle en kollektiv samarbeidskultur i skolen, noe begge parter mener er nødvendig, sier Sundnes.
Videre sies det at Sundnes blankt avviser at avtalen er et uttrykk for mistillit til lærere, eller at den vil være til skade for elevenes læring.
KS-kollektivet
Til dette er å si: Når det ansees som nødvendig å utvikle en kollektiv samarbeidskultur i skolen, må det bety at Sundnes mener slikt ikke finnes i skolen i dag. Det er noe som vi heretter skal utvikle. Siden han også bedyrer at kravene fra KS ikke uttrykker mistillit til lærerne, mener han vel at samarbeid allerede forekommer. Han bør vite at skolen er en komplisert organisasjon som krever utstrakt koordinering, samhandling og samarbeid. Uten samarbeid ville den norske fellesskolen rett og slett ikke eksistere, heller ikke dagens norske kunnskapsbaserte samfunn med alle dets herligheter.
Likevel er det altså noe ved den eksisterende samarbeidskulturen som gjør den mindreverdig. Kunne det være snakk om mer samarbeid, altså et spørsmål om kvantitet ? Nei, det stemmer heller ikke, for Sundes har flere ganger gjentatt at KS ikke er ute etter å legge mer arbeid inn i lærerårsverkene, slett ikke.
Det må være noe annet, og kvalitativt, som Sundnes og styret i KS er ute etter, og dette noe er så påtrengende nødvendig at det er verdt en hard kamp. Da må det være ordet kollektiv som er det kløvende sterke, selve ordet i KS sitt våpenmerke. Det er dette kollektive som skal og må tvinges inn i skolen, av en eller annen grunn. Alminnelig samarbeid er som kjent også ganske kollektivt – å bare samarbeide med seg selv kalles egenadministrasjon.
Google-søket
Jeg har googlet ”kollektiv samarbeidskultur” – og får haugevis av treff på lærerstreik og krangel med ansatte innen ulike kommunale sektorer, men finner ikke ut av hvilket fagområde KS har hentet sitt retoriske trumfkort fra. Er det mulig å be KS gi oss, den norske allmennheten og dermed de egentlige eierne av den norske fellesskolen, en litteraturliste over de forskningsrapporter som dokumenterer behovet for en ny og annerledes samarbeidskultur i skolen? Så vi får vite hvorfor en kollektiv samarbeidskultur er så tvingende nødvendig å ”få på plass”, koste hva det koste vil? Selv har jeg sjekket litt i en klassiker fra Gyldendals utdanningspedagogiske bibliotek: Andy Hargreaves: Lærerarbeid og skolekultur. Læreryrkets forandring i en postmoderne tidsalder. I kapitlet Samarbeid og påtvungen kollegialitet skriver Hargreaves følgende: Under påtvungen kollegialitet er lærernes samarbeidsrelasjoner ikke spontane, ikke frivillige og ikke utviklingsorienterte. De er bundet til fast tid og sted, og de er forutsigbare. Påtvungen kollegialitet kjennetegnes ved administrativ regulering, obligatorisk deltakelse og felles planlegging i lærernes undervisningsfrie timer, og den er orientert mot implementering. Hargreaves skriver videre at tvungen kollegialitet er en trygg administrativ simulasjon av samarbeid, og et grunnleggende trekk ved sosiopolitiske og administrative systemer som ikke tar sin egen retorikk om myndiggjøring av lærere fullt ut på alvor.
Skuffelsen
Når Per Kristian Sundnes og styreleder Gunn Marit Helgesen i KS er skuffet over lærernes nei, er de i realiteten skuffet over at lærernes ikke lar seg innbille at KS mener alvor når de i andre sammenhenger – utenfor tarifforhandlingsrommet – snakker varmt om å heve lærernes status og om å rekruttere velutdannede fagmennesker som mestrer myndig klasseromsledelse.
Lektorer og lærere leser kravene fra KS som et ønske om strengere administrativ regulering av samarbeidet i skolen, altså påtvungen kollegialitet. Norsk Lektorlag – og det store flertallet av norske lærere og lektorer – ønsker faglig autonomi og frihet til selv å regulere samarbeidet med kolleger. Vi mener også det er håpløst gammeldags å tro at fysisk tilstedeværelse klokka 8 til 16 er den beste måten å være tilgjengelig på, når både elever og kolleger kommuniserer, samhandler og samarbeider online og sjelden synkront.
Billig-retorikken
Vi kjenner også forskjellen på å overtale og å overbevise. KS har gjennom sin atferd, særlig gjennom tolkningen av uklarheter og utnyttelse av hull i lærernes arbeidstidsavtale det siste tiåret opparbeidet seg en dyp mistillit på mange skoler. Skal de overbevise om sine gode hensikter må de skifte vokabular og legge all nytale til side. De må også innse at selv om de vinner fram med tvang, og ”overtaler” lærerorganisasjonene til å underskrive, vil billig retorikk fortsatt gjennomskues.